Bestill sommerutgaven her

Filmhistoriske gjenferd

Guy Maddins siste film balanserer på grensen mellom det irriterende og det fascinerende.

The Forbidden Room
Regi: Guy Maddin og Evan Johnson, foto: Benjamin Kasulke og Stéphanie Anne Weber Biron, Manus: Guy Maddin, Evan Johnson og Robert Kotyk

Om du går for å se en Maddin-film uforberedt, er sannsynligheten høy for at du enten blir fullstendig henført av det særegne filmspråket hans, eller irriterer deg hjel. Om du ser hans fortellende og mer langsomme filmer som My Winnipeg (2000), vil du nok kunne la deg fascinere. Dette er en oppfinnsom dybdeboring i et steds myter med fiksjonen som redskap. Men det er like sannsynlig at du syns Maddins verden er noe pretensiøst vås – en suppe av filmhistoriske sitater og stiløvelser – om du ser andre filmer av ham. Kanskje særlig hans siste, The Forbidden Room. Sannheten ligger et sted midt imellom, men hans siste film er hverken lett fordøyelig eller koherent i tradisjonell forstand.
Hva handler den om? Tja, handlingen . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)

Kjetil Røed
Frilansskribent.

Du vil kanskje også like