Filosofen vi helst vil fortrenge

Vinduet 1/2017 Gyldendal. Norge

Noen vil diskreditere Martin Heidegger – for det er ett og annet i hans samfunnskritikk de helst vil glemme.

Igjen dukker debatten om Heideggers forhold til nazismen opp. Nå har man endelig funnet det som vil vise ham som nazist og antisemitt én gang for alle: hans egne notatbøker fra 1931 til begynnelsen av syttitallet, de såkalte Svarte heftene. Årets første Vinduet-nummer har dette som hovedtema. Lars Holm-Hansen fremlegger i sin artikkel at Heideggers filosofi har en revolusjonær kjerne, noe jeg er fullstendig enig i: Heidegger ville ikke bare forandre filosofien, men også verden. Her er han på linje med Marx – men Heideggers prosjekt var enda mer radikalt: Han ville forandre mennesket, og hvordan mennesket forholder seg til sin væren. Dagens menneske er fremmedgjort, mente han, og drømte om sette sin analyse av menneskets væren i verden ut i livet. På begynnelsen av trettitallet fikk Heidegger for seg at nasjonalsosialismen var det som skulle bane vei for det nye mennesket.

Ideologisk vakuum. Heidegger hadde rektorembetet ved Universitetet i Freiburg bare omtrent et år, til april 1934. Dette var året han hevdet å ha blitt motstander av regimet – likevel opptrådte han på en filosofikongress i Roma i 1936 med svastikaen på jakkeslaget. Til sin tidligere elev Karl Löwith sa han at nasjonalsosialismen var den rette vei for Tyskland, med bakgrunn i hans eget begrep om historisitet. Men beviser slike uttalelser at Heideggers filosofi er nazistisk? Nei – bare at han så sent som i 1936 mente å finne beveggrunner for sin nazismesympati i sin egen filosofi.

Å undersøke om Heideggers filosofi er nazistisk er ikke lett, da nazismen som ideologi egentlig er temmelig innholdsløs. Den har et ideologisk vakuum i sin kjerne som man kunne fylle etter sin egen agenda. Hitlers variant handler om nasjonalisme, antibolsjevisme og antisemittisme, flettet sammen av en darwinistisk kampideologi – og for oss er nazisme synonymt med raseforfølgelse, diktatur, konsentrasjonsleirer, folkemord og krig. Men tidlig på trettitallet var dette ennå ikke historiske kjensgjerninger.

De som forsøker å finne nazisme i Heideggers filosofi, ser etter anerkjennelse av overdreven nasjonalisme, det tyske folks rasemessige forrang, antibolsjevisme og antisemittisme. Dette har vist seg å være vanskelig – derfor griper de ofte til Heideggers biografi og uttalelser, og tolker deretter sitater fra Heideggers skrifter i lys av disse. Slik er strategien også denne gang.

Teknologi uten moral. Heideggers senere filosofi inneholder kritikk av det tekniske samfunnet. I Spørsmålet om teknikken understreker han hvordan mennesket ikke er herre over teknikken, men motsatt. I denne sammenhengen kommer Heidegger med noe mange mener viser hans ufølsomhet og spor av nazisme: «Åkerbruket er nå en motorisert ernæringsindustri, i sitt vesen det samme som fabrikasjonen av lik i gasskamrene og utryddelsesleirene, det samme som blokaden og utsultingen av landene, det samme som fabrikasjonen av vannstoffbomben.» Jeg har aldri forstått hva som er nazistisk ved dette utsagnet. Det sier bare at Holocaust og det moderne jordbruket har samme kilde, ikke at de i bunn og grunn er det samme. Heidegger minimaliserer ikke den moralske grusomheten ved Holocaust, tvert imot maksimerer han den ved å se den i en videre sammenheng. Han viser at det samme kan skje igjen fordi det dreier seg om et syn på mennesket og naturen der alt er utnyttbare ressurser, uten noe hensyn til moral.

Jødene hadde en måte å være i verden på som Heidegger ikke hadde noen sans for: rotløst og kalkulerende. Han var ikke dermed antisemitt av det rasistiske slaget, det som ender med massemord.

Hein Berdinesen stiller i sitt Vinduet-bidrag den endelige diagnosen på Heidegger: Han var for fatalistisk! Han visste ikke at vi som demokratiske individer kan reflektere over, bedømme og ta ansvar for de større strukturene vi er en del av. Godt å høre – dette betyr jo at vi snart har stoppet klimaproblemet og kapitalismens herjinger. Rart ikke Heidegger så dette.

Volk og Heimat. Artikkelforfatter Donatella Di Cesare innfører et nytt begrep: metafysisk antisemittisme: Det jødiske har en stor skyld for at vi er fanget av teknikken. Jødene ses som en del av problemet, ikke som selve årsaken. Det dreier seg om en måte å være i verden på som Heidegger ikke hadde noen sans for: rotløst og kalkulerende. Men løsningen er ikke die Endlösung – så om dette er antisemittisme, er den ikke av det rasistiske slaget – den som ender med massemord.

Heidegger skiver i sine brev mye om Volk og Heimat, som del av en tanketradisjon med stor motstand mot den hurtige industrialiseringen av Tyskland fra 1870-årene og fremover. Man anså at menneskene mistet sine nære forbindelser til hverandre og følelsen av tilhørighet til et samfunn, og istedet satt igjen med formelle instanser som byråkrati og parlamentarisk demokrati. Som en motvekt drømte man om hjemstavnen, Heimat, og snakket om Volk, Völkisch, som viser til det opprinnelige samfunnet.

Selv om nazistene var opptatt av det tyske folk, er ikke folk et nazistisk begrep. Det egne baserer seg ikke på rase eller biologi, men på tradisjoner og preferanser. Veien herfra er kanskje ikke lang til rasisme, men det eksisterer ingen nødvendig sammenheng.

Positivismestriden – igjen. Hvorfor er Heidegger og nazismen et tilbakevendende tema? Hans Hauges svar er verdt å se nærmere på: Det dreier seg om å bli kvitt noe man ikke liker, noe som truer ens egen posisjon. Han skriver: «[D]enne kritikk av Heideggers nazisme er et slags forskudt angrep på poststrukturalisme og den franske teori. Den skal bidrage til at fjerne poststrukturalisme (Lacan, Derrida, Foucault, Badiou osv.) og bane veje for neonaturalisme, neopositivisme og kognitivisme.»

I samme Vinduet kritiserer Esther Oluffa Pedersen nettopp denne påstanden, som hun mener står for en slags hegelsk utviklingshistorie der forskjellige epoker erstatter hverandre. I tillegg spør hun hvem som står bak dette utspekulerte prosjektet med å bli kvitt poststrukturalistene gjennom en detronisering av Heidegger. Svaret er: de som tror at alt er empiri og at det ikke er en forskjell mellom humaniora og naturvitenskapene. Denne positivismestriden er kommet tilbake, sterkere enn noe gang – for i mellomtiden er universitetene blitt forretningsforetak. Så ja, noen vil diskreditere Heidegger – for det er ett og annet i hans kritikk som de helst vil glemme.