Filmen bare en mor kan elske

Mors Elling er rett og slett dørgende kjedelig.

Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 09.10.2003

Det er store sko som skal fylles når Ingvar Ambjørnsens Elling-figur nok en gang skal få spre sin lett sjarmerende og temmelig enerverende galskap ut over norske filmduker. Den første Elling-filmen fikk med sin publikumssuksess og Oscar-nominasjon status som et slags filmlokomotiv som snudde dårlige trender til en ny vår for norsk film. Alt var lutter glede og så kommer altså Mors Elling.

Ikke bare er denne filmen en voldsom nedtur etter “gla’filmen” og “sjarmbomben” Elling – og jeg var tross alt ikke så “gla'” i den heller – men også som selvstendig film betraktet – og slik må man jo betrakte den – så forblir Mors Elling en film som synes merkelig utdatert og lite appellerende på alle måter.

Det overhengende problemet for denne filmen er rett og slett at den er dørgende kjedelig. En av grunnene til denne kjedsomheten ligger i at boka Fugledansen, som denne filmen er basert på, ganske enkelt ikke gir seg så enkelt til filmediet som vi for eksempel så det med den første Elling-filmen. Med sitt komprimerte handlingsrom – mor og sønn på ferie – og sin mer monomane konsentrasjon rundt Elling og hans livsverden, representerer denne boka en filmatisk utfordring som regissør Eva Isaksen ikke har klart å snu til sin fordel.

Tvert imot dysses vi i søvn av en svert lite lekelysten bearbeidelse som flatt presenterer den ene pinlige episoden etter den andre fra det ellingske hverdagsliv. Fokuseringen på Elling er også et problem i seg selv i det vi gjennom Ellings monologer, raseriutbrudd og tankeverden presentert via voice over rekker å bli grundig lei av karakteren. Han blir en irritasjonsfaktor vi aldri blir kvitt så lenge han tross alt er satt i sentrum av så og si hvert eneste bilde av filmen.

Per Christian Ellefsens noe obstiperte tolkning av figuren må også ta noe av skylden her. Elling blir – slik han også var i Petter Næss’ Elling – en todimensjonal figur som fortrenger en hver psykologisk dybde som måtte ligge i karakteren.

Mors Elling er en film som gjør det vanskelig å peke på åpenbare feil, men som helt klart lider under åpenbare mangler. Det virker som om filmen er laget på autopilot uten at noen egentlig har hatt et ønske om å fortelle eller formidle noe som helst.

Gratis prøve
Kommentarer