Filmlydens umerkelige makt

I en tid preget av auditiv manipulasjon og soniske maktovergrep er det godt vi har filmskapere som Deborah Stratman – som i et lekent modus problematiserer vårt forhold til filmlyd.

Endre Eidsaa Larsen

Underviser filmvitenskap på NTNU
Epost endreeid@gmail.com

I Francis Ford Coppolas The Conversation (1976) kobles avlytting til kamerazoomens overtredelse av menneskets privatsone og frihet; du tror du er på avstand, men faktisk blir du både sett og hørt. Filmens åpning er et emblem for dagens audiovisuelle overvåkningssamfunn: Fra toppen av en anonym bygning zoomes det inn på mennesker på bakkeplan som samtidig avlyttes, og som gradvis «trekkes ut» fra en stor folkemengde. Via zoomen kan nemlig kameraet – akkurat som mikrofonen – være utenfor rekkevidde og samtidig tett på.
I tillegg til denne avstanden mellom deg og overvåkeren, finnes det også et annen form for avmakt: I et film- eller videoopptak kan man sjelden vite om det er 100 prosent samsvar mellom det man ser og det man hører. Det lydlige kan ha en helt annen kilde enn hva det visuelle gir inntrykk av. Det som blir kalt Foley-lyd – eller ettersynk – går nettopp ut på å tilføre lyder til noe visuelt, for eksempel lyden av fotskritt over et opptak av mennesker som går. Bruken av Foley-lyd er en svært vanlig teknikk i fiksjonsfilmer, siden opptak av ønskede lyder under innspilling kan være vanskelig grunnet det naturlige lydlandskapet man ofte opererer i. Det kan også være at man søker en lydeffekt; tenk bare på de overdrevne lydene av knyttneveslag som ledsager filmatiske slåsscener. Foley-lyd kan også være godt skjult. Danske Peter Albrechtsen brukte for eksempel løvebrøl da han lydsatte en bilmotor i Dag och Natt (Simon Staho, 2004).

Hun antyder en viss likhet mellom kontrollsamfunnet og de moderne audiovisuelle medienes usynlige makt.

I den 15 minutter lange Hacked Circuit hjelper regissør Deborah Stratman oss med å se sammenhengen mellom disse to formene for manipulasjon. Hun antyder en viss likhet mellom kontrollsamfunnet og de moderne audiovisuelle medienes usynlige makt – deres evne til å usynliggjøre sin nærhet, påvirkning og forvrengning av virkeligheten.

Mangesidig. I en sirkulær bevegelse, og i én takning, tar Hacked Circuit oss med fra gaten og inn i et Foley-studio, og så ut på gaten igjen. I studioet er to teknikere i gang med å legge lyder over en scene i Francis Ford Coppolas The Conversation – betegnende nok over en scene der hovedpersonen sjekker om leiligheten hans blir avlyttet. En av teknikerne leter etter objekter å lage lyder med i et rom som likner mer på et bombet loppemarked enn et studio. Den andre sitter ved et avansert miksebord og vekselvis spiller av og fryser filmen – som kan ses på ulike skjermer rundt i lokalet. De to lydmennene samhandler elegant, og synkroniserer lyd og bilde på en svært overbevisende måte. Gene Hackmann, The Conversations hovedperson, kaster en planke i gulvet; vår Foley-arbeider kaster en planke i gulvet; lydmikseren sier: «Kult.»
Gatebildene ledsages av et noe urovekkende, ambient lydspor av musikk, biler, en telefon som ringer og summingen fra en gatelykt som ikke helt virker. Inne i studioet går Stratman derimot vekk fra den aggressive moduleringen av lydbildet og lar oss lytte til den støyen som de facto produseres foran øynene våre. Ute på gaten igjen hører vi de samme lydene som sist – forskjellen er at nå fremstår disse mer konstruerte og «sleipe». Et poeng for Stratman er da også at seeren/lytteren etter hvert bør få mistillit til alle liknende opptak han eller hun eksponeres for.
Hacked Circuit kan sees som et beundrende portrett av Foley-teknikere på arbeid, som en underliggjørende suburbia-skrekkfilm, som en strukturalistisk lydfilm og som en «audiovisuell melodi» – og den kan ses som en metafilmatisk refleksjon med politiske konnotasjoner. Den kan også ses som en blanding av alt det nevnte. Denne tolknings- og opplevelsesmessige romsligheten kjennetegner generelt Stratmans regissørvirke. Hun lager filmer med svært gjennomtenkte, «skulpturelle» uttrykk som samtidig har en åpen, mangesidig form som inviterer betrakteren til aktiv refleksjon og respons. Denne kvaliteten har sammenheng med hvordan hun bruker film til å tenke om og betrakte verden med midler som ligger utenfor verbalspråkets domene. Stratmans filmer baserer seg på audiovisuelle, rytmiske og ikke minst haptisker kvaliteter – på en «kroppslig intelligens».
Deborah Stratman er en av dagens mest oppfinnsomme og interessante filmskapere. Filmene hennes åpner opp helt nye rom for erkjennelse omkring vår kulturelle, teknologiske og politiske virkelighet. Dette kan være i form av gripende innblikk inn i andres levesett (som i Kings of the Sky fra 2004), eller det kan være kritiske refleksjoner rundt verdisett, fenomener og mekanismer som utgjør samfunnets anordninger eller dispositifer (Foucault) – som i de glimrende In Order Not to Be Here (2002) og O’er the Land (2009).
I én og samme film er hun gjerne både analytisk essayist og poet – men alltid interessert i det partikulære, lokale og politiske så vel som det sublime. Denne kunstneriske fleksibiliteten gjør at filmene hennes rommer mange meningslag, og intellektuelle og emosjonelle kvaliteter som krysser tradisjonelle kategorier.
Lydens sluhet. I lydfilmen Hacked Circuit er Stratman interessert i «det som utgjør halvparten av en film» og hvordan vi møter lyder på en mindre kritisk måte enn vi møter bilder. Denne interessen har også vist seg i multikunstneren Stratmans installasjoner og skulpturer. I skulptur/arkitekturverket Tactical Uses of a Belief in the Unseen tematiserer hun lyd som en viktig del av det militærindustrielle kompleks – hvordan militærdivisjoner har benyttet sonisk overvåkning og kamuflasje opp gjennom historien. Vi lures lett av lyd, mener Stratman, fordi den omgir og preger oss på en «360-graders-måte» – mens synet har én retning og er lettere å analysere. «Når du hører noe, er du inne i det»: På grunn av denne kvaliteten er lyd «så subversiv og så velskikket som kontrollmekanisme».

Når skal vi villig bli med på manipulasjonen for kunstens skyld  – og når skal vi forkaste faket fordi det forfører og begrenser oss?

Hacked Circuit er dedisert til Edward Snowden og den berømte lyddesigneren Walter Murch. Sistnevnte står for lydarbeidet i nettopp The Conversation, men er vel så kjent for sitt arbeid med Coppolas Apocalypse nå (1979). Denne filmen er ikke bare et eksempel på lydens intenst «involverende» og synestetiske snedighet, men også en implisitt tematisering av lyd som en formativ kraft og et maktmiddel. Hvem glemmer vel sekvensen der Apache-helikoptrene spiller Wagners Ride of the Valkyries for å skremme vietnameserne mens de angriper en landsby, en sekvens som involverer oss i den berusende skrekken samtidig som den tematiserer den?

Disiplinering og frigjøring. Stratman er svært bevisst sin egen makt som filmskaper – som en som kan forme virkeligheten inn i nye fremtredelser. Hun vet at disse kan være vanskelige å dissekere, og integrerer derfor problematikken i selve formen. Hacked Circuit er dermed ikke bare flertydig på de nevnte måter, men like mye et selvkritisk uttrykk som tematiserer sin egen flertydighet.
Med dedikasjonen til Snowden setter Stratman filmen i direkte kontakt med en dagsaktuell politisk virkelighet. Dermed vokser et vanskelig spørsmål frem: Når skal vi villig bli med på manipulasjonen for kunstens skyld  – og når skal vi forkaste faket fordi det forfører og begrenser oss?
Vi skal kunne begge deler – men alltid huske at teknologien kan gi virkeligheten en ønsket form, og således brukes til politisk og sosial disiplinering, for eksempel ved å holde informasjon skjult eller til å skape frykt. Vi lever ikke bare i en overvåkningens tid; vi lever i en skjermenes tid der forbindelsen mellom det synlige og hørbare ofte ligger i hendene på en makt utenfor oss selv.


Hacked Circuit er tilgjengelig for strømming 27. mai – 4. juni for
Ny Tids lesere på:
http://dafilms.com/voucher/
Passord: dXkm2tr5


Eidsaa Larsen er filmkritiker i Ny Tid.
endreeid@gmail.com

 

---
DEL