Filmen om Edward Snowden endelig i Norge

Etter Edward Snowdens avsløringer om NSA i 2013 kom det frem at Norge er ett av de såkalte ni øyne. Loven som regulerer den norske e-tjenesten er for vag, mener advokat Jon Wessel-Aas, i forbindelse med premieren på filmen om Snowden denne uken.

Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

Den tidligere CIA-ansatte IT-teknikeren Edward Snowden ble kjent over natten da han lekket graderte opplysninger, blant annet om det hemmeligstemplede amerikanske etterretningsprogrammet PRISM, til avisene The Guardian og The Washington Post i juni 2013.  Dokumentarfilmskaperen Laura Poitras var den første Snowden kontaktet for å fortelle sin historie. Sammen med journalist og jurist Glenn Greenwald møtte hun Snowden på et hotellrom i Hong Kong, der han befant seg da han kom med avsløringene.

Snowden var ansatt i IT-selskapet Booz Allen Hamilton – som har nær forbindelse til amerikansk etteretningstjeneste – og var utplassert i NSA da han bestemte seg for å lekke opplysningene.

Avsløringene skapte store reaksjoner verden over, og Snowden ble siktet for spionasje. Patrick Toomey, som jobber i organisasjonen American Civil Liberties Union (ACLU), er en del av apparatet som nå jobber rundt Snowden. Ifølge ham er det liten sjanse for at Snowden kan returnere til USA med det første: «Den amerikanske regjeringen har siktet Snowden for å ha brutt Espionace Act, en lov ment for å straffeforfølge utenlandske spioner. Denne loven skiller ikke mellom varslere som deler opplysninger som er av offentlighetens interesse, og spioner som selger hemmeligstemplet informasjon til en utenlandsk fiende,» forteller Toomey til Ny Tid.

Toomey gjester Norge i forbindelse med lanseringen av dokumentarfilmen CITIZENFOUR – resultatet av Snowdens beretninger til Laura Poitras. Etter filmvisningen vil Toomey delta i en samtale om Snowden-avsløringene sammen med den norske menneskerettighetsadvokaten Jon Wessel Aas. I tillegg til å være spesialist på overvåkingssaker er Toomey også leder for saken Wikimedia har anlagt mot NSA. Organisasjonen ACLU ble grunnlagt i 1920, og jobber for å sikre sivilbefolkningen mot overgrep fra myndighetene. Edward Snowden søkte om politisk asyl i en rekke land, blant annet i Norge. Søknaden hans ble avslått med begrunnelse om at det ikke var mulig å søke asyl fra utlandet – noe som ifølge menneskerettighetsadvokat Arild Hummelen ikke stemmer. Edward Snowden ble innvilget politisk asyl i Russland, hvor han nå er bosatt. «Hvis Snowdens sak blir prøvd i USA, vil han ikke få gehør for at opplysningene han kom med aldri burde vært unndratt offentligheten. Han vil heller ikke få mulighet til å peke på hvilke reformer avsløringene hans har satt i gang i USA og i verden forøvrig,» tror Toomey.

Elektronisk overvåking. NSA skal også ha overvåket mobiltelefonsamtaler i hele Norge. Ifølge et av dokumentene Snowden lekket, ble over 33 millioner norske samtaler registrert i perioden 10. desember 2013 til 8. januar 2013. Av dokumentene kom det også frem at den norske etteretningstjenesten siden 1952 har samarbeidet med NSA om å overvåke blant annet russiske politikere og sivile mål. Dokumentene avdekket også at Norge tilhører en krets av ni land som samarbeider særlig tett, blant annet om elektronisk overvåking. Denne kretsen går under navnet «ni øyne»-klubben – en utvidet versjon av «fem øyne»-klubben som samarbeider om blant annet informasjonsdeling, og som består av USA, Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand. Det var i lekkede dokumenter publisert i The Guardian det kom frem at Norge altså en del av den niøyde utvidelsen, som i tillegg til Norge består av landene Danmark, Frankrike og Nederland.

Sommeren 2013 fastsatte det norske Forsvarsdepartementet en ny instruks om overvåking av elektronisk informasjon.

«Det har det vært en slags kamp om hvilket perspektiv som skal anlegges,» sier advokat Jon Wessel-Aas til Ny Tid. «Amerikanske og britiske myndigheter har jo først og fremst forsøkt å vinkle saken vekk fra hva de faktisk har begått av ulovligheter, og over på at de som har avslørt dette, har skadet nasjonal sikkerhet og gått terroristenes ærend. Våre norske myndigheter har i hovedsak holdt kjeft og tilsynelatende håpet at de skulle slippe å delta i noen debatt om overvåkingen de selv har en stor del i.» Wessel-Aas påpeker at Norge som medlem av «ni øyne»-klubben er en svært betrodd part i dette etterretningssamarbeidet. «Derfor har ikke denne viktige debatten – altså hva massiv overvåking av befolkningens kommunikasjon betyr for maktbalansen mellom stat og borger i et demokrati – blitt viet nok oppmerksomhet,» sier han.

Han mener lovene som i dag regulerer norsk etteretningstjeneste, er for vage når det gjelder personvern: «Loven og forskriftene som regulerer e-tjenesten er veldig vag med hensyn til hva e-tjenesten kan utveksle av informasjon – også om norske statsborgere – med samarbeidende tjenester i andre land,» sier Wessel-Aas. «Det er dessuten et tilleggsproblem at e-tjenestenes innsamling og eventuelle utveksling av opplysninger om norske statsborgere skjer uten krav om forutgående domskontroll. Det er ingen uavhengig instans involvert når e-tjenesten forvalter vagt formulerte fullmakter.»

Mer bevissthet. I desember i fjor kunne Aftenposten avsløre signaler fra aktive falske basestasjoner, såkalte IMSI-catchere, rundt flere sentrale bygninger i Oslo. Sommeren 2013 vedtok Stortinget at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fikk utvidede fullmakter til å bruke falske basestasjoner til å overvåke eller stoppe mobiltrafikk i Norge. En forutsetning var at politiet og PST skulle varsle tilsynsmyndighetene hver gang de satt opp basestasjoner, noe som skulle hindre at mobilovervåkingen fikk uheldige konsekvenser, satte liv og helse i fare eller førte til unødige reparasjoner. Det viste seg imidlertid at denne varslingsplikten ikke ble overholdt en eneste gang før Aftenposten-avsløringene i desember 2014.

Toomey mener Snowdens avsløringer har styrket offentlighetens evne til å stille spørsmål og kreve bedre svar: «Avsløringene Snowden har kommet med, har unektelig satt i gang en global debatt om privatliv og overvåking. Offentligheten har nå en langt større forståelse av den omfattende spionasjen som myndigheter har bygget opp de siste 15 årene, og en langt større forståelse av hvor utsatte selv våre hverdagssamtaler er for masseovervåking. Og vi har begynt å se resultater,» sier Toomey. I kjølvannet av Snowden-avsløringene lovet USAs president Barack Obama mer åpenhet rundt amerikansk overvåking. Han varslet endringer i lovverket som regulerer myndighetenes overvåking av amerikanske borgere. «Både i USA og i flere andre land jobber man for å få reformer rundt overvåking. Juridiske saker pågår over hele USA og Europa. Teknologiselskaper utformer sikrere krypteringsløsninger, og sivilsamfunnet mobiliserer for å skape mer bevissthet rundt privatliv,» sier Toomey. «Som et svar på mye av dette har den amerikanske regjeringen innskrenket noen av sine aktiviteter, og implementerer på andre områder sterkere personvern. De har også lansert et åpenhetsinitiativ for å gi mer informasjon om etterretningsaktiviteter. Det er selvsagt mye arbeid som gjenstår, men den offentlige debatten som er årsaken til de endringene vi nå ser, ville aldri skjedd uten Snowden,» avslutter Toomey.

«Vi må være klar over verdien av å ha en privat sfære, til å ha private samtaler med mennesker.»
Jon Wessel-Aas

Etterlyser engasjement. Ifølge rapporten «Americans Privacy Strategies Post-Snowden», som ble lansert i mars og er basert på en undersøkelse foretatt av Pew Research Center i USA, svarer 34 prosent ja på spørsmålet om de har tatt grep for å sikre seg mot digital overvåking etter Snowden-avsløringene for snart to år siden. Advokat Jon Wessel Aas tror ikke nødvendigvis at denne bevisstheten er ensbetydende med at folk er klar over hva informasjonen samlet inn ved digital overvåking, kan brukes til:

«Folk blir nok i økende grad bevisste på at deres digitale handlinger legger igjen mange spor, og at mange analoge handlinger etter hvert også indirekte registreres og behandles digitalt. Men siden alt dette er så usynlig, er det verre å ta innover seg de potensielle konsekvensene,» sier Wessel-Aas. «Blant annet når det gjelder hvem som vet hva om deg, og hva de kan bruke denne kunnskapen til. Dette gjelder både med hensyn til kommersielle aktører og statlige myndigheter,» sier han. Han legger til at nettbrukere i større grad bør sette seg inn i hva det innebærer å være aktiv i det digitale informasjonssamfunnet. «Folk må forstå at dersom man ikke gjør noe for å beskytte seg, er svært mye av det man foretar seg i elektroniske medier – også i det som fremstår som fortrolige kanaler – i praksis åpent for innsyn,» sier han. «Kryptering av den viktigste informasjonen er et tiltak flere bør vurdere. Et annet er selvsagt å tenke over hva slags informasjon man deler hvor.»

Wessel-Aas påpeker at dette i bunn og grunn er et spørsmål om hvor grensen for statlig overvåking bør gå: «Den jevne bruker tenker kanskje at overvåking er noe som ikke angår dem – og det stemmer jo at de aller fleste av oss ikke er utsatt for utstrakt overvåking. Vi må være klar over verdien av å ha en privat sfære, til å ha private samtaler med mennesker. Etter min mening er ikke dette bare et viktig verdispørsmål, det er er selve grunnlaget for demokratiet. Derfor er det viktig at folk forstår hvilke konsekvenser det vil ha dersom dette er noe som forvitrer. Hvis elektronisk overvåking brukes til å begrense pressen, eller til å samle inn informasjon om et nytt opposisjonsparti, er dette noe som rammer oss alle. Så det handler om å ta et kollektivt ansvar,» mener Wessel-Aas.

«Vil det hjelpe å kutte ned på bruken av elektroniske hjelpemidler?»

«Selv om vi tidligere klarte oss fint uten elektronisk innhold, mener jeg at de elektroniske hjelpemidlene trengs i møte med de fleste instanser i dag. På denne måten blir også elektroniske hjelpemidler en slags forutsetning for at vi i dag kan delta på lik linje i et demokratisk  samfunn. Så å kutte ned på bruken av elektroniske hjelpemidler er nok ikke løsningen – man må heller satse på å ha sikre systemer for deling av informasjon,» avslutter Wessel-Aas.

---
DEL