Filmatisk freerunning

Man trenger ikke å drømme seg bort for å unnslippe byens tetthet, kaos og eksos – man kan klatre opp i bygninger og hoppe rundt på tak.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

I forgot!
Regi og foto: Eduardo Williams

I det som kalles parkour, freerunning eller l’art du déplacement (bevegelseskunst) handler det om å leke, hoppe og strekke seg ut av hindre i urbane og naturlige omgivelser. For Sébastien Foucan, som etablerte begrepet «freerunning» i dokumentaren Jump London (2003), handler det også om å overføre den kroppslige akrobatikken og smidigheten til ens holdninger og mentalitet. Foucan har påpekt det frigjørende og naturlige ved denne «bevegelseskunsten»: «For barn er det instinktivt å se sine omgivelser som en mulighet for lek og selvutfoldelse gjennom kreativ fysisk aktivitet. Samfunnet burde fremdyrke denne naturlige oppførselsen i stedet for å motarbeide den når barn vokser opp.» Foucan mener også at freerunning kan fungere positivt for mennesker som lever i vanskelige omgivelser, slik som konfliktsoner. Dedikasjonen, styrken og tøyeligheten som kreves for å klatre opp en høy vegg, kan komme godt med i møte med forskjellige former for slit, nød og urettferdighet.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL