Finn Gustavsen til minne

I løpet av noen få sommeruker har SV mistet to av sine viktigste politiske veteraner. Først gikk Hanna Kvanmo bort, en folkekjær politiker hvis popularitet bare ble overgått av kong Olavs. Så kom meldingen om at også Finn Gustavsen er død, han som mer enn noen annen la grunnlaget for en moderne og uavhengig venstreside […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I løpet av noen få sommeruker har SV mistet to av sine viktigste politiske veteraner. Først gikk Hanna Kvanmo bort, en folkekjær politiker hvis popularitet bare ble overgått av kong Olavs. Så kom meldingen om at også Finn Gustavsen er død, han som mer enn noen annen la grunnlaget for en moderne og uavhengig venstreside i norsk politikk. Det er ikke uten vemod vi erkjenner at noen av dem som har preget SV mest og beredt grunnen for partiets troverdighet og vekst, ikke vil være tilstede under dette årets stortingsvalg. Uten den innsatsen de la ned i vårt parti, ville SV neppe hatt den selvtilliten og den styrken som trengs for å stille til valg som en del av et regjeringsalternativ til venstre.

Det er noen ord som går igjen når Finn Gustavsens ettermæle skrives: Modig. Antiautoritær. Idealistisk. Og med rette. Han var en mann som ikke valgte minste motstands vei, men som sto opp for det han trodde på, selv om det kostet dyrt. Gustavsen måtte tåle å bli sett på som en sviker og en forræder i Arbeiderpartiet på grunn av sin virksomhet i avisen Orientering, en avis han var med på å starte i 1953, og som han senere ble redaktør for. Orientering skapte et pusterom for alternativ tenkning på venstresiden i en tid med lav politisk takhøyde. I dag er det vanskelig å forestille seg betydningen av dette, men kretsen rundt Orientering spilte en avgjørende rolle i å forme en uavhengig og kritisk norsk venstreside. Som selvlært journalist skilte Gustavsen seg ut i det intellektuelle miljøet i avisen. Han var skarp og markant og hadde ordene i sin makt både som skribent og politiker. Derfor var han også sett på som en trussel i det politiske etablissementet. Finn hadde stor integritet og lot seg ikke kue på plass, og han ble ekskludert sammen med en rekke andre i 1961.

De klarte ikke bare å danne et nytt parti, Sosialistisk Folkeparti, til stortingsvalget samme år, men også å få inn to representanter. Finn Gustavsen ble valgt inn fra Oslo og ble den naturlige lederskikkelsen i partiet. Dette representerte i realiteten et brudd med Arbeiderpartiets dominans i norsk etterkrigshistorie. Fram til da hadde det ikke blitt holdt valg i Norge, men gjenvalg, for å sitere Golda Meir fra boken «Slik jeg ser det» av Haakon Lie. To år senere, i 1963, etter Kings Bay ulykken på Svalbard, var SF med på å felle regjeringen Gerhardsen. Finn Gustavsen beskriver atmosfæren rundt dette på følgende måte i sin bok «Rett på sak»:

«Det var svart av folk på Løvebakken da vi kom ut, så tett at det var umulig å komme ned til Karl Johans gate, og vi måtte svinge ned til venstre mot Stortingsgata. Det var rene spissrotgangen: Enkelte ropte forræder, andre dunket meg i ryggen, vennskapelig og fiendtlig om hverandre. Tett opp i ryggen på meg gikk Per Aavatsmark, svær og ruvende, og liknet president Johnsons livvakter. En sverm av mennesker fulgte oss hele veien rundt Stortinget, og over Karl Johansgate ned til Morgenbladets gård der Per hadde parkert sin lille bil, en «jernhest». Vi kom oss inn i det jeg hørte en rusten kvinnerøst: – La oss ta’n! Kast bilen utfor brygga! Folk trommet på panseret, og jeg var redd bilen skulle bli slått i stykker, men vi kom oss løs».

Dette illustrerer hvor iskaldt forholdet mellom Ap og SF var på dette tidspunktet. Det kostet dyrt å felle Gerhardsen. Finn Gustavsen var i tvil til det siste. Men aldri siden har Arbeiderpartiet kunnet ta SF og SVs støtte for gitt. Forholdet mellom disse partiene var i mange år preget av gjensidig mistro og bitterhet, men Finn Gustavsen satte seg selv og partiet i respekt. Han representerte SF på Stortinget fram til 1969. I sine to perioder på Stortinget for SF markerte han seg som en uredd og sterk stemme i norsk politikk, og den fremste politikeren på venstresiden. Hans synspunkter ble kanskje ikke delt av mange i Norge på den tiden, men han nøt stor respekt blant folk og hadde en personlig popularitetsom var langt større enn SFs oppslutning tilsa. I en tid da tv ble allemannseie var Finn, med sin klare og folkelige uttrykksform, den som behersket det nye mediet best. Da Gustavsen trakk seg etter to perioder på Stortinget, falt SF ut av Stortinget. Men Arbeiderpartiet gledet seg for tidlig hvis de trodde at det var slutten for en Finn Gustavsen og politisk mobilisering til venstre for seg. EF-kampen skapte nye avskallinger fra Arbeiderpartiet og la grunnen for at SF kom i en valgallianse som senere skulle bli til et nytt parti: SV. Ved valget i 1973 ble han igjen innvalgt, nå for SV. Han var formann i gruppestyret for SVs 16-mannsgruppe. Dette ble en svært turbulent periode for partiet med mange sterke personligheter, og Finn Gustavsen var nok ikke mindre egenrådig enn mange andre i denne gruppa.

Finn Gustavsen vil bli husket som grunnleggeren av SF og som den personen som i størst grad var med å på å skape rom for et sterkt og uavhengig venstreparti i norsk politikk. Hans personlige egenskaper var uvurderlige i så måte. Han var en politiker som var visjonær uten å være dogmatisk, han var både jordnær og idealistisk. I kraft av sitt engasjement og sin personlige integritet ble han et politisk forbilde for senere generasjoner SV’ere. Vi lyser fred over hans minne.

Kristin Halvorsen

---
DEL

Legg igjen et svar