Filosofiske flir

The Terror of Evidence er en bok til å smile og røres av – og til irritere seg grønn over.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

The Terror of Evidence

Marcus Steinweg

MIT Press

USA

Det har alltid vært med en blanding av undring, fascinasjon og irritasjon jeg har sett hvordan filosofi har blitt brukt i kunsten. Ofte anvendes den som pynt eller autoriserende rekvisitt. Men noen ganger passer den jo også inn der, av og til attpå til som hånd i hanske: Franske Jacques Rancière var som skapt for innsikter i kunstens verden helt fra han skrev sin filosofiske doktorgrad på slutten av 70-tallet.

Det er også, til enhver tid, filosofer som snuser i kanten av kunstsystemet, og finner sin næring der. En av disse er tyskeren Marcus Steinweg. Nå foreligger Terror of Evidence, «Bevisets terror», hans første bok på engelsk.

Den østerrikske kunstneren Thomas Hirschhorn har lenge heiet på sin tyske filosofvenn på sistnevntes vei inn i kunsten. Hirschhorn har også skrevet forordet til Steinwegs bok, der han roser Steinweg for å ankre opp i «hverdagslige spørsmål» og for hans evne til å bygge broer mellom kunst og filosofi. Terror of Evidence forteller imidlertid noe annet, idet Steinweg holder seg i en svært så eklektisk og tvetydig aforismetradisjon. Her slekter han på både Nietzsche, Bataille, E.M. Cioran, Wittgenstein og Schlegel-brødrene. Men til forskjell fra disse har Steinweg ingen «kjerne», eller noe bestemt sted han vil med skrivingen sin.

Steinweg definerer filosofi som «opprør mot fakta» og «grubling uten beviser».

Filosofihistorielek. Det er kanskje derfor tyskeren definerer filosofi som «opprør mot fakta» og «grubling uten beviser». Mot slutten av boken definerer han også tenkning som «det å jobbe seg gjennom problemer det er umulige å løse». Dette er også en god beskrivelse av The Terror of Evidence, for her flakser Steinweg fra det ene temaet til det andre uten særlig tanke hverken for de store sammenhengene eller løsninger og svar. Med et skjelmsk smil om munnen insisterer han gjennom hele boken på å holde alt «åpent».

Steinweg er også adskillig lettere på labben i tone og temavalg enn hans aforistiske forgjengere – han er rett og slett en humorist, tidvis langt over grensen til det tåpelige. Men dette kan også være befriende. Eksempelvis skriver han om Bertrand Russell: «Trodde Wittgenstein at Bertrand Russell var en idiot fordi han var det?»

Rimelig tullete, men når det i neste omgang handler om Derrida og dekonstruksjon, oppstår det en spenning mellom det latterlige og det alvorlige i teksten som det er vanskelig ikke å like.

Borges eller haiku. Denne skarpe vekslingen mellom ulike typer latter er det mest karakteristiske ved Steinwegs underlige tekstsamling. Kanskje kan Terror of Evidence leses som et slags oppslagsverk i borgesiansk tradisjon, altså i den forstand at den ikke har noe bestemt system, annet enn selve vendingene i tanken og smilet? «Å si ja er mer kritisk enn å si nei. Ja! Nei! Ja?»

«Trodde Wittgenstein at Bertrand Russell var en idiot fordi han var det?»

Steinwegs bok er løs i fisken som filosofi betraktet, men konsis når det gjelder å sno seg unna eller å stivne i et tankesystem/en grunnfestet refleksjon. Er det «bevisets terror» han vil unngå – at tenkning ikke skal ha utgangspunkt i noen klar posisjon, men hele tiden spinne videre, gjennom ordene? Metoden irriterer, men er også morsom, ikke minst når forfatteren fyrer løs med sitt filosofiske tungskyts. «Hvorfor overså Deleuze den strukturelle homologien mellom hans immanensplan og Wittgensteins språkspill og livsformer? Var det et feilgrep?» skriver han. Er dette humor, eller er det et forsøk på å «tenke sammen» de to filosofene? Her som andre steder balanserer Steinweg på en knivsegg mellom skjemt og alvor.

Men så kommer han seg selv til unnsetning i noen banale, men sjarmerende setninger som nærmer seg haiku-formatet: «Et vindu er forskjellig fra en dør, ved at du åpner og lukker det uten selv å gå igjennom.» Disse partiene blir selv et slags vindu i teksten, som gjør det enklere å nærme seg den.

Filosofiens joker. I Terror of Evidence leker Steinweg nærmest gjemsel med leseren ved å veksle mellom det pretensiøse og det banale, for så, plutselig, å la alvoret overta – ikke som en filosofisk posisjon, men som enkle betraktninger som kontrasterer tekstenes øvrige innhold.

Steinweg er en grubler som nekter å vise oss hele bildet, men isteden punktbelyser det gjennom en motsetningsfull og skøyeraktig blanding av stilnivåer, kompleksitetsgrad og humor/alvor. Han hopper fra tue til tue, som Wittgenstein anbefalte i Filosofiske undersøkelser, men unnlater ikke å plaske nedi myra gjentatte ganger. Slik blir Terror of Evidence en bok både å smile av, irritere seg grønn over og her og der til og med røres av.

---
DEL