Finnmarksloven

I følge Finnmark Dagblad den 20. mai ser Ole Henrik Magga for seg en agenda som han beskriver at han allerede er i gang med, som leder av FNs permanente forum for urfolksspørsmål: «Jeg kommer til å fortelle alle som gidder å høre på om sviket Staten er i ferd med å begå», sier han […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I følge Finnmark Dagblad den 20. mai ser Ole Henrik Magga for seg en agenda som han beskriver at han allerede er i gang med, som leder av FNs permanente forum for urfolksspørsmål: «Jeg kommer til å fortelle alle som gidder å høre på om sviket Staten er i ferd med å begå», sier han til avisa. I intervjuet karakteriserer han Norge som et usivilisert samfunn.

Forventninger

Maggas skuffelse er forståelig, med utgangspunkt i de forventninger han beskriver at han hadde da Samerettsutvalget ble nedsatt i 1981. Jeg mener likevel at de metoder han sier at han vil bruke, i sin internasjonale posisjon som leder av et FN-organ, ikke er akseptable. For det er forståelig at Norge, som sivilisert samfunn, ikke kan komme alle Maggas forventninger i møte.

Magga er medlem av NSR, som har 14 av Sametingets 39 plasser. Også sametingspresident Sven-Roald Nystø representerer NSR. I kritikken av regjeringens forslag til ny Finnmarkslov har NSR tydeliggjort at den største misnøyen med forslaget knytter seg til folkeretten, der NSR, med henvisning til ILO-konvensjon nr 169 om urfolk, oppfatter at det foreligger en eksklusiv samisk eiendomsrett til de arealer i Finnmark der samene lever.

Rettssaker

Nystø bebuder i Finnmark Dagblad den 21. mai at Stortinget risikerer en flom av rettssaker for samiske rettigheter ved å ikke foreta grunnleggende endringer i Finnmarksloven. Tidligere leder av NSR, Janos Trosten, sier samme dato til samme avis at han vil foreslå at Sametinget setter av 10-15 millioner kroner til å støtte rettssaker mot den norske staten dersom lovforslaget fra regjeringen blir vedtatt. Både Maggas, Nystøs og Trostens uttalelser går i én retning: Kampen for samisk eiendomsrett til indre Finnmark, basert på at Norge har ratifisert ILO-konvensjon nummer 169.

ILO-konvensjon nr 169 ble utarbeidet av et underorgan av FN, og vedtatt på den 76. internasjonale arbeidskonferanse i Geneve i 1989. ILO betyr International Labour Organisation, og steller normalt med arbeidstakerspørsmål.

I artikkel 14 i ILO-konvensjonen finnes en formulering om urfolks rett til landområder:

«Vedkommende folks rett til å eie og besitte de landområder der de tradisjonelt lever, skal anerkjennes. Når forholdene tilsier det, skal det treffes tiltak for å sikre vedkommende folks rett til å bruke landområder der de ikke er de eneste som lever, men som de tradisjonelt har hatt tilgang til for sitt livsopphold og sin tradisjonelle virksomhet. I denne sammenheng skal det legges spesiell vekt på situasjonen for nomadiske folk og personer som driver flyttejordbruk.»

Kan skade urfolk

En kategorisk forståelse av artikkel 14 i retning «eiendomsrett» vil føre til at få land slutter seg til konvensjonen. En snever og ensidig tolkning til gunst for urfolks rettigheter vil dermed paradoksalt nok kunne skade urfolksrettighetene, fordi konvensjonen dermed ikke oppnår internasjonal anerkjennelse. Land som New Zealand har så langt ikke sluttet seg til konvensjonsteksten, betinget av betenkeligheter med å akseptere en særlig eiendomsrett på etnisk grunnlag. Land med egen urbefolkning venter nå i spenning på det norske Stortings behandling av Finnmarksloven. Dersom Norge finner fram til en balansert løsning vil ventelig flere land komme til å signere ILO-konvensjonen.

Da Stortinget som verdens første land ratifiserte konvensjonen i juni 1990 hadde Justisdepartementet på forhånd fastslått: «Konvensjonen kan oppfylles på dette punkt ikke bare ved anerkjennelse av eiendomsrett, men også av andre rettighetsformer. «Right of possesion» kan oversettes til rådighets- eller besittelsesrett. Siden det er tale om rettigheter til naturressurser, vil det naturlige begrepet i norsk rettsterminologi være bruksrett.»

Samerettsutvalget ble forespurt, men ville den gang ikke uttale seg om konvensjonsteksten. Derimot kommenteres denne ganske inngående i ett av de to dokumentene som Samerettsutvalget avga i 1997 (NOU 1997:5 om urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett). På side 11 slås det kategorisk fast:

«Etter ILO-konvensjon nr. 169 har urfolk krav på å få anerkjent eiendoms- og besittelsesrettigheter til de områder de har rådet over.» På side 15 omtales eiendomsretten for samene å gjelde «iallfall til de områder som samene har vært omtrent enerådende i å utnytte…». svarende til hele indre Finnmark inkludert kommunene Kautokeino, Karasjok, Tana og Nesseby.

Ikke til å leve med

Snakkes det her om et skille på etnisk grunnlag, altså bokstavelig talt om et styre av samer, for samer? Folkerettsgruppen besvarer spørsmålet selv på s. 12 i sin utredning: «Siden urfolk kan gis adgang til å overdra de rettigheter de har krav på å få anerkjent, til folk utenfor urfolksgruppen, vil en slik ordning med felles forvaltning av grunnen i Finnmark kunne aksepteres dersom Sametinget samtykker i ordningen, men ellers ikke.» Ut fra en slik forståelse vil Sametinget altså selv kunne styre over indre Finnmark, dersom de ikke selv velger å gi avkall på det.

Alle medlemmer av folkerettsgruppen, med unntak av tidligere statssekretær Steinar Pedersen (AP), sluttet seg til denne forståelsen. Blant medlemmene var også nåværende sametingspresident Sven-Roald Nystø.

Men en slik konklusjon kan ikke befolkningen i Finnmark leve med. Ett folk kan ikke underlegges et annet, selv om rollene snus på hodet. Det framstår derfor som naturlig at regjeringen ikke foreslår denne modellen, ut fra forutsetningen om at hele befolkningen i Finnmark skal ha de samme rettigheter, uansett etnisk opphav.

Politikk, ikke jus

I 1997 besøkte jeg NSRs årsmøte. Samerettsutvalgets utredning var nylig lagt fram, og juristen Edvin Andreassen A. Skoghøy fastslo kategorisk den samiske eiendomsretten til indre Finnmark, basert på ILO-konvensjon nr. 169. Skoghøys konklusjon ble møtt med applaus og jubel i forsamlingen. Fra møtets talerstol uttrykte jeg forbauselse over forsamlingens begeistring over en slik konklusjon, siden NSR ved en rekke anledninger hadde sagt at de ikke ønsket noe skille på etnisk grunnlag til landområdene i Finnmark. I tillegg uttrykte jeg at disse spørsmålene ville bli avgjort politisk og ikke juridisk, og at jeg stilte meg tvilende til at noen regjering eller Stortinget som lovgivende forsamling ville vedta loven på premisser som beskrevet av Skoghøy.

Jeg oppfatter at Maggas skuffelse særlig knytter seg til at disse forventningene ikke innfris gjennom regjeringens lovforslag. Men de forventninger Magga har hatt kan han ikke ha fått i noen politiske miljøer som er representert i Norges nasjonalforsamling. For der har ingen partier tatt til orde for noen eksklusiv samisk eiendomsrett til landområdene i indre Finnmark.

Folkemakt

Jeg er overrasket over hvor langt enkelte aktører er villige til å gå i sin betingelsesløse støtte til denne typen forventninger, uten å tenke gjennom de demokratiske problemene et slikt syn innebærer. Det bor 74.000 mennesker i Finnmark, men bare 6007 av disse er manntallsført som stemmeberettigede ved sametingsvalget. En hver løsning som baserer seg, helt eller delvis, på at beslutninger om forvaltningen av grunnen i Finnmark skal fattes av Sametinget, må også ta hensyn til at bare en av ni mantallsførte finnmarkinger har stemmerett til Sametinget. Hvis hensikten med Finnmarksloven er å gi hele Finnmarks befolkning økt råderett over grunnen, er det naturlig å velge modeller der hver innbygger har den samme innflytelsen, uavhengig av etnisk tilhørighet.

Å tildele andre rettigheter man ikke selv må gi avkall på virker som en enkel øvelse. En del innspill fra mennesker som knapt har satt sin fot i Finnmark preges da også av ganske fordomsfulle holdninger til finnmarkinger generelt, og til rettighetskritikere spesielt. Begrepet folkemakt synes ut fra argumentasjonen til en del kritikere å miste sin legitimitet når det folk som skal gi avkall på makten ikke er i minoritet. Dette innebærer en slags omvendt logikk: Nettopp fordi mange har det samme standpunkt, må standpunktet være feil, og en støtte til et slikt standpunkt må være betinget av populistiske holdninger.

Hevdvunnen bruksrett

Jeg mener at samene har en hevdvunnet bruksrett til grunnen i Finnmark, men ingen eiendomsrett. Bruksretten er særlig sentral for reindriften, fordi den betinger flytting over lange avstander, der fysiske hindringer vil gjøre det umulig å drive innen næringen. Reindriftens vernede bruksrett er allerede ivaretatt gjennom reindriftsloven, og reindriftsutøvernes egen organisasjon NRL ønsker i det vesentlige at dagens regime for næringen videreføres. Dersom det skal etableres en egen forvaltning av indre Finnmark, slik NSR ønsker, vil det etter mitt syn være rimelig å se på muligheten for å gi alle som bor i de berørte kommunene stemmerett til Sametinget etter en botid på tre til fem år. Men et delt regime mellom kyst og innland er problematisk i et fylke som sliter med høy arbeidsledighet, og der hele fylket i fellesskap trenger tilgang til fisken som fylkets viktigste ressurs.

Alternativer?

Det er uklart for meg hvordan noen av mine skarpeste kritikere tenker seg å løse det demokratiske dilemmaet som oppstår dersom makt overføres til et organ som bare deler av befolkningen har stemmerett til. Loven blir neppe verken verre eller bedre ved at jeg melder meg ut av SV, slik Per Otnes foreslår i Klassekampen den 31. mai. Jeg har forståelse for Gro- Merete Siris standpunkter, slik de har kommet til uttrykk i leserinnlegg i de større riksavisene, i Nordlys og i alle Finnmarksavisene. Men jeg savner hennes egne alternativer. Jeg vil med interesse studere de konklusjoner Sametinget selv har kommet fram til, og håper at det demokratiske dilemmaet jeg her har beskrevet er omtalt i Sametingets uttalelse.

---
DEL

Legg igjen et svar