Filmomtale uten kritisk sans?

NY TID - oktober 2017
Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

I forrige utgave av Ny Tid kritiserer Lars Birkelund min artikkel om filmen Cries from Syria for å være ukritisk til påstandene som fremmes i filmen, og stiller spørsmål om hvilke krav som bør stilles til oss som omtaler dokumentarfilmer.

Mitt fagfelt er film (jeg har en mastergrad i filmvitenskap, i tillegg til flere praktiske og teoretiske kurs innen film), og vil mene at dette gjør meg kvalifisert til å vurdere dokumentarfilm. Ikke desto mindre møter jeg stadig utfordringer ved å skulle vurdere dokumentarer som tar for seg områder jeg ikke har spesiell kompetanse på (dette kan for så vidt også gjelde spillefilmer). Jeg har drøftet dette tidligere i en artikkel Ny Tid, i lys av at jeg hadde skrevet om dokumentaren India’s Daughter, og innrømmer gjerne at det kan være vanskelig å gi en fullgod vurdering av hvor korrekt og balansert en films fremstilling av sitt tema er (i den grad det er et poeng at filmen nødvendigvis skal være balansert, da det finnes mange tilnærminger og undersjangre innen dokumentarfilm).

Den konkrete artikkelen Birkelund kritiserer, er et intervju med regissøren av dokumentaren Cries from Syria – altså ikke en filmkritikk. Dette er viktig å presisere, da jeg i et slikt intervju i langt mindre grad tilkjennegir mine egne meninger om filmen enn jeg ville ha gjort i en anmeldelse.

Samtidig har jeg naturligvis forsøkt å gi leseren et inntrykk av hva slags film Cries from Syria er. Jeg nevner i teksten at filmen «tegner et oversiktlig bilde av utviklingen i landet fra opptøyene i den arabiske våren i 2011 og frem til i dag, fortalt av syrere i opposisjon til Assads regime» (min utheving). Regissør Evgenij Afineevskij medgir i intervjuet at han «både av plasshensyn og av pedagogiske årsaker har måttet utelukke visse sider ved konflikten», og jeg skriver også at man «kan mistenke at hans formidlingsform er preget av at Syria-konflikten nok har vært enda mer mangelfullt dekket i USA enn eksempelvis i Norge».

Birkelund har rett i at Cries from Syria er en agiterende film. I intervjuet kommer regissøren inn på både sitt ønske om å få publikum til å føle, filmens fokus på barn og bruken av opprivende materiale. Han forteller at han med sin dokumentar ønsker å opplyse folk om situasjonen i Syria og skape mer medfølelse overfor flyktninger fra landet.

Cries from Syria er en film med potensial til å nå ut bredt (jeg nevner at den er distribuert av HBO i USA) med en lettfattelig og opprørende gjennomgang av situasjonen i landet de siste årene. Den bør så absolutt kunne vekke medfølelse for flyktninger herfra. I en tid hvor syriske flyktninger ikke alltid møtes med åpne armer eller ditto landegrenser, er denne dokumentaren etter mitt syn et sympatisk – og kanskje også nødvendig – bidrag. Med ambisjonen om å kommunisere bredt er det imidlertid en åpenbar fare for å bli overforenklende, og Afineevskijs film savner unektelig noen vesentlige aspekter i sin fremstilling av konflikten – sitt omfattende materiale til tross.

I artikkelen har jeg først og fremst formidlet filmskaperens synspunkter, ikke mine egne. Dette betyr ikke at jeg er fri for kritisk sans, men jeg ville i langt større grad ha tydeliggjort mine egne innvendinger om jeg hadde skrevet en kritikk av filmen. Samtidig innser jeg at det så avgjort finnes folk med mer inngående kjennskap til Syria-konflikten enn meg – som jeg setter stor pris på at bidrar til debatten om disse filmene.

---
DEL