Finter seg ut av fattigdommen

Norske agenter reiser stadig oftere til fattige land for å snuse opp fotballtalenter. Med det endres den norske fotballen, samtidig som de unge guttene satser framtida si på å få delta i Europas fotballindustri.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[fotball] «Edu, Edu, Edu!»

Den fargerike guttegjengen fra Bjørndal, en drabantby helt sørøst i Oslo, roper taktfast klengenavnet på sin store helt: Chinedu Obasi Ogbuke. Imens rundspiller den nigerianske Lyn-spissen forsvaret til Brann. Alene med keeper setter han ballen først i stolpen, før han dunker den sikkert i mål på returen. Guttene på tribunen eksploderer.

– Edu er grunnen til at vi heier på Lyn. Han er suveren.

– Han har spillforståelse.

– Skikkelig god ballteknikk.

– Og han representerer alle oss utlendinger.

Ny kolonitid

– De senere årene har vi sett hvordan årelatingen av spillere fra sør til nord er blitt enda tydeligere. Det nye er at også norske klubber er blitt mer aktive i sin jakt på talenter fra fattige land, sier Johannes Nymark.

Han har skrevet boka Verdas viktigaste bagatell. Essay om fotball og globalisering, om det han oppfatter som ren menneskehandel: 13-14-åringer fra fattige land som blir sendt til Europa på falske premisser, og brutalt dumpa når de ikke innfrir.

Den økende bruken av spillere fra fattigere verdensdeler er i ferd med å endre europeisk og norsk fotball. Det er ofte store penger involvert, og de unge spillerne risikerer å bli kasteballer i den internasjonale fotballindustrien. Dessuten er det bare en forsvinnende liten del av de som blir sendt av gårde til Europa som lykkes:

– Mange ender på gata, i strøjobber, alkoholisme eller andre former for misbruk. Fotballagenter kan ha en ekstremt kynisk holdning til dette problemet. Mange mener dette ikke er et problem – for spillerne ville uansett ikke hatt det bedre der de kom fra. Selv om norske agenter vil ta avstand fra en slik holdning, bør de likevel tenke over konsekvensene av det de gjør, mener Nymark.

Ordentlige fotballsko

Noen dager etter kampen mellom Lyn og Brann, på en kafé i Oslo. Edu finner et bilde av seg selv i en avis og ber meg oversette. Han smiler fornøyd når det handler om hvordan han lurte målvakten til Brann. Edu er født i Enugu, men oppvokst i Abia, øst i Nigeria.

– Når jeg begynte å spille fotball, husker jeg ikke. Da var jeg så liten. Min første klubb het Samba, for det var den typen fotball vi trente på der. Teknisk fotball med vekt på individuelle ferdigheter.

Edu bestemte seg tidlig for å satse, og gikk på skole som kombinerte vanlige fag med fotballtrening.

– Ingen av oss hadde ordentlige fotballsko. Når jeg ser på norske barn, tenker jeg at de har alt. De får gå på skole, trene, spille på lag, og de har ordentlige fotballsko.

En dag kom den viktigste beskjeden i Edus liv: Han ble bedt om å spille på Nigerias U17-landslag.

– Helt utrolig. Rett før jeg fikk beskjeden hadde jeg sett landslaget på fjernsyn, og drømt om å få bli med. På landslaget møtte jeg Ezekiel Bala, som jeg spiller med på Lyn i dag, og John Obi Mikel som var på Lyn før han dro videre til Chelsea. Men akkurat dette ønsker jeg ikke å snakke om. Ikke om hvordan jeg havnet på Lyn, hvordan alt bare ble rot, alt det som skjedde med Obi. Jeg vil bare la alt gå sin gang og fortsette videre.

Edu er blant dem som har fått merke spillet i den internasjonale fotballindustrien på kroppen. Også han ble sagt å være aktuell for Chelsea høsten 2005, på samme tid som da Obi var en kasteball mellom Lyn, Manchester United, Chelsea og agentene, som alle hevdet å ha krav på ham. Edu har samme agent som Obi. Senere har lag som Arsenal, Lokomotiv Moskva, Newcastle og Tottenham vært interessert i Edu, men et salig rot har sørget for at han stadig er i Lyn.

Ballgutten

Etter U17 rykket Edu opp på U20-landslaget. Under VM i Nederland i 2005 kom Nigeria helt til finalen, der de tapte mot Argentina.

Edu smiler.

– Det morsomme var at seks år tidligere hadde U20-VM blitt avholdt i Nigeria, og da var jeg ballgutt. Mitt høyeste ønske da var å selv være med på landslaget en dag. Og nå lagde jeg mål i finalen.

Edu forteller at mange unggutter i Nigeria ser fotball som en mulighet for å skape seg en bedre fremtid.

– Vi har mange talenter. Dessverre er det mange som aldri får muligheten til å vise seg fram. Jeg tror du trenger en god porsjon flaks. Noen må oppdage deg og ta deg med til utlandet. Alene kan man ikke reise, for det er altfor dyrt.

– Mange gode spillere drar til Europa. Hva gjør det med nigerianske klubbfotballen?

– Jeg ser ikke på det som et problem. Alle vil vise seg fram for en større klubb, så når noen reiser må du bare være glad på hans vegne.

– Har du hørt om spillere som har blitt dårlig behandlet på veien fra Afrika til Europa?

– Det er mange historier. Man må bare lære av dem, og forsøke å gjøre ting riktig.

Johannes Nymark mener den nye fotballen følger samme prinsippet som i kolonitiden: Varer og mennesker går fra sør til nord. Talentene er i sør, mens pengene er i nord.

– Jeg er ofte i Argentina, der favorittlaget mitt er Boca Juniors, og hver gang jeg kommer til Buenos Aires må jeg oppdatere meg på hvem som spiller der. Siden sist er alltid mange av spillerne reist til Europa.

Han mener dette har en skadelig effekt på klubbfotballen i sør.

– Den gjør at klubblagene derfra ikke kan hevde seg mot lagene i nord. Kvaliteten daler. Samtidig opplever de hele tiden et jevnt tilsig av nye talenter, for blant fattigfolk blir fotballen sett på som en mulig vei opp og fram. En ung gutt vil risikere å bli utnyttet både av familien og talentspeidere. Ser vi på spillere fra Brasil, er det stort sett bare Kaka på AC Milan som kommer fra middelklassen. Alle de andre er fra arbeiderklassen eller ekstremt fattige kår.

En av flere tusen

Da han var ganske ung, reiste Edu sammen med Mikel, Bala og en enda en venn til den sørafrikanske klubben Ajax Cape Town. Hvordan var det å flytte hjemmefra?

– Jeg savnet familien. Samtidig: Fotball var det jeg hadde lyst til å drive med. Og det hjalp nok at vi var fire venner som reiste sammen. Vi var som brødre, som spilte og var sammen på fritiden. Mange har det nok vanskeligere.

Av de mange tusen ungguttene som hvert år blir blinket ut på samme måte som Edu, sier det seg selv at et overveldende flertall faller gjennom.

– Det kan ha mange årsaker. Kanskje på grunn av klimaet eller miljøet i klubben er det mange som ikke presterer sitt beste. Å spille fotball i Europa og Nigeria er to ganske forskjellige ting, og evnen til å tilpasse seg en mer systemorientert fotball kan være vanskelig. Jeg syntes i hvert fall det var svært forvirrende å begynne hos Lyn.

Edu sier han er takknemlig for sin karriere.

– Jeg er veldig glad for å være blant de få som har greid seg.

Norske spillere for dyre

Eddie Gustafsson, Lyns målvakt siden 2006, har en noe annen historie enn Edu. Født i USA, vokst opp på Bahamas, siden det er der moren hans kommer fra, men svensk statsborger og bosatt i nabolandet siden han var seks. Der og da var det han begynte med fotball. Etter diverse svenske klubber, kom han til Norge og Molde i 2002. Hvordan ser han på debatten om utenlandske spillere?

– Jeg synes jeg er blitt tatt godt imot i Norge. Debatten om utlendinger i norsk fotball kommer alltid til å være der. Selv synes jeg det er viktig at de – vi – er her for å øke underholdningsverdien. Se på Edu: Ingen andre er som ham. For publikum gjør det norsk fotball bedre. Man må ha en miks av forskjellige spillertyper.

Samtidig ser Gustafsson problemet i forhold til utviklingen av norske talenter.

– Å utvikle norske talenter er dyrt. Det er faktisk billigere for en klubb å hente inn tre islandske spillere enn å utvikle én norsk. Da blir det vanskelig for klubbene å få fram sine egne spillere. Men du ser det samme mønsteret i for eksempel England: En fiks ferdig a-lagsspiller fra Ungarn eller Østerrike kan være langt billigere enn å satse på et ungt talent. Da blir valget ofte enkelt.

Lyn har fire spillere fra utenfor EØS-området: En australier, en argentiner og to nigerianere. I tillegg har de tre fra Sverige, en fra Danmark og to fra Island.

– Det er begrenset hvor mange ikke-europeere du kan ha med på laget. Slike begrensninger har man ikke i det vanlige arbeidslivet, og jeg synes frie arbeidsforhold burde gjelde også her. Men kanskje kan det av og til bli litt mye spillerflyt.

Nyliberalistisk fotball

Gustafsson legger vekt på at fotballen for mange kan være en vei ut av fattigdommen. Det bør også være en selvfølge at en klubb tar godt vare på de som kommer langveisfra.

– De må beskyttes. Flytter du tidlig hjemmefra, skal du være mentalt sterk. Hvis ikke, kan det være du presterer dårlig på banen og får en kort karriere. Dette er det selvfølgelig vanskelig for en klubb å vite på forhånd. De kan se en spiller de tror er perfekt, tenke aj aj, han må vi ha, og så blir han en stor skuffelse om han vantrives. Derfor er det viktig å ta godt vare på de som bosetter seg alene langt fra familie og venner.

Da han var 16, reiste Gustafsson til Sheffield for å spille fotball en uke som stipendiat.

– Det er ingen tvil om at foreldrene mine syntes jeg var ung. Valget er vanskelig. Jeg tror … hadde det vært min sønn, ville jeg også sagt ja. Mine erfaringer var bare gode. Jeg bodde hos en god vertsfamilie, og det er bare å komme hjem om det ikke fungerer.

Noen av de innhentede spillerne greier seg bra, andre kan få store problemer i møte med fotballindustrien. På samme måte mener Nymark sporten kan dra både fordeler og ulemper fra spillerflyten.

– Hva betyr det at vi har spillere fra andre land i den norske fotballen?

– På den ene siden gjør det at norsk fotball blir mye bedre. På den andre siden gjør det at norske talenter ikke slipper til, og dermed vil landslaget bli dårligere. Et annet aspekt er at et talent fra sør vil være langt mer villig til å satse alt på fotballen: Norske talenter har så mange andre muligheter som de ikke har, som å ta utdanning eller skaffe seg en annen jobb, sier Nymark.

Han mener dagens fotballsystem, med tilnærmet fritt kjøp og salg av spillere over landegrensene, bidrar til å sementere nyliberalismen.

– Systemet er bærer av en drøm, eller illusjon, om at man skal lykkes. Det er et effektivt verktøy for å for å vende folk til den nyliberalistiske ideologien. Årsaken er at fotballen er så populær, og man aldri stiller politiske spørsmål til den. ■

---
DEL

Legg igjen et svar