Filmatiske opprør

Ikke bare angriper revolusjonære bevegelser de rådende representasjonene, de skaper også sine egne bilder. Vi så det i 2011 under den arabiske våren, der sosiale medier spilte en sentral rolle i organiseringen og spredningen av demonstrasjonene mot de despotiske regimene til Ben Ali, Mubarak, Assad med flere.

Selvsagt var det tilstedeværelsen til tusenvis av mennesker i gatene, som okkuperte, marsjerte og protesterte mens de sloss mot politiet og militæret, som forårsaket regimeendringene i Tunisia og Egypt, men sosiale medier var et viktig redskap i forberedelsene og mobiliseringen til opprøret mot despotene.

Bevegelsene som okkuperte store plasser i Sør-Europa, og Occupy Wall Street -bevegelsen i USA som overtok stafettpinnen i 2011, var likeledes karakterisert ved en kombinasjon av fysisk langsomhet i okkupasjonen av plasser og offentlige steder og de nye medienes raske mikrokommunikasjonen. Protestene ble tatt opp direkte med kamera i Kairo, Aten og New York i 2011. Mobiltelefoner og plattformer som Facebook satte demonstranter i stand til å bli en ny Victor Serge, som dokumenterte og kringkastet dannelsen av nye kollektive protestbevegelser mens denne fant sted, utenfor de tradisjonelle massemediene.

Kamparena

Morgan Adamsons bok Enduring Images: A Future History of New Left Cinema gir en overbevisende analyse av en tidligere protestsyklus der filmatiske framstillinger spilte en sentral rolle i kampen mot den rådende orden. Sent på 1960-tallet ble film en kamparena for en hel generasjon av filmskapere som søkte å bruke mediet i en revolusjonær kamp mot imperialisme og massemedier (the spectacle).

Adamson utformer analysen sin som et bidrag til den analysen som preget det nye venstre, som vokste fram i 1960-årene i opposisjon til den stalinistiske versjonen av kommunisme med sine jernharde utviklingslover og privilegier til den mannlige industriarbeiderklassen.

Det nye Venstre søkte å synliggjøre nye revolusjonære subjekter, som kvinner og migranter, som ikke passet inn i den dialektisk-materialistiske modellen som rådde i Sovjetunionen og dens lokale kommunistpartier i hele Europa og den såkalte tredje verden.

Ifølge Adamson viste det seg at filmen ble et viktig medium som brakte opp i dagen nye subjektiviteter og nye bruddlinjer som kritisk fulgte diktatene fra den dialektiske materialismen. Det nye venstre utfordret den dialektiske materialismens «økonomisme» og pekte på nye former for kontroll og underkastelse som fant sted utenfor fabrikkområdene.

 Society of the spectacle
Fra Debords film the Society of the spectacle

Adamson bruker Guy Debords «spectacle»-tese som en inngang til den utvidelsen av og nytenkningen rundt marxismen som fant sted på 1960-tallet.
. . .

Kjære leser. Du kan lese artikler fritt via en leserkonto basert på din epost. (Om du er abonnent allerede, logg deg inn.)

Abonnement kr 195 kvartal