Natalia Orozco har gitt oss en nyttig dokumentar om forhandlingsprosessen som ledet frem til Colombias fredsavtale. Fredsprisvinner Santos får spille hovedrollen i historien, samtidig som hans motparter i FARC kommer godt til orde. Filmen gir et unikt innblikk i fredsforhandlingenes dynamikk, og er en grei introduksjon til borgerkrigens konfliktlinjer. Krigens voldsomme lidelser er en rød tråd i historien. Det filmen ikke evner å forklare, er den folkelige motstanden mot fredsavtalen som ble fremforhandlet.
Et unikt innblikk. Når våpnene stilner skildrer Santos-regjeringens hovedforhandlere og deres motparter i FARCs ledelse fra 2010 til 2016. Gjennom fire av de fem årene fredsforhandlingene pågikk, har Orozco filmet begivenhetenes gang. Hun har fått eksklusiv tilgang til de mest sentrale aktørene over tid. Dermed får vi ikke bare presidentens og geriljalederens tilbakeskuende perspektiv på hvordan tingene gikk seg til, men innsyn i de mest sentrale aktørenes tanker i forskjellige deler av forhandlingsprosessen. Dokumentaren gir med dette et unikt innblikk i veien frem mot våpenhvile.
Intervjuene i denne dokumentaren er historisk viktige. Orozco søker med denne filmen å fortelle historien om krigens siste fase helt spesifikt, men også å vise den lange borgerkrigens karakter. Gjennom utstrakt bruk av arkivmateriale følger vi Colombias politiske historie fra sommeren 2010 til utgangen av 2016, men også hovedlinjer i den 52 år lange krigen. Det første mer dyptpløyende, og det siste mer anekdotisk. Med én time og 53 minutter til rådighet er det tross alt begrenset hva man rekker over.
Santos. Filmens hovedhistorie starter da Juan Manuel Santos vinner presidentvalget den 7. august 2010. Presidenten fremstilles som den som etablerer og sikrer fremdrift i fredsprosessen. Det stilles ikke mange kritiske spørsmål ved hans motivasjon eller hans bakgrunn som president Uribes forsvarsminister. En lang rekke av Santos’ fredsforhandlere kommer også til orde i dokumentaren. Fasilitatorer som Henry Acosta, og forhandlere som Humberto de la Calle, Sergio Jaramillo og Frank Pearl, intervjues ved flere anledninger. President Santos’ eldre bror og rådgiver Enrique Santos Calderón deler også sine perspektiv på fredsprosessens første fase. Den som kommer gjennomgående best ut i filmen, er regjeringens hovedforhandler Humberto de la Calle. Han fremstår reflektert, empatisk og behersket. Dokumentaren får særlig frem juristens evne til å leve seg inn i motpartens situasjon. Dette imponerer filmskaperen, og det skinner igjennom i flere intervjusituasjoner.
