Svante Nordin: Filosofenes krig

Wittgenstein kjempet heroisk ved fronten – Benjamin simulerte krigsudyktighet. Første verdenskrig endret Europa for alltid – og innvirket sterkt også på den europeiske filosofien.

Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Svante Nordin: Filosofenes krig. Den europeiske filosofien under første verdenskrig. Dreyers forlag, 2015

Noen filosofer var for gamle til å selv å delta i krigen, men mistet sine sønner ved fronten. Andre kjempet selv, og falt. Noen skrev ekstatisk om krigen som et renselsesbad, og gjorde den totale mobilisering til en modell for samfunnet etter krigen, som Ernst Jünger. Atter andre snek seg unna ved å simulere krigsudyktighet, som Walter Benjamin og Georg Lukács. For de fleste var krigen et vendepunkt, et farvel til en verden som aldri ville komme tilbake – en avskjed med det gamle Europa.
I innledningen til boken om filosofene og første verdenskrig sier den svenske idéhistorikeren Svante Nordin at drøftingen av problemstillingen om forholdet mellom filosofi og krig ikke vil gi noe «entydig svar». Han har villet beskrive en lang serie av ulike individuelle reaksjoner – og resultatet er en lærerik bok fordi mange nå relativt ukjente filosofer kommer til orde. Vi skal se på noen av de mest kjente.

Wittgenstein. En av de mest heroiske krigsdeltakerne var Ludwig Wittgenstein, men krigen ble bare indirekte et tema i hans filosofi. Han ble flere ganger dekorert for sitt mot, og arbeidet samtidig med sitt første hovedverk Tractatus Logico-Philosophicus. Hvis det er en innholdsmessig sammenheng mellom filosofien hans og krigen, så må den være negativ: Wittgenstein endte opp med å hevde at det man ikke kan snakke om, det må man tie om. Tausheten ble dermed omfattende på områder som etikk, estetikk, politikk og metafysikk. «Verden» ble redusert til «det som er tilfelle», noe som kunne uttrykkes i sannhetsverditabeller for sanne og usanne påstander. Samtidig som han kjempet heroisk ved fronten, var Wittgenstein opptatt av meningen med livet, leste Dostojevski og grublet over religiøse spørsmål. Men dette ble utdefinert fra hans meget snevre filosofibegrep.

Heidegger. Når det gjelder forholdet mellom Martin Heidegger og første verdenskrig, er Nordin overraskende tilbakeholden. Han nevner at Heidegger i sine forelesninger våren 1919 tar et oppgjør med førkrigstidens filosofi og vil grunnlegge noe nytt – å gå tilbake til det førteoretiske. Men han nevner ikke forbindelsen mellom Heideggers filosofi om væren-til-døden i Væren og tid (1927) og erfaringene fra krigen. I denne forbindelse snakker Heidegger både om heroisme, at tilværen (Dasein) skal velge seg sin helt, og at folket har en kollektiv skjebne. Disse formuleringene fra Heideggers hovedverk har blitt flittig diskutert etter den debatten som Victor Farias satte i gang med boken Heidegger og nazismen (1987).

Bergson og Russell. Henri Bergson (1859–1941), Frankrikes den gang internasjonalt mest kjente filosof, var aktiv som diplomat og dro til USA for å overbevise president Wilson om at han kunne arbeide for fred og internasjonalt samarbeid ved å delta i krigen. I England var Bertrand Russell (1872–1970) en klar motstander av krigen. Russells pasifistiske skribentvirksomhet under første verdenskrig gjorde blant annet at han måtte sone seks måneder i fengsel, en tid han brukte til å lese og skrive. I verket Principles of Social Recontruction (1916) tok Russell opp betingelsene for krigen og freden filosofisk. For at verden skal bli et bedre sted, så må de holdninger Tyskland og England hadde ved krigsutbruddet forandres. Stoltheten som gjør et nederlag uutholdelig, var knyttet til Englands territorium og velstand, skriver Russell. Her tematiseres de økonomiske motiver bak krigen, som bare er perifert til stede i Nordins fremstilling.

Kronologisk metode. Da den norske idéhistorikeren Paulus Svendsen skulle svare på spørsmålet om hvilken metode han hadde brukt i sin studie Gullalderdrøm og utviklingstro (1940), svarte han: «en kronologisk metode.» Svante Nordins «metode» i denne boken er av samme type. Boken følger utviklingen gjennom hele krigen, hvert år fra 1914 til 1918. Hele tiden kom filosofer med ulike utspill relatert til krigen. Men svakheten er at de filosofiske tekstene blir temmelig endimensjonale dokumenter som siteres fordi de handler eksplisitt om krig. Når tekstene indirekte tematiserer krigen, blir Nordin mer famlende. Georg Lukács skrev for eksempel Romanens teori i årene 1914–1915 (publisert i 1916). Lukács forstår romanen som fortellingen «i en verden forlatt av Gud». Man kan naturligvis sette denne romanforståelsen i forbindelse med krigen, men dette er like mye basert på Lukács selvforståelse nesten 50 år etterpå. Nordin setter ingen spørsmålstegn ved denne selvforståelsen.

Mann, men ikke Luxemurg. Men han bemerker med rette at krigen forandret Friedrich Nietzsches filosofi til det ugjenkjennelige, både i England og Tyskland. Stiliseringen av Nietzsche til krigsfilosof ble godt hjulpet av søsteren, Elisabeth Förster-Nietzsche, som blant annet uttalte: «Om det noensinne har eksistert en venn av krigen, en som elsket krigere og kjempere og satte de største forhåpningene til dem, så var det Friedrich Nietzsche.»

Hvis Norge bidro med noe av filosofi under første verdenskrig, må det ha vært en slags jobbetidens hedonisme der spekulantene badet i champagne og tente sigarene med hundrelapper.

Et problem er også hvem som skal regnes som filosof: Thomas Mann får bred plass i boken, mens fredsaktivisten Rosa Luxemburg ikke er omtalt. Med «filosofi» mener Nordin åpenbart fagfilosofer som enten var ansatt ved universitetene eller ble det senere, selv om det finnes noen vesentlige unntak, deriblant Oswald Spengler, som åpenbart «traff markedet» med Vesterlandets Undergang som kom ut i 1918. Spengler hadde riktignok doktorgrad i filosofi, men levde som fri forfatter og var unndratt militærtjeneste.

Norsk filosofi. Norge deltok ikke i krigen annet enn med jobbere og krigsspekulanter. Dette førte til at tusenvis av sjøfolk mistet livet i en jobbetid som kom helt ut av kontroll, godt skildret i Nordahl Griegs Vår ære og vår makt eller i annet bind av Johan Borgens Lillelord-trilogi, De mørke kilder. Hvis Norge bidro med noe av filosofi under første verdenskrig, må det ha vært en slags jobbetidens hedonisme der spekulantene badet i champagne og tente sigarene med hundrelapper. Reaksjonen på dyrtiden og den elleville spekulasjonen ble naturlig nok en politisk radikalisering etter krigen.

Boken inneholder ingen referanser til norske filosofer under første verdenskrig. Hvem kunne vært preget av denne krigen? Norske filosofer som Anathon Aall og Arne Løchen hadde gått i retning av empirisk psykologi og var med på å bygge opp psykologisk institutt, selv om begge også dyrket sine idéhistoriske interesser. Det er vanskelig å sette deres filosofi i sammenheng med første verdenskrig. Kanskje kunne Anathon Aalls yngre bror Hermann Harris Aall (1871 –1957) vært en kandidat. Han hadde både juridisk og filosofisk doktorgrad, og var svært englandsfiendtlig under første verdenskrig, blant annet i boken Undervandskrigen og Verdensdespotiet (1918). Harris Aall ble senere en sentral nazist og mottok kulturprisen av minister Gulbrand Lunde i 1942.

Uansett om man kan rette innvendinger mot Nordins bok, så vil både fagfilosofer og det bredere publikum finne livshistorier og filosofiske reaksjoner på første verdenskrig som tidligere var ukjente for dem. Dette alene er en god grunn til å anbefale boken.


Tjønneland er idéhistoriker.
eivind.tjonneland@nor.uib.no

---
DEL