Finanselitens manipulasjon av virkeligheten

PENGENES PARADOKS: Arne de Boever utforsker hvordan finansenes ustabile virkelighet gjør folk psykotiske – og presser den litterære realismen til dens yttergrenser.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 01.04.2019
Finance Fictions: Realism and Psychosis in a Time of Economic Crisis
Forfatter: Arne de Boever
Fordham University Press, USA

Penger er det virkeligste og mest avgjørende elementet i våre liv, men samtidig er pengene abstrakte og uvirkelige fiksjoner. For klassisk marxistiske litteraturteoretikere, som den ungarske Georg Lukács, lå romanens verdi i dens evne til realistisk å speile samfunnet og dermed gi et kritisk klarsyn i en komplisert virkelighet. Også Arne de Boever velger en slik forenklet definisjon av realismen som utgangspunkt, vel vitende om at ting tidsnok blir komplisert når han skal ta for seg finansromanen som undersjanger. Romankarakterenes jag etter penger viser samtidig en jakt på en realitet som stadig unndrar seg.

De Boevers tekster blir en utvidelse av romanforfatternes og filmskapernes prosjekt: å prøve å avdekke, forstå og vise fram finansøkonomien, som han med henvisning til Joseph Vogls bok Kapitalens spøkelse (2018) beskriver som mystisk, uhåndgripelig og spøkelsesaktig. Ti år etter finanskrisen i 2008 virker det klart for oss alle at finanskapitalismens demoniske krefter ikke simpelthen kan drives ut med en avslørende klassisk marxistisk kritikk. På børsen spøker det ved høylys dag.

Finanselitens manipulasjon

I forsøket på å forstå finanskrisen og vår tids spekulative økonomi griper de Boever tilbake til dereguleringen av finansmarkedet på 1970-tallet. Nixons administrasjon trengte mer penger til å finansiere Vietnamkrigen og forlot i 1971 gullstandarden som var satt opp i Bretton Woods-avtalen for å garantere pengenes verdi. Dette ble begynnelsen på spekulasjonens storhetstid, siden pengeverdien ikke lenger kunne tilbakeføres til noe materielt. Påfallende nok er 70-tallet også epoken for framveksten av postmodernismen, som la vekt på at tegn og symboler sirkulerer fritt og refererer mer til hverandre enn til den såkalte realiteten – som dermed blir en stadig mer mistenkelig størrelse.

Blant finansfantasiens farligste forestillinger er fiksjonen om sikre investeringer.

Før denne følelsen av uvirkelighet har grepet om seg, skrev Tom Wolfe sin Forfengelighetens fyrverkeri (1987), som i en klassisk realistisk romanstil skildrer en børsmeglers storhet og fall etter at han i sin pengesterke usårbarhet så å si kolliderer med de realitetene han har underkastet seg og mistet kontakt med – i form av en farget mann han kjører på ved et uhell – noe som siden blir utnyttet av en opportunistisk journalist og andre som vil felle ham. Spillet av nødløgner og dekkoperasjoner overfor pressen blir et bilde på finanselitens manipulasjon og uforpliktende forhold til virkeligheten.

FOTO: PIXABAY

Som et motstykke til flukten fra virkeligheten beskriver de Boever den postmoderne romanen, der antihelter hengir seg til en selvdestruktiv jakt på en tapt virkelighet. Den numne jappen Bateman i Bret Easton Ellis’ American Psycho (1991) utforsker for eksempel sin egen følelsesløshet gjennom en serie groteske drap. De Boever ser den tapte følelsen av virkelighet som en direkte konsekvens av finanssystemets abstrakte og virkelighetsfjerne livsform: et arbeid som riktignok er innbringende, men som er enda mer fremmedgjørende enn arbeiderens slit ved samlebåndet.

Hvis børsmeglerne ender opp med å bli fanget i sitt eget spill og blir rene funksjoner av et system de bare halvveis overskuer, blir det et åpent spørsmål om romanen kan beskrive forholdet mellom dem og det økonomiske systemet på en realistisk og klargjørende måte. I et kapittel om Robert Harris’ roman Fryktindeksen (2011) betrakter Arne de Boever denne oppdaterte finansromanen som en variant av Mary Shelleys Frankenstein (1818): Vi følger en programmerer som har laget en algoritme for høyhastighetshandel, men som oppdager at det automatiserte finansprogrammet begynner å leve sitt eget liv og fatter stadig mer skånselløse og morderiske avgjørelser. De ekstreme hastighetene i automatiserte systemer frambringer panikk. De handler med eiendommer og penger, men de tilsynelatende reelle størrelsene er samtidig abstrahert til tall som med ett kan forsvinne.

Når pengene kan fordampe eller materialisere seg av grunner som ikke lenger kan overskues av noen, beveger finansverdenen seg over i science fiction – og finansromanen med den. Til en viss grad lykkes Fryktindeksen med å representere forholdet mellom mennesket og det ubegripelige, mener de Boever. Likevel gir denne romanen etter for fristelsen til å inkarnere det umenneskelige systemet i en karikert form: en ond algoritme, et monster, noe fryktelig – som likevel blir en betenkelig personifisering av de elektroniske finansenes formløse kaos.

Kosmisk pengeskrekk

Hva som foregår i det hyperabstrakte samspillet av algoritmer som utgjør dagens finansvirkelighet lar seg ikke lenger erfare eller beskrive direkte. Pengene selv er dypest sett en fiksjon, fastslår de Boever, og selv gullstandarden var bare en illusjon av noe konkret. Gjelden og kreditten er eldre enn pengene, og den er mystisk: en tillitsbasert, usynlig relasjon mellom kreditor og debitor som peker inn i en ukjent framtid. Utfordringen for realismen er dermed å beskrive det ubeskrivelige. Deler av økonomien blir stående som en black box der vi kan observere hva som går inn og kommer ut, mens boksen aldri kan åpnes og inspiseres.

I den postmoderne romanen de Boever beskriver, hengir antihelter seg til en selvdestruktiv jakt på en tapt virkelighet.

Selv innen finansverdenen opererer man med begreper som «dark pools», sorte hull og andre utforståeligheter. De algoritmiske finanssystemene er ikke lenger våre, men en slags uforutsigbar kosmisk kraft som ikke engang følger forutsigbare lover, foreslår de Boever i sitt mest ekstreme kapittel. Finansromanen har i seg elementer av kosmisk horror, en sjanger der navnløse og usynlige krefter leker med mennesket og driver hovedpersonene til vanvidd.

De siste kapitlene i de Boevers bok blir en komisk-satirisk utflukt i Michel Houellebecqs Kartet og terrenget (2011) og Ben Lerners 10:04 (2014). I begge prosjektene handler romanene om seg selv, reflekterer over kunstens forhold til det den representerer, der det er rom for manipulasjon. Houellebecqs hovedperson maler et bilde av Bill Gates og Steve Jobs som diskuterer internettets framtid – og forstår all kunst siden renessansen som en form for spekulativ opphausing. 10:04 handler om en romanidé som blir lagt ut på anbud for forlagene lenge før boken er skrevet. Selve skrivingen blir stadig utsatt, siden romanen uansett aldri vil kunne innfri forventningene.

Blant finansfantasiens farligste forestillinger finner de Boever fiksjonen om sikre investeringer: en fantasi om usårbarhet som skyver risikoen over på fjerne, skadelidende parter som eksponeres for et ustabilt marked, manipuleres eller synker ned i gjeld. Til sist lufter han et lønnlig håp om andre finansfiksjoner og en annen virkelighet, der pengenes abstrakte natur også gjør det mulig å la selve gjelden fordunste som en vond drøm. Troen på en virkelighet bakenfor språket og tallene er kanskje ikke nok til å avsløre finansenes verden som noe falskt eller illusorisk, men den garanterer for at andre fortellinger er mulige.

Gratis prøve