Film mot kapitalismen

– Denne filmen tilhører ikke meg. Den er et resultat av et nettverk og et samarbeid som er globalt. Det er dem denne filmen tilhører og det er dem den er laget for, sier regissøren bak The Fourth World War.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Årets Film fra sør-festival har opprettet Det kritiske rom, et nytt forum for aktuell dokumentarfilm som ønsker å sette fokus på konfliktlinjer og problemområder gjennom seminar, debatter og filmer. Dette er et politisk rom og et rom som festivalsjef Lasse Skagen vil skal eksistere også etter festivalen. Tirsdag kunne dette prosjektet smykke sin lansering med verdenspremieren på The Fourth World War, en film som opptrer som øyenvitne til den verdensomspennende og grenseløse kampen mot den globale kapitalismen.

Mye lyd

På Parkteateret møter jeg regissør Richard Rowley og Ståle Sandberg, de to ildsjelene som gjennom mediekollektivet Big Noise har lansert filmer som Zapatista, Habana Libre og nå altså The Fourth World War. Rowley og Sandberg møttes på United World College i New Mexico, den internasjonale skolen som nå har fått en norsk avlegger i Fjaler i Sogn.

– Vi var søkende snørrunger som ville redde verden, sier Sandberg, og forklarer hvordan de møtte Zapatistene på vei hjem fra utedassbygging i Nicaragua. Her la de grunnlaget for Big Noise Films som ble dannet for å distribuere filmen Zapatista som ble tatt opp i Chiapas-provinsen i Mexico i 1995.

– Dette ble vår egen versjon av Paris 68 der vi fant et slags svar på spørsmålet om hva vi som hvite middelklassegutter kunne utrette. Filmen Zapatista ble en undergrunnsklassiker da vi turnerte USA, og den trakk fulle hus gjennom flere forestillinger på Cinemateket i Oslo, sier Sandberg stolt.

Motsats til CNN

Med The Fourth World War er imidlertid blikket hevet ut over den konkrete situasjonen i Mexico og Rowley gestikulerer engasjert når han prøver å forklare at den fjerde verdenskrigen er en krig uten fronter og uten en definert slagmark. Dette er den totale krig der selv fienden er vanskelig å gi et konkret ansikt, men Rowley har falt ned på Corporate Globalization som et nøkkelbegrep for hvilke krefter det kjempes mot. Det er uansett ikke fiendebilder Rowely er opptatt av å male. Denne filmen er i større grad en innblikk i den kampen som føres på gatene, i byene og landsbyene.

– Det handler ikke om dem, men om oss, sier Rowley, og fortsette.

– Denne filmen er et forsøk på å bekjempe fragmentering og isolasjon. Vi vil knytte forbindelser og vise sammenhenger. Den er ikke en distansert objektiv skildring, den er et våpen. Mer enn en dokumentar er denne filmen ment å være en forbindelsesdannende maskin.

Rowleys kamera tar oss med på en reise gjennom fem kontinenter der han de siste par årene har kunnet observere krigen på nært hold. Vi befinner oss blant Zapatister i Mexico, hjemløse i Sør-Afrika, arbeidsløse i Sør-Korea. Vi vandrer med demonstranter i gatene i Genova under massedemonstrasjonen i 2001, i Quebec under FTAA-toppmøtet samme år og blant rasende folkemengder i det økonomisk havarerte Argentina. Vi blir øyenvitner til invasjonen i Jenin og kaster stein med intifadaen i det okkuperte Palestina.

Hele veien er Rowley med kamera i sentrum av og delaktig i begivenhetene.

– Det subjektive og deltagende er viktig som et alternativ til den objektive og distanserte mediedekningen som er de andres redskap, forklarer Rowley.

– Denne filmen er motsatsen til CNN-krigene som filmer fra fly, og bombenes nesetipper. Jeg filmer der bombene faller ned og ønsker å formidle følelsen av å være on the spot.

Tilhører kampen

I Sør-Afrika ser vi at Rowley blir løftet opp mot politiet som et skjold for demonstrantene som vet at de ikke kommer til å klubbe ned en hvit mann med kamera. I Palestina synes skuddene nærmest å penetrere et kamera som ellers ofte ble benyttet som slagvåpen. Uansett hvor Rowley befinner seg skaper han en følelse av nærhet til situasjonen samtidig som de forskjellige scenene og åstedene viser en likehet og en sammenheng som vil fortelle oss at dette er en global krig som kjempes ut overalt.

– Denne filmen tilhører ikke meg, presiserer Rowley.

– den er et resultat av et nettverk og et samarbeid som er globalt. Det er dem denne filmen tilhører og det er dem den er laget for.

Propaganda?

Rowley har ingen problemer med å se sin nye film som en slags propaganda og håper at filmen kan ha en viss rekrutterende effekt. I USA er det imidlertid vanskelig å nå fram med denne typen radikale uttrykk etter 11. september.

– Det verste er ikke den institusjonaliserte terroren mot avvikende uttrykk og standpunkter, men den generelle nedkjølingen av det politiske klimaet. Bare ved å gå rundt i New Yorks gater føler man seg trykket ned av en voldelig psykisk atmosfære som skaper redsel og handlingslammelse. Folk trekker seg tilbake og unngår en hver form for konfrontasjon, sier Rowley og bekrefter at han og Sandberg plutselig får en type oppmerksomhet fra myndighetene som føles undertrykkende.

– Vi befinner oss helt klart på en eller annen liste. Vi blir stoppet på flyplasser og holdes igjen. I tillegg har vi og Big Noise nå fått skattemyndighetene på nakken med en regning på 35.000 dollar, som er latterlig overdimensjonert i forhold til inntektene våre, en regning som synes mer politisk enn økonomisk motivert.

The Fourth World War vises siste gang under Film fra sør lørdag 18. oktober kl. 15.15 på Filmens Hus.

---
DEL

Legg igjen et svar