Filosofiske flir

The Terror of Evidence er en bok til å smile og røres av – og til irritere seg grønn over.

Kjetil Røed

The Terror of Evidence

Marcus Steinweg

MIT Press

USA

Det har alltid vært med en blanding av undring, fascinasjon og irritasjon jeg har sett hvordan filosofi har blitt brukt i kunsten. Ofte anvendes den som pynt eller autoriserende rekvisitt. Men noen ganger passer den jo også inn der, av og til attpå til som hånd i hanske: Franske Jacques Rancière var som skapt for innsikter i kunstens verden helt fra han skrev sin filosofiske doktorgrad på slutten av 70-tallet.

Det er også, til enhver tid, filosofer som snuser i kanten av kunstsystemet, og finner sin næring der. En av disse er tyskeren Marcus Steinweg. Nå foreligger Terror of Evidence, «Bevisets terror», hans første bok på engelsk.

Den østerrikske kunstneren Thomas Hirschhorn har lenge heiet på sin tyske filosofvenn på sistnevntes vei inn i kunsten. Hirschhorn har også skrevet forordet til Steinwegs bok, der han roser Steinweg for å ankre opp i «hverdagslige spørsmål» og for hans evne til å bygge broer mellom kunst og filosofi. Terror of Evidence forteller imidlertid noe annet, idet Steinweg holder seg i en svært så eklektisk og tvetydig aforismetradisjon. Her slekter han på både Nietzsche, Bataille, E.M. Cioran, Wittgenstein og Schlegel-brødrene. Men til forskjell fra disse har Steinweg ingen «kjerne», eller noe bestemt sted han vil med skrivingen sin.

Steinweg definerer filosofi som «opprør mot fakta» og «grubling uten beviser».

Filosofihistorielek. Det er kanskje derfor tyskeren definerer filosofi som «opprør mot fakta» og «grubling uten beviser». Mot slutten av boken definerer han også tenkning som «det å jobbe seg gjennom problemer det er umulige å løse». Dette er også en god beskrivelse av The Terror of Evidence, for her flakser Steinweg fra det ene temaet til det andre uten særlig tanke hverken for de store sammenhengene eller løsninger og svar. Med et skjelmsk smil om munnen insisterer han gjennom hele boken på å holde alt «åpent».

Steinweg er også adskillig lettere på labben i tone og temavalg enn hans aforistiske forgjengere – han er rett og slett en humorist, tidvis langt over grensen til det tåpelige. Men dette kan også være befriende. Eksempelvis skriver han om Bertrand Russell: «Trodde Wittgenstein at Bertrand Russell var en idiot fordi han var det?»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.