Filmer av nødvendighet

YRKESFORBUD: Den iranske filmskaperen Jafar Panahi fortsetter å lage film med stadig større handlingsrom, til tross for at han er idømt både yrkes- og utreiseforbud.
3 kvinner (Se rokh) Regissør Jafar Panahi
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 06.06.2019

3 kvinner (Se rokh)

Jafar Panahi

Iran

Da Jafar Panahis spillefilm Den hvite ballongen vant prisen for beste debutfilm – Caméra d’Or – på filmfestivalen i Cannes i 1995, var det første gang en iransk film ble belønnet med en av festivalens viktigste utmerkelser. Siden den gang har Panahi vært blant de fremste filmskaperne i Iran – som lenge har markert seg som en sterk filmnasjon.

Dette til tross for at iransk film helt siden før revolusjonen i 1979 har vært underlagt omfattende statlig sensur. Panahi har blitt arrestert flere ganger, og ble i 2010 idømt et yrkesforbud på hele 20 år – samt et like langt utreiseforbud.

Filmen bærer sterkt preg av å være laget av nødvendighet – og neppe uten personlig risiko for de involverte.

Forbudet har imidlertid ikke stoppet ham i å lage filmer, som han får smuglet ut av landet og vist på verdens største og mest prestisjetunge festivaler. Den premiereaktuelle 3 kvinner (med internasjonal tittel 3 Faces) er regissørens fjerde langfilm siden han ble pålagt yrkesforbudet. Disse inkluderer også dokumentaren This is Not a Film – en tittel som på ironisk vis kommenterer straffen – og Taxi Teheran, som vant hovedprisen Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin i 2015. Panahi kunne av åpenbare grunner ikke selv være til stede for å motta prisen, slik han heller ikke kunne delta på Cannes-festivalen da 3 kvinner ble vist i fjorårets hovedkonkurranse. Der ble den belønnet med prisen for beste manuskript.

Reise til landsbygda

3 kvinner begynner med en video som en jente har tatt av seg selv på mobiltelefonen, hvor hun forteller om drømmen sin om å bli skuespiller. Hun har endatil kommet inn på skuespillerakademiet i Teheran, men familien hennes har motsatt seg dette. Videoen er rettet til den kjente iranske skuespilleren Behnaz Jafari, som den desperate jenta hevder aldri har besvart hennes gjentatte henvendelser. Så slutter den svært dramatisk med at hun muligens tar sitt eget liv.

Den neste scenen viser Jafari i en bil med filmskaper Panahi, som begge spiller seg selv i filmen. Panahi har fått videoen tilsendt og har deretter oppsøkt Jafari under en filminnspilling. Hun besluttet da å bli med ham til den lille landsbyen jenta kommer fra, for å finne ut om det virkelig er et selvmord de har bevitnet. Scenen er filmet på originalt vis i én tagning, hvor kameraet hele tiden befinner seg i bilen – også når karakterene beveger seg ut av den.

Metafiksjon

3 kvinner har flere likhetstrekk med Panahis forrige film Taxi Teheran, som i sin helhet var filmet med et lite kamera plassert inne i en bil, samt et og annet opptak med mobiltelefoner og liknende. Også den nye filmen er en metafilm, hvor regissøren selv spiller en sentral rolle foran kameraet. Igjen med den samme milde framtoningen som sist, også når dramatikken i enkeltscener er på sitt mest intense.

3 kvinner tar form av en «road movie» til fjellområdene i
det nordvestlige Iran.

Men der Taxi Teheran var en slags fragmentert studie av den iranske hovedstaden og dens innbyggere, tar 3 kvinner form av en «road movie» til fjellområdene i det nordvestlige Iran. Med dette tegner filmen et portrett av den mer rurale siden av landet, og en kultur som står i en viss kontrast til miljøet og mentaliteten de to urbane kulturpersonlighetene Panahi og Jafari representerer.

3 kvinner (Se rokh) Regissør Jafar Panahi Iran

I løpet av de fire langfilmene Panahi så langt har laget under yrkesforbudet, har han gradvis latt handlingen utspille seg over større områder. De to første filmene This is Not a Film og Closed Curtains var filmet i hemmelighet i henholdsvis regissørens byleilighet og hus ved sjøen. Taxi Teheran ble som nevnt filmet innenfra en bil, hvor Panahi selv var en slags pirattaxisjåfør kjørende rundt i Teheran på jakt etter historier. Mens 3 kvinner altså tar skrittet – eller snarere kjøreturen – ut på den iranske landsbygda.

Kvinnenes posisjon

Den nye filmen er filmatisk sett også friere enn sin forgjenger, og binder seg ikke til et liknende konsept om kun å filme innenfra bilen. Med dette er den også mer konvensjonell i uttrykket. Igjen spiller den metafiksjonelle tilnærmingen på dokumentariske elementer, men 3 kvinner oppleves likevel som en renere fiksjonsfilm enn Taxi Teheran. Filmen kan gi visse assosiasjoner Abbas Kiarostamis Smaken av kirsebær – og kan slik sett muligens anses som en hilsen til den avdøde iranske filmskaperen, som Panahi var regiassistent for før han selv spillefilmdebuterte. Jeg savner riktignok mer av den lekne humoren og den lette tonen fra Taxi Teheran, som sto i effektfull kontrast til de tidvis svært alvorlige temaene. Samtidig er 3 kvinner mer fokusert i sin tematikk, hvor søkelyset hovedsakelig rettes mot kvinnenes posisjon i det tradisjonelle iranske samfunnet. Det er både imponerende og inspirerende å se at Panahi stadig gir seg selv større bevegelsesrom i disse filmene. Også 3 kvinner bærer sterkt preg av å være laget av nødvendighet – og neppe uten personlig risiko for de involverte. Men man kan også håpe at filmene kan fungere som en form for forsikring, da det internasjonale filmmiljøets oppmerksomhet muligens vil gjøre landets myndigheter mer tilbakeholdne med å iverksette sanksjoner.

Selv om det ikke er like framtredende denne gangen, tar regissøren også her opp sitt eget yrkesforbud. I 3 kvinner gjøres dette først og fremst gjennom en telefonsamtale med moren – hvor han forsikrer henne om at han ikke lager film. Men det skal vi være takknemlige for at han gjør.


3 kvinner har norskkinopremiere 7. juni.

Gratis prøve
Kommentarer