Publisert: 10.11.2017
Natalia Orozco har gitt oss en nyttig dokumentar om forhandlingsprosessen som ledet frem til Colombias fredsavtale. Fredsprisvinner Santos får spille hovedrollen i historien, samtidig som hans motparter i FARC kommer godt til orde. Filmen gir et unikt innblikk i fredsforhandlingenes dynamikk, og er en grei introduksjon til borgerkrigens konfliktlinjer. Krigens voldsomme lidelser er en rød tråd i historien. Det filmen ikke evner å forklare, er den folkelige motstanden mot fredsavtalen som ble fremforhandlet.
Et unikt innblikk. Når våpnene stilner skildrer Santos-regjeringens hovedforhandlere og deres motparter i FARCs ledelse fra 2010 til 2016. Gjennom fire av de fem årene fredsforhandlingene pågikk, har Orozco filmet begivenhetenes gang. Hun har fått eksklusiv tilgang til de mest sentrale aktørene over tid. Dermed får vi ikke bare presidentens og geriljalederens tilbakeskuende perspektiv på hvordan tingene gikk seg til, men innsyn i de mest sentrale aktørenes tanker i forskjellige deler av forhandlingsprosessen. Dokumentaren gir med dette et unikt innblikk i veien frem mot våpenhvile.
Intervjuene i denne dokumentaren er historisk viktige. Orozco søker med denne filmen å fortelle historien om krigens siste fase helt spesifikt, men også å vise den lange borgerkrigens karakter. Gjennom utstrakt bruk av arkivmateriale følger vi Colombias politiske historie fra sommeren 2010 til utgangen av 2016, men også hovedlinjer i den 52 år lange krigen. Det første mer dyptpløyende, og det siste mer anekdotisk. Med én time og 53 minutter til rådighet er det tross alt begrenset hva man rekker over.
Santos. Filmens hovedhistorie starter da Juan Manuel Santos vinner presidentvalget den 7. august 2010. Presidenten fremstilles som den som etablerer og sikrer fremdrift i fredsprosessen. Det stilles ikke mange kritiske spørsmål ved hans motivasjon eller hans bakgrunn som president Uribes forsvarsminister. En lang rekke av Santos’ fredsforhandlere kommer også til orde i dokumentaren. Fasilitatorer som Henry Acosta, og forhandlere som Humberto de la Calle, Sergio Jaramillo og Frank Pearl, intervjues ved flere anledninger. President Santos’ eldre bror og rådgiver Enrique Santos Calderón deler også sine perspektiv på fredsprosessens første fase. Den som kommer gjennomgående best ut i filmen, er regjeringens hovedforhandler Humberto de la Calle. Han fremstår reflektert, empatisk og behersket. Dokumentaren får særlig frem juristens evne til å leve seg inn i motpartens situasjon. Dette imponerer filmskaperen, og det skinner igjennom i flere intervjusituasjoner.
Intervjuene i denne dokumentaren er historisk viktige.
På motsatt side av forhandlingsbordet møter vi FARC-geriljaens ledelse. Den som der får mest plass i dokumentaren, er kommandant Pablo Catacumbo. Som Santos får Caracumbo kommentere begivenhetenes gang fra start til slutt. Vi blir introdusert for kommandantens mor, og vi ser ham utfolde seg politisk i private omgivelser. FARC-leder Timochenko intervjues også gjentatte ganger i dokumentaren, men han kommer vi ikke like nært innpå. Ellers intervjues helt sentrale personligheter i FARCs forhandlingsdelegasjoner, som Iván Márquez, Jesús Santrich, Pastor Alape og Marcos León Calarcá.
Motstanden mot fredsprosessen. FARC synes ikke å være rede til å ta så tydelig selvkritikk som filmskaperen ønsker. Det reises færre kritiske spørsmål til regjeringen enn til FARC. Det diskuteres heller ikke hvordan en mann som kjempet så hardt for krig som Santos, kunne ende opp som fredsprisvinner. Dokumentarens mest åpenbare blindsone er imidlertid den folkelige motstanden mot fredsprosessen. Vinnerne av folkeavstemningen, som altså forkastet fredsavtalen uken før Santos ble tildelt fredsprisen, får lite oppmerksomhet. Ingen motstandere av fredsprosessen blir intervjuet. Når vi i filmens siste minutter ser den fremforhandlede fredsavtalen bli forkastet i folkeavstemningen 2. oktober 2016, fremstår det hele mer tilfeldig. Riktignok ble avtalen nedstemt med knapp margin, men filmen gir altså ikke noen gode forklaringer på hvorfor folket valgte som de gjorde. Dokumentaren forklarer heller ikke de nærmere femti endringene som ble gjort i avtaleteksten etter folkeavstemningen, slik at den colombianske Kongressen kunne ratifisere fredsavtalen den 30. november, og dermed få fredsprosessen tilbake på skinner.
Vinnerne av folkeavstemningen, som altså forkastet fredsavtalen uken før Santos ble tildelt fredsprisen, får lite oppmerksomhet.
En vesentlig del av dette bildet dreier seg om ekspresident Alvaro Uribes forhold til fredsforhandlingene. Han ble tidlig en ledende stemme mot fredsforhandlingene, hvilket også fremkommer av dokumentaren, men da uten at dette forklares inngående. I folkeavstemningen var det også Uribe som ledet «nei»-kampanjen. Uribe var allikevel Santos’ allierte der filmen begynner, sommeren 2010. For FARC var de to alen av samme stykke. Der filmen slutter, ved utgangen av 2016, er imidlertid Uribe blitt fredsprosessens sterkeste motstander. Spørsmålet er hvordan den tidligere statsministeren, som altså hadde Santos som sin forsvarsminister i fire år, gikk fra å være presidentens støttespiller til å bli fredsavtalens nemesis. Temaet blir ensidig belyst i denne dokumentaren. Kun Santos kommer til orde i saken. Verken Uribe eller noen av hans allierte blir intervjuet. Dokumentaren viser noen korte nyhetsklipp med Uribes uttalelser mot fredsprosessen, men hans rasjonale for disse holdningene blir i liten grad utforsket. Heller ikke Zuluaga blir intervjuet. Han var altså president Santos’ motkandidat i 2014-valget, og også en svært viktig motstander av både fredsforhandlingene og fredsavtalen som var et resultat av disse.
Filmen vises på Film fra Sør 9.-19.november
