Historisk sett har kannibalisme vært opphav til vel så mange skrøner som faktabaserte beretninger. Følgelig er det kanskje ikke så overraskende at temaet med jevne mellomrom dukker opp i fiksjonsfilmer (og da fortrinnsvis grøssere) – fra 1980-tallets beryktede «video-nasty» Cannibal Holocaust via den psykologiske thrilleren Nattsvermeren til fjorårets Cannes-snakkis Raw.
Magisk-religiøst motivert. Når mennesker har spist sine artsfrender i virkeligheten, har det sjeldent vært av behov for å stilne sulten. Det har som oftest vært en seremoniell magisk-religiøs handling med mål om å tilegne seg visse egenskaper som mot og styrke fra personen man fortærer, eller å få kontakt med det guddommelige.
I tråd med dette serverer Caniba velkjente bibelvers i sitt anslag. Nærmere bestemt Johannes evangelium 6,53 og 6,56, der Jesus sier til jødene: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere» og «Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham».
Spiste medstudent. Aller først presenterer filmen en omfattende tekstplakat om forbrytelsen som skulle gjøre japaneren Issei Sagawa berømt, og omstendighetene som gjorde at han få år etter var en fri mann. I 1981, mens han studerte på Sorbonne i Paris, inviterte han sin 25 år gamle nederlandske medstudent Renée Hartevelt hjem til seg for å lese poesi. Planen var imidlertid å drepe og deretter spise denne kvinnen som han begjærte, noe han da også gjennomførte. I tillegg voldtok han liket før han begynte å partere det.
Caniba består nesten utelukkende av ekstreme nærbilder, men vi kommer egentlig aldri inn på de to menneskene filmen handler om.
Etter at han forsøkte å kvitte seg med deler av kroppen hennes i en park, kom politiet raskt på sporet av Sagawa – som umiddelbart tilsto drapet. I leiligheten hans fant politiet ikke bare flere kroppsdeler i fryseren, men også rester etter et måltid tilberedt av offerets kjøtt.
Sagawa ble erklært sinnssyk og returnert til Japan for innleggelse på psykiatrisk sykehus. I hjemlandet ble han derimot diagnostisert som mentalt frisk, og med hjelp av sin ressurssterke far ble han aldri stilt for retten. Sagawa oppnådde en viss kjendisstatus for sin grufulle forbrytelse, som han senere har gjort til et levebrød: Han har skrevet bøker og manga-serier om historien sin, han har spilt i pornografiske filmer (!) og han har skrevet restaurantanmeldelser (!!).
Annerledes dokumentar. Det er også tidligere laget flere dokumentarfilmer om Sagawa. Uten å ha inngående kjennskap til disse, føler jeg meg likevel trygg på at ingen av dem likner på Caniba. Denne filmen er nemlig regissert av Lucien Castaing-Taylor og Véréna Paravel fra Harvard-universitetets laboratorium for sensorisk etnografi, som tidligere blant annet har laget dokumentarfilmen Leviathan (2012). Her skildret de en fiskeskøyte i Nord-Atlanteren gjennom en mengde GoPro-kameraer plassert de aller fleste steder på båten, også under vann. Resultatet var en krevende film uten dialog eller tradisjonell narrativ oppbygging, som like fullt ga en fascinerende og svært sanselig opplevelse av de barske forholdene på en slik fisketur.
Caniba består på sin side nesten utelukkende av ekstreme nærbilder av den aldrende og nå også fysisk syke Issei Sagawa, samt hans bror Jun, filmet i deres trange leilighet i Japan. På lydsporet hører vi Issei fortelle om sin fetisjistiske seksuelle dragning mot menneskekjøtt, og også brorens utlegninger om sin mer konvensjonelle (alt er som kjent relativt!) masochisme. Midtveis i filmen vises vi også en samling filmopptak fra den tilsynelatende lykkelige barndommen deres (samt noen pornografiske opptak – muligens med Issei?). Det er imidlertid vanskelig å si om de to brødrenes avvikende seksuelle tilbøyeligheter skyldes arv eller miljø, all den tid de har vokst opp sammen. Men: Om han ikke er født sånn, har Jun i hvert fall blitt sånn tidlig – han har angivelig funnet nytelse i å skade seg helt fra treårsalderen av.
Nær og distansert. Filmen er uansett ikke spesielt opptatt av å gi noen forklaringer. I sitt fravær av tradisjonelle narrative grep er Caniba nær og distansert på samme tid. Den er nær i konkret forstand – med sine nærbilder av brødrenes ansikter som beveger seg inn og ut av fokus. Men den er også distansert i det at vi aldri egentlig kommer inn på de to menneskene filmen handler om. Isteden får jeg inntrykk av at filmskaperne ønsker å fokusere på det fetisjistiske aspektet, og konfrontere oss med vår egen nærmest fetisjistiske fascinasjon for denne typen morbide fortellinger og menneskeskjebner.
Det er åpenbart at film-skaperne ikke ønsker å lage underholdning av denne tragiske og groteske historien.
Dette skaper også en problematisk tosidighet ved denne filmen, for ikke å si dobbeltmoral. Det er riktignok en ærlig sak at filmskaperne ikke på død og liv vil forstå Issei Sagawa, og med det risikere at filmen blir en slags unnskyldning for hans ekstreme ugjerning. (Den tidligere nevnte, innledende tekstplakaten presiserer da også at filmen ikke ønsker å rettferdiggjøre forbrytelsen.) Men Sagawa har ikke nødvendigvis lyst til å bli forstått heller. Kanskje av selvforakt, kanskje også som en mytebygging, fremstiller han seg selv gjennomgående som et monster. Selv om ambisjonen aldri så mye er å utfordre vår dragning mot det forbudte og morbide, står filmen i fare for å bygge opp under den samme fascinasjonen – og å bygge opp under mytifiseringen Sagawa selv ønsker.
Unødvendige detaljer. Ekstra tydelig blir dette etiske dilemmaet når filmskaperne lar hovedpersonen vise frem en tegneserie, hvor han har skildret sin forbrytelse i inngående detalj. Det må være vanskelig nok for Renée Hartevelts etterlatte å vite at denne mangaen eksisterer, om ikke filmen skal gi den enda mer publisitet.
For ytterligere å påpeke populærkulturens fascinasjon for kannibalisme generelt og Issei Sagawa spesielt, avsluttes Caniba med The Stranglers’ låt «La Folie» – som handler om nettopp Sagawa. I motsetning til samtidens bølge av «true crime»-dokumentarer, har Castaing-Taylor og Parave åpenbart ikke ønsket å lage underholdning av denne tragiske og groteske historien. Men de har heller ikke bidratt til at den blir noe mindre myteomspunnet.
Filmen vises på Film fra Sør 9.-19.november
