Filmskaperen mot systemet

Mohammad Rasoulofs Mannen mot strømmen er langt tydeligere og mer direkte i sin systemkritikk enn man vanligvis ser i iransk film.
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 02.05.2018
film:

Mannen mot strømmen

Mohammad Rasoulof

Iran

Med regissører som Mohsen Makhmalbaf, Abbas Kiarostami, Samira Makhmalbaf, Jafar Panahi og Asghar Farhadi har Iran i flere tiår markert seg som et fremragende filmland, som høster anerkjennelse og priser på verdens ledende festivaler. Dette til tross for at iransk film helt siden sjahens dager har vært underlagt omfattende statlig sensur.

Under det nåværende regimet må manuskriptene godkjennes før innspilling, hvorpå filmskaperne ofte blir pålagt å gjøre omfattende endringer – om de i det hele tatt tillates å lage filmen. En tilsvarende kontroll utføres deretter av de innspilte filmene, før kinoene til sist må gi visningstillatelse. Disse tar ikke bare kommersielle hensyn, også de i stor grad konservative kinoeierne kan motsette seg visning av filmer de anser som problematiske.

Antydningens kunst. Dette har gjort iranske filmskaperne til regelrette mestere i antydningens og symbolikkens kunst, særlig hva subtil systemkritikk angår.

Rasoulof fikk ikke gjeste Film fra Sør-festivalen i november fordi iranske myndigheter konfiskerte passet hans.

I sine første filmer var den anerkjente regissøren Mohammad Rasoulof blant dem som benyttet seg av denne tilnærmingen. Ikke desto mindre er samtlige av hans filmer nektet vist i Iran, og etter hvert har han møtt sterk motstand fra myndighetene mot å få fortsette sitt virke.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Sammen med nevnte Jafar Panahi ble Rasoulof i 2010 dømt til 6 års fengsel for «propaganda mot regimet» i forbindelse med en film de samarbeidet om, og de fikk i tillegg forbud mot å lage film i 20 år. Rasoulofs straff ble senere redusert til ett år, men de har begge også blitt idømt forbud mot å forlate landet (om enn med visse unntak). Da Rasoulof skulle være en av hovedgjestene på Film fra Sør-festivalen i Oslo i november, ble han forhindret i å komme fordi iranske myndigheter konfiskerte passet hans – noe de også har gjort tidligere.

Lar seg ikke stoppe. Dette har imidlertid hverken stoppet Rasoulof eller Panahi, som begge har fortsatt å lage filmer. Rasoulofs forrige film Manuscripts Don’t Burn ble filmet i hemmelighet, med stab og skuespillere anonymisert på rulleteksten av frykt for straffeforfølgelse. Han fikk derimot tillatelse til å lage sin nye film – den kinoaktuelle spillefilmen Mannen mot strømmen – angivelig under forutsetning av at den ikke skulle være alt for dyster. Begge filmene ble for øvrig valgt ut til Un Certain Regard-seksjonen under filmfestivalen i Cannes. Manuscripts Don’t Burn ble i 2013 belønnet med den internasjonale filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs pris, mens Mannen mot strømmen vant prisen for beste film i dette sideprogrammet på fjorårets festival.

Ikke bare har Rasoulof fortsatt å lage filmer, de har også blitt tydeligere og mer direkte i sitt system- og samfunnskritiske innhold. Den politiske thrilleren Manuscripts Don’t Burn er inspirert av en virkelig hendelse – en nestenulykke en buss med forfattere og
opposisjonelle ble utsatt for i 1990-årene. I filmen forsøker statlige agenter – som torturerer og dreper dissidenter – å finne et manuskript som beskriver hvordan myndighetene stod bak en tilsvarende nestenulykke for å ta livet av en gruppe poeter.

Mannen mot systemet. Mannen mot strømmen handler om den prinsippfaste Reza (Reza Akhlaghirad), som har flyttet på landet med sin kone og deres barn for å drive gullfiskoppdrett (som ikke er uten symbolsk betydning for kjennere av iransk kultur). Filmens internasjonale tittel A Man of Integrity er en treffende beskrivelse av hovedkarakteren, som sier nei til å bestikke bankansatte for å få bedre tilbakebetalingsbetingelser på lånet han har gjort seg avhengig av. Han møter stadig økende motstand fra ymse korrupte autoriteter, og opplever sabotasje av oppdrettsvirksomheten fordi et ikke navngitt selskap ønsker å overta landområdet.

«Når menns stolthet skaper problemer, må det kvinners intelligens til for å løse dem,» uttrykker Rezas kone Hadis (Soudabeh Beizaee). Hun er en sterk og sentral kvinnelig karakter i filmen, som like fullt illustrerer hvordan kvinner i dette samfunnet plasseres på
tilskuerplass i de viktigste henseender. Og da hun selv forsøker å benytte seg av sin autoritetsposisjon som lærer for å presse mannens motstandere, fører det bare til at vondt blir enda verre.

Rasoulofs forrige film ble filmet i hemmelighet, med stab og skuespillere anonymisert på rulleteksten av frykt for straffe-forfølgelse.

Tydelig og underfortalt. Selv om Rasoulof i denne filmen er langt mer konfronterende enn de fleste iranske filmskapere, veksler Mannen mot strømmen på snedig vis mellom tydelighet og underfortalte elementer. Blant annet unnlater regissøren å vise en slåsskamp mellom Reza og en av firmaets bøller, som blir et viktig element i den juridiske utmattelseskrigen de fører mot hovedkarakteren. Og ikke minst er det interessant å se hvordan filmen skildrer de seksuelle sidene ved Reza og Hadis’ forhold med klare, men aldri direkte, antydninger som kan føre tankene til Hollywoods mer bluferdige «gullalder» i tiårene fra og med1930-årene.

De mange repeterende elementene i bilder så vel som i handling tjener også en funksjon – de gir en Kafka-aktig følelse av ikke å komme videre, samtidig som det står i effektiv kontrast til filmens mer handlingsmettede siste akt.

Bittersøt vending. «Folk er enten undertrykte, eller så er de undertrykkere,» sies det i filmen. Denne setningen oppsummerer mye av Rasoulofs lite optimistiske budskap. Mannen mot strømmen er langt på vei en klassisk fortelling om vanskelighetene ved ikke å la seg korrumpere i et gjennomkorrupt samfunn: Om man ikke kan overvinne dem, er man muligens nødt til å bli som dem – om enn med en bittersøt vending, som ikke skal røpes her.

Man kan muligens argumentere for at filmskaperen med dette har fulgt formaningen om ikke å lage en fullstendig dyster film, men det er likevel vanskelig å se for seg at iranske myndigheter vil være særlig tilfredse med resultatet. Mannen mot strømmen er ladet med sinne og frustrasjon, og det er liten tvil om hvem dette er rettet mot.

Mannen mot strømmen har norsk kinopremiere 4. mai.

[/ihc-hide-content]
Kommentarer