Filmskaperens særegne blikk

REGI: Filmskaper Elke Werry har reist til fjerne avkroker og realisert dokumentarfilm-prosjekter i over tretti år.

Hans-Georg Kohler
Kohler er fast anmelder for Ny Tid.
Email: hansgkkohler@web.de
Publisert: 28.05.2019
16:9 – Fürs Fernsehen in die Ferne: Reportagen vom Filmemachen
Forfatter: Elke Werry
Mühlbeyer Filmbuchverlag, Tyskland

Elke Werrys bok, med filmformat-tittelen 16:9 – Fürs Fernsehen in die Ferne: Reportagen vom Filmemachen («Ut i verden for fjernsynet: Rapporter om filmproduksjon»), er lettlest og rett fram i stilen. Vi møter Werry i egen person som forteller og kvinnelig dokumentarfilmskaper med bein i nesen – tøff og vågal. Hun tar utfordringer på strak arm. Boken forteller om lysten til å oppdage fremmede kulturer og å begeistre publikum for det som fremdeles er uoppdaget i verden.

Drevet av nysgjerrighet og utferdstrang har Werry i mer enn tretti år reist og realisert dokumentarfilmprosjekter på samtlige kontinenter, bortsett fra Australia. Hun har produsert dokumentarfilmer for viktige tyske og internasjonale tv-kanaler, blant annet Arte, NDR, 3-Sat og Telepool. Filmformatet 16:9 er Werrys særegne blikkvinkel på verden, derav bokens tittel. 16:9 er et internasjonalt gyldig breddeformat som gir en intensiv seeropplevelse, hevder hun.

Interessen for eventyr og alt som er fremmed, var til stede hos Elke Werry allerede i barndommen. Hun elsket å høre fortellinger fra ukjente land og eksotiske kulturer. Som liten jente kikket hun i skjul inn i folks private baderomsskap for å finne ut hva slags krem de smurte hendene med, hva de brukte for å klippe negler, hvordan parfymene deres luktet, og hva slags piller de tok. Senere var det først og fremst interessen for fremmede mennesker, deres vaner, levemåte, skikker og tradisjoner som pirret Werrys utforskertrang.

Werry ønsker å vekke begeistring for det som er annerledes.

Werry (f. 1957 i Ludwigshafen, bosatt i Heidelberg) studerte kunsthistorie og germanistikk i byen Heidelberg i Sør-Tyskland. I studietiden ble hun bitt av dokumentarfilmviruset og foretrakk å starte som filmprodusent istedenfor å arbeide som kunsthistoriker på museum. Werry ble assistent for journalist- og fjernsynsprodusent Hans–Jürgen Weineck. Her gjorde hun det meste for å lære filmhåndverket fra bunnen av: vaske, assistere, skrive tekster, organisere, drive research. Til slutt fikk hun lov til å håndtere kameraet og filme selv. Filmeventyret begynner med at du må lære å se, sier Werry.

Fellesskap

Boken presenterer et eksotisk utvalg av steder der Werry har filmet – for det meste langt utenom allfarvei. Leseren blir kjent med historiene bak protagonistene i dokumentarfilmene: Vi opplever lukter, sjamaner, fremmede landskap, urhester i Mongolia og utfordrende leveforhold for nomader. For Werry er samværet med mennesker som er annerledes enn oss i Europa og Vesten, det aller viktigste. Hun berømmer også fellesskapet og samholdet til eget filmteam, særlig under utfordrende filmproduksjonsprosesser og klimatisk vanskelige produksjonsforhold. Werry er manusforfatter, filmprodusent og kamerakvinne. I produksjonsprosessen er hun avhengig av profesjonelle kamerafolk, lydteknikere, klippere og musikere; disse er også nære venner som støtter prosjektet i tykt og tynt. I vanskelige dreiesituasjoner må hun kunne stole på at samarbeidspartnerne er kreative, innfallsrike og tålmodige.

Da Werry begynte å filme for tretti år siden, var tv-mediet dominert av statlig eierskap – private og kommersielle tv-kanaler/aktører fantes ikke. Ingen brydde seg om seertall. Derfor framstår teksten også som en nostalgisk bok som forteller om en tid som ikke eksisterer lenger. Werry skriver: «Det jeg ser, må bedømmes, filtreres, sorteres – for så til slutt å transformeres for publikum. Det er snakk om å stille virkeligheten inn på skarpt og å gi den en riktig ramme. Det er ikke tilstrekkelig å ha en location som er ‘interessant, vakker, ekstrem eller kjedelig’. Det hjelper heller ikke å ‘strikke’, eller legge til en episode eller en assosiasjonssnutt til en annen, som om man strikker sokker: Det som trengs, er en fortelling, en rød tråd og gode helter.»

Filmarbeidet består samtidig av mye venting: på prosjektfinansiering, dreietillatelse, bedre vær eller perfekte lysforhold. Vente på hendelser og folk som Werry vil filme med, eller vente på kommende utbetalinger som gjør det mulig å klippe eller filme videre. De færreste vet hvor anstrengende det er å få en film ferdig; du kan bli syk eller totalt utslitt av en produksjonsreise. Dokumentarfilmer kan bare planlegges fram til et bestemt punkt, deretter må man ha mot til å «la fortellingen leve av seg selv». Det finnes ikke noen resept på en god dokumentarfilm, påpeker Werry.

Nærkontakt

Inkludert prologen er boken til sammen delt opp i tolv kapitler. Werry tar oss med til Kina, Nord-Korea, Mongolia, Sri-Lanka, Turkmenistan, Grønland, Ghana, Etiopia, Libya og Zanzibar (Tanzania). Bestemt ramser hun opp: «Jeg har portrettert risbønder på Filippinene, gjetere i Pamir-fjellene, båtkapteiner i Laos og bananbønder i Ecuador. Under arbeidet med filmene har jeg blitt nærmere kjent med de ulike religionene; jeg har dokumentert muslimer i Tunisia, Samarkand og Tanzania, mystikere i Sentral-Asia, ja til og med ‘besatte’ i Nepal.»

Filmeventyret begynner med at du lærer å se, skriver Wer r y.

I 1987, i forbindelse med et av sine første filmprosjekter for eget produksjonsfirma (Werry GbRdro), dro hun til Peking og Shanghai. «På den tiden var Kina fortsatt et temmelig eksotisk reisemål som det knapt nok fantes noen bilder fra,» minnes hun. Noen år senere grunnla hun Along Mekong Productions, sammen med tre kollegaer fra Heidelberg. Selskapet eksisterer ennå. Werrys selskap var faktisk først ute med en serie i fire deler om den mektige Mekong-elven; en reise som skildrer elven fra dens kilde i Tibet og fram til elvens endelige utløp i Vietnam. Det tre timer lange elveportrettet var en co-produksjon med SWR (Südwestrundfunk), BR (Bayrischer Rundfunk) og WDR (Westdeutscher Rundfunk). Senere ble serien vist i australsk og japansk fjernsyn. Werry fulgte opp med en rekke dokumentarfilmer for SWR, blant annet serien Länder – Menschen – Abenteuer og Schätze der Welt – Erbe der Menschheit (2005).

Elke Werry

I boken blir vi kjent med en rekke fargerike mennesker som Werry har møtt i forbindelse med sine utallige prosjekter i fjerne himmelstrøk. Vi blir også fortrolige med sjåfører, stammehøvdinger, tolker og byråkrater, og forskjellige lands myndigheter og ulike politiske forhold/historie.

Det er viktig for Werry å etablere nærhet til folk hun skal dokumentere: «Jeg vil ikke være altfor mye på hotellrommet, jeg vil heller være til stede hos folk i deres naturlige omgivelser – spise, sove og arbeide sammen med dem der de bor og oppholder seg. Å være nære folk betyr å leve sammen med dem og spise samme mat som de spiser, selv når det innebærer å spise kokte saueøyne eller friterte gresshopper. Det som virkelig interesserer meg, er å ha nærkontakt med den verdenen som er fremmed for oss vestlige. Det er umulig å oppnå dette som turist.»

Werry har nylig ferdigstilt et filmprosjekt for Arte-serien Die grossen Traumkaufhäuser og Basare der Welt, hvor hun løfter fram jugendstil-kjøpesenteret Galeries Lafayette i Paris og de store basarene/markedene i Teheran og Jerusalem. For tiden forbereder hun en tredelt filmserie om cistercienserne (en romersk-katolsk klosterorden grunnlagt i 1098). Dokumentarserien vises på tysk fjernsyn vinteren 2018/19.