Historisk sett har kannibalisme vært opphav til vel så mange skrøner som faktabaserte beretninger. Følgelig er det kanskje ikke så overraskende at temaet med jevne mellomrom dukker opp i fiksjonsfilmer (og da fortrinnsvis grøssere) – fra 1980-tallets beryktede «video-nasty» Cannibal Holocaust via den psykologiske thrilleren Nattsvermeren til fjorårets Cannes-snakkis Raw.
Magisk-religiøst motivert. Når mennesker har spist sine artsfrender i virkeligheten, har det sjeldent vært av behov for å stilne sulten. Det har som oftest vært en seremoniell magisk-religiøs handling med mål om å tilegne seg visse egenskaper som mot og styrke fra personen man fortærer, eller å få kontakt med det guddommelige.
I tråd med dette serverer Caniba velkjente bibelvers i sitt anslag. Nærmere bestemt Johannes evangelium 6,53 og 6,56, der Jesus sier til jødene: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere» og «Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham».
Spiste medstudent. Aller først presenterer filmen en omfattende tekstplakat om forbrytelsen som skulle gjøre japaneren Issei Sagawa berømt, og omstendighetene som gjorde at han få år etter var en fri mann. I 1981, mens han studerte på Sorbonne i Paris, inviterte han sin 25 år gamle nederlandske medstudent Renée Hartevelt hjem til seg for å lese poesi. Planen var imidlertid å drepe og deretter spise denne kvinnen som han begjærte, noe han da . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
