Film er politikk

23. mai er FNs frist for stans i Irans uranutvinning. Jeg ser storpolitikk bak Hollywood-filmen 300.

Xerxes (RODRIGO SANTORO) vents his rage at the losses sustained by his army while facing 300 Spartans in Warner Bros. PicturesÕ
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[teheran, iran] Iransk kultur er av flere grunner tilbakeskuende. Iranere flest er veldig stolt av sin tre tusen år gamle historie – ikke bare den før-islamske delen av historien, men også den mulimske. Men Hollywood-filmen 300 går til angrep på denne iranske tankegangen.

300 rekonstruerer slaget mellom spartanere og persisk-ledede styrker ved Thermopylae, i år 480 før dagens tidsregning. Filmen ble lansert i USA 9. mars – på et tidspunkt da den iranske og den amerikanske regjeringen var midt i sin arkaiske konflikt om atomspørsmålet, da det var krise i Irak ved fireårsmarkeringen for invasjonen, og da iranske diplomater var blitt tatt til fange i Irak.

I en slik situasjon framprovoserte 300 fordømmelser fra både den iranske presidenten, utenriksministeren, det iranske kunstakademiet og fra prestene under fredagsbønnen. Mange fordømte også en iransk dubber som la stemme på deler av 300, som ble vist på et kritisk program på iransk TV. Disse motreaksjonene kommer ikke bare fra de intellektuelle. Også iranere flest er rasende over 300, som er regissert av Zack Snyder, og som i USA er blitt spesielt populære blant tenåringer.

Den historiske fantasihistorien handler om 300 spartanere som slåss til siste bloddråpe mot den persiske kong Xerxes (Khashayar Shah) og hans hær på over én million soldater. Filmen er basert på en tegneserie av Frank Miller fra 1998 og har allerede fått et verdensomspennede rykte for den nedsettende framstillingen av iransk historie. Men det er også andre dimensjoner som kan utfordre fiksjonsnivået i en film som ikke er basert på research og vitenskapelige historiske dokumenter, noe som er filmens svakeste punkt.

For det første har ikke soldatene iransk utseende. Shah har en androgyn framtoning. For det andre er soldatenes klær mer arabiske enn iranske: Turbanene tilhører arabisk kultur, selv om hendelsen fant sted mer enn 1000 år før islam kom til Iran. De iranske soldatenes

aggressive reaksjon og deformerte ansikter vekker følelser av hat og redsel hos publikum.

Ephraim Lytle, hjelpeprofessor ved Institutt for hellenistisk historie ved University of Toronto, påpekte helt korrekt at 300 idealiserer spartanernes «problematiske og urovekkende» væremåte. I tillegg til at de fremstiller perserne som monstre – og ikke-spartanske grekere som svake.

For meg som iraner er 300 en tåpelig fiksjon, en sjablongmessig film. Men den går dessverre inn i tradisjonen Hollywoood har hatt med stereotype filmer gjennom tidene: Før borgerrettsbevegelsen var noen av filmene rasistiske, de undervurderte og forvrengte svarte. Under den kalde krigen var Hollywood-produksjonene kommunistfiendtlige, mens islamofobien er blitt tydeligere etter 11. september 2001. Alle disse filmene blir laget for å framvise en binær motsetning mellom godt og ondt, svart og hvit, vi og de andre, kapitalisme og kommunisme.

300 trekker en tjukk linje mellom godhet og ondskap: Spartanerne er gode, perserne onde. Etter å ha sett filmen, konkluderte jeg med at det er en forbindelse mellom Hollywood-produksjoner og den generelle amerikanske politiske atmosfæren. Denne filmen formidler en idé om at hvis iranere blir like mektige (atom-energi), som i sin storhetstid, vil «de» bli slemme og brutale mot «oss» (i USA/Europa).

Nok en gang opplever vi at kulturelle produksjoner blir målbærere for en politisk agenda, istedenfor å være en brobygger mellom kulturer. 300 er dessverre en typisk film i så måte. ?

Najmed Mohammadkhani studerer til en MA i nordamerikanske studier ved Universitetet i Teheran i Iran. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Anne Arneberg

---
DEL

Legg igjen et svar