Filmatisk freerunning

Man trenger ikke å drømme seg bort for å unnslippe byens tetthet, kaos og eksos – man kan klatre opp i bygninger og hoppe rundt på tak.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

I forgot!
Regi og foto: Eduardo Williams

I det som kalles parkour, freerunning eller l’art du déplacement (bevegelseskunst) handler det om å leke, hoppe og strekke seg ut av hindre i urbane og naturlige omgivelser. For Sébastien Foucan, som etablerte begrepet «freerunning» i dokumentaren Jump London (2003), handler det også om å overføre den kroppslige akrobatikken og smidigheten til ens holdninger og mentalitet. Foucan har påpekt det frigjørende og naturlige ved denne «bevegelseskunsten»: «For barn er det instinktivt å se sine omgivelser som en mulighet for lek og selvutfoldelse gjennom kreativ fysisk aktivitet. Samfunnet burde fremdyrke denne naturlige oppførselsen i stedet for å motarbeide den når barn vokser opp.» Foucan mener også at freerunning kan fungere positivt for mennesker som lever i vanskelige omgivelser, slik som konfliktsoner. Dedikasjonen, styrken og tøyeligheten som kreves for å klatre opp en høy vegg, kan komme godt med i møte med forskjellige former for slit, nød og urettferdighet.

Argentineren Eduardo Williams’ I Forgot! (2014) er ikke en dokumentar om freerunning – det er en dokumentar som «freerunner». Hva filmen handler om, er egentlig ganske uklart, men den har kvaliteter som sammenfaller med dette begrepet. Kan film være en «bevegelseskunst» som strekker seg forbi hindre? Dette nesten irriterende abstrakte spørsmålet dukket først opp ved filmens slutt, idet den foretar et spenstig formgrep. Men mer om dette senere. Først: Hva er det denne dokumentaren vil si?

Uklarhet og klaustrofobi. Gjennom et observerende kamera følger vi noen unge vietnamesere som er på jobb, som sitter i trapper og snakker om livet, som går på turer blandt frukttrær, som kjører mopeder og som klatrer i forlatte bygninger. Det synes å være en hovedperson her: en ung mann som strever med å holde humøret oppe i et eksosfylt byliv preget av stressende småjobber. Men vi får minimalt med informasjon, og Williams hopper fra scene til scene uten markører som forteller oss hvor vi er, hvilken tid vi befinner oss i, og hvorfor vi befinner oss her og der. Filmen er ikke bare fragmentarisk og uklar på et narrativt, tematisk og strukturelt nivå, men også rent visuelt: Menneskeansikter har en tendens til å «druknes» av byens neonlys, mørke bakgater, støv og blendende sol. Og når vi sitter på mopeder i fart, er ikke bare veiene trange og trafikken kaotisk, men regnet treffer oss rett i kameralinsen.

Som i Williams’ tidligere film, Could See a Puma (2011), handler det ikke om å gi oss informasjon og oversikt over en situasjon eller virkelighet, men om å vise oss hvordan mennesker lever i relasjon til et landskap som klynger seg fast til dem.

Could See a Puma, en gåtefull fiksjonsfilm, er satt i et slags økologisk krisescenario, og kan gi assosiasjoner til de apokalyptiske, livsforlatte landskapene fra Ivans Barndom (Andrei Tarkovskij, 1962) og Satantango (Béla Tarr, 1994). Filmen er i farger, men landskapets mismodighet gjør at den føles som en sort-hvitt-film. I de ødelagte omgivelsene vises likevel menneskene som ganske lekende, lattermilde og tilpasningsdyktige. Verden ser ut til å ha gått under, men de fortsetter å drikke seg fulle, snakke om kommunikasjonsvansker, gå spaserturer i gjørme, og ta bilder av venners tatoveringer.

I I forgot! fremstår byen (det er usagt hvilken by vi befinner oss i) som et tettpakket, støvfylt, støyende, forurenset, dunkelt og stresset sted, der menneskene av og til finner «frisoner» og legger strevet bak seg ved å klatre eller spise frukt i frodige omgivelser. Williams’ vidvinkelobjektiv gir innstillingene en krummet form som likner «fiskeøye-estetikk». Disse bildene bretter ikke ut en verden, men gir inntrykk av at byen krummer seg klaustrofobisk om menneskene.

Filmatisk friløping. Ved filmens slutt følger Williams en gjeng unggutter (er hovedpersonen blant dem?) som kjører ut av byen og freerunner i forlatte bygninger. Tyngdekraften og den harde betongen er påtakelig, og risikoen for fall er tydelig til stede når guttene hopper fra vindu til vindu. Etterpå ler de nervøst og lettet. Williams kamera har en kroppslig tilstedeværelse; det står der på betongen iført joggesko og oppfører seg som et forventningsfullt vitne, involvert i det som skjer.

Bildene bretter ikke ut en verden, men gir inntrykk av at byen krummer seg klaustrofobisk om menneskene.

Etter en stund har guttene klatret helt opp på hustakene. Vi ser en stor by ligge som en tung og ruvende bakgrunn for deres lek og sprell. Fra et fugleperspektiv, som ser ut til å ha funnet det høyeste punktet, ser vi ned på kroppene som hopper rundt. Nå er ikke tyngden bare påtakelig; det er som om vi trekkes ned mot bakken – som om bildene selv er rammet av tyngdekraften. Men så, plutselig, letter vi – kameraet hopper opp i himmelen.

Williams’ kamera har gjennom hele filmen tilpasset seg menneskenes bevegelser: Vi har sittet på mopeder i fart, løpt inn i bakgater og dykket i havet. Men nå tar det helt av – nå foretar kameraet sin egen freerunning og sier farvel til menneskenes begrensninger.

Mens vi flyr høyt der oppe i himmelen og ser ned på byen, hører vi gatestøy og stemmene fra guttene som forblir låst til hustakene. Lyd og bilde er fjernt fra hverandre, men samtidig simultane. Kameradronen foretar sin klønete, ristende «akrobatikk» der oppe over menneskene, som står under og styrer den. Dette siste må vi for øvrig bare anta – kameraet kjører sitt eget løp nå, og menneskene er ingen steder å se. Mens vi flyr over byen, hører vi følgende kommentarer fra takene:

«Kommer han tilbake?»
«Hold maskinen.»
«Jeg føler porene mine utvide seg.»
«Jeg kan ikke se noe.»
«Ikke kast det.»
«Jeg kan ikke se noe.»
«Jeg så det.»
«Den vil treffe noen i hodet.»
«Vi kan se hele skikkelsen til personen.»
«Se!»
«Blir du med ned for å pisse?»
«Piss her.»

Williams’ film har en form som ikke står så fjernt fra denne fragmenterte og uklare ordvekslingen. Regissøren slår meg som en urban mystiker som søker en poetisk-observasjonell freerunner-dokumentarisme som ikke helt vet hvor den er på vei. Kameraet på slutten av I forgot!, som overrasker oss i sin plutselige trossing av tyngdekraften, og som kaster hele filmen inn i en ny sfære (åpningen under havet, blant dykkere, får plutselig en ny betydning), bærer løfter om en filmskaper som søker filmatiske «frirom». Tiden vil nok vise hva disse «frirommene» består av, og om de vil ha en virkning utover å være lekne påfunn i dronenes tid.

endreeid@gmail.com


Ukens dokumentarfilm for våre lesere: I Forgot

http://dafilms.com/voucher/
passord: 7bNYZdC5

---
DEL