De vevre kvinnene holder seg tett sammen. Ropene hagler: «Koreanske horer!» – «Skamløse hurper» – «Fuck off!» – «Reis hjem». Kvinneflokken fortsetter med løftet hode. Kamera følger dem nært. På avstand truer unge menn med japanske flagg. De brøler hatefulle fornedrelser mot den lille gruppen med demonstrerende bestemødre på 80–90 år.
Mye skurrer. Jyplingenes begrensede vulgære ordforråd mot deres velorganiserte soldatytre. Nasjonale emblemer, pannebånd, bannere og megafoner. Gamle damer mot brutale bøller i Tokyo – David mot Goliat i dobbel forstand. Disse gamle pyntede damene er overlevende sexslaver. Frontlinjen går mellom disse bestemødrene og den japanske stat som legitimerte det enorme misbruket til sin armé under andre verdenskrig. Denne absurde scenen visualiserer marerittet.
Beksvart, men oppløftende. Cirka 200 000 jenter og kvinner fra hele Asia ble tvunget til å være sexslaver for japanske soldater. Disse ble kalt comfort women. Filmen bæres av sterke vitnesbyrd fra tre overlevende. Allerede ved å konsekvent titulere disse som «bestemødre», skiller filmen seg ut fra liknende dokumentarer om seksuell vold i krig.
Hovedpersonene er filmet med umiddelbar nærhet, varme og omtanke. Vi inviteres inn i bestemødrenes ulike liv i Kina, Sør-Korea og Filippinene. Store spektakulære natur- og bylandskaper forsterker opplevelsen av hvor vidstrakt det organiserte misbruket var. Dokumentaren har en brennende vond aktualitet og en filmatisk episk tyngde som gjør den tidløs.
Frontlinjen går mellom bestemødrene og den japanske stat.
Kanadiske Tiffany Hsiung filmer selv og skaper gjennom en sterk og stilsikker visualitet luft i en klaustrofobisk fortelling. En kinesisk fjellkjede i grålysningen, et spartansk landsens hjem, et furet ansikt. Alt filmet med varm ærbødighet. Den finnestemte fornemmelsen for lys, skygge og komposisjon forfører. Trassige bestemor Cao som vagger avgårde og hugger ved uansett vær, er skildret som i et Rembrandtmaleri.
Filmen tar seg usedvanlig god tid til å la oss bli kjent med personene før bestialiteten i beretningen introduseres. Dette grepet gjør at jeg bryr meg mer. De overlevende comfort women i Filippinene danser tett sammen og ler. Livsgleden i scenen gir et poetisk pusterom. En sky av fargerike ballonger båret av den filippinske støttegruppen er bursdagshyllest til bestemor Adele. Hun er en av de få overlevende som fant kjærligheten og stiftet familie. Men de andre vet ikke at hun er en av dem; hun har for mye å miste.
Konfrontasjon. I Seoul, Sør-Korea markerer støttegruppen sin 1000. demonstrasjon siden 1992 med å sette opp en statue av en liten pike – en comfort woman – utenfor det japanske konsulatet. Reaksjonene uteblir ikke. Bestemor Gil drar til Tokyo for å kreve oppreisning. Den japanske statsministeren håner de overlevende. Trofaste støttespillere backer Gil; en trygg arm holder om en bøyd sliten rygg. Bestemor Gil loses forbi mobben. Hun har dårlig tid; stod frem sent og vil veie opp for det med resultater. Nå haster det. Tiden som renner ut er et sentralt dramaturgisk grep.
Mildt svarer Gil japanerne: «Jeg vet at dere ikke setter pris på at vi er her. Det er ikke lett for en kvinne som meg å komme helt til Japan fra Korea. Jeg vet ikke hva dere tenker om sånne som oss, som har vært utsatt for seksuelle overgrep.» Det godmodige ansiktet bombarderes av blitzregn. En mur av fremmøtt presse. «Jeg vil fortsette å snakke til jeg dør. Jeg ber ydmykt den japanske regjeringen om å fortelle sannheten. Så snart vi løser saken om comfort women, kan denne krigen endelig opphøre.»
Her ligger kjernen i filmen. For de tre bestemødrene har uhyrlighetene de ble utsatt for på comfort stations fått fatale følger. De ble hindret på ulike plan å vende tilbake til livet. Aktiv ihjeltiing hindret dem kanskje mest.
Organiske betroelser. Bestemor Adele stryker hånden over mannens grav – hun turte aldri fortelle ham i frykt for avvisning. Nå vil hun trekke ut tornen som forgifter. Adele ringer og ber sønnen om et møte – unnlater å fortelle hvorfor. Spenningen og ubehaget i henne dirrer idet hun gjør seg klar foran speilet. Nærheten i fortellingen berører.
Regissøren gir tidlig opp å lage en ordinær film. Hun investerer seks år for å la denne beretningen om seksualisert vold vokse sammen med bestemødrenes tillit. Hennes nære relasjon resulterer i at filmen evner å engasjere utover det vanlige.
Filmen byr på en voldsom emosjonell reise. For meg ble det vanskelig å holde tårene tilbake. En venn som var innom lurte på om snufsingen var en del av lydsporet. Filmen berører så sterkt at kronologi og hvem som betror hva blir betydningsløst. Jeg er slått i svime. Rystende fortellinger om barn født og kvalt i fangenskap. Kidnapping fra hjemmet av 13–14 åringer, sterilitet og et liv i skam og løgn. Og om prisen for sannheten som presser seg ut. Sårene bestemødrene er påført kan ikke gro før tausheten er brutt, før rettferdighet er oppnådd i form av en direkte unnskyldning og offentlig erkjennelse.
Regissøren skaper gjennom en sterk og stilsikker visualitet luft i en klaustrofobisk fortelling.
Bestemor Cao røper hemmeligheten for adoptivdatteren under filmingen; i Kina er overgrep ikke-tema. Bestemor Adele betror seg til sønnen sin. Sønnen lytter åpent, foroverlent. Bestemor Adeles ansiktet er fortrukket i smerte. Dialoglyden er fjernet. Gatebilder farer forbi bak dem. De er på vei.
Bestemorsberetning som ressurs. Koreanske bestemor Gil støttes rørende av adoptivsønnen som nå er minister. Forholdet er bevegende kjærlig. Han insisterer på at hennes tale om grusomhetene i FN er en ære. At hennes krav om oppreisning kan forhindre at det skjer igjen. Andre scener viser henne med engasjerte studenter. Nå ser vi bestemor kjempe i FN.
For bestemor Adele tok kampen brått slutt. Sønnen oppsummerer erkjennende etter hennes død: «Jeg skulle ønske mamma hadde delt hemmeligheten med oss før. Hun satt så ofte ensom og med et fjernt, plaget blikk. Tenk om hun hadde sluppet å bære alt det vonde alene.» Men hun var ikke alene på slutten.
Filmen bruker metagrep. Gjennom videoopptak blir bestemødrene kjent med hverandre. Unge internasjonalt støtter bestemødrene via videohilsner. Dette løfter filmen inn i nåtiden. Bestemødrene står ikke lenger alene. Sannheten skyter fart.
Filmen vises på Film fra Sør 9.-19.november
