FILM FRA SØR: Bestemødrene, sexslaveriet og unnskyldningen

De ble født som mennesker, men fikk aldri leve normale menneskeliv.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

The Apology

Tiffany Hsiung

Canada

De vevre kvinnene holder seg tett sammen. Ropene hagler: «Koreanske horer!» – «Skamløse hurper» – «Fuck off!» – «Reis hjem». Kvinneflokken fortsetter med løftet hode. Kamera følger dem nært. På avstand truer unge menn med japanske flagg. De brøler hatefulle fornedrelser mot den lille gruppen med demonstrerende bestemødre på 80–90 år.

Mye skurrer. Jyplingenes begrensede vulgære ordforråd mot deres velorganiserte soldatytre. Nasjonale emblemer, pannebånd, bannere og megafoner. Gamle damer mot brutale bøller i Tokyo – David mot Goliat i dobbel forstand. Disse gamle pyntede damene er overlevende sexslaver. Frontlinjen går mellom disse bestemødrene og den japanske stat som legitimerte det enorme misbruket til sin armé under andre verdenskrig. Denne absurde scenen visualiserer marerittet.

Beksvart, men oppløftende. Cirka 200 000 jenter og kvinner fra hele Asia ble tvunget til å være sexslaver for japanske soldater. Disse ble kalt comfort women. Filmen bæres av sterke vitnesbyrd fra tre overlevende. Allerede ved å konsekvent titulere disse som «bestemødre», skiller filmen seg ut fra liknende dokumentarer om seksuell vold i krig.

Hovedpersonene er filmet med umiddelbar nærhet, varme og omtanke. Vi inviteres inn i bestemødrenes ulike liv i Kina, Sør-Korea og Filippinene. Store spektakulære natur- og bylandskaper forsterker opplevelsen av hvor vidstrakt det organiserte misbruket var. Dokumentaren har en brennende vond aktualitet og en filmatisk episk tyngde som gjør den tidløs.

Frontlinjen går mellom bestemødrene og den japanske stat.

Kanadiske Tiffany Hsiung filmer selv og skaper gjennom en sterk og stilsikker visualitet luft i en klaustrofobisk fortelling. En kinesisk fjellkjede i grålysningen, et spartansk landsens hjem, et furet ansikt. Alt filmet med varm ærbødighet. Den finnestemte fornemmelsen for lys, skygge og komposisjon forfører. Trassige bestemor Cao som vagger avgårde og hugger ved uansett vær, er skildret som i et Rembrandtmaleri.

Filmen tar seg usedvanlig god tid til å la oss bli kjent med personene før bestialiteten i beretningen introduseres. Dette grepet gjør at jeg bryr meg mer. De overlevende comfort women i Filippinene danser tett sammen og ler. Livsgleden i scenen gir et poetisk pusterom. En sky av fargerike ballonger båret av den filippinske støttegruppen er bursdagshyllest til bestemor Adele. Hun er en av de få overlevende som fant kjærligheten og stiftet familie. Men de andre vet ikke at hun er en av dem; hun har for mye å miste.

Konfrontasjon. I Seoul, Sør-Korea markerer støttegruppen sin 1000. demonstrasjon siden 1992 med å sette opp en statue av en liten pike – en comfort woman – utenfor det japanske konsulatet. Reaksjonene uteblir ikke. Bestemor Gil drar til Tokyo for å kreve oppreisning. Den japanske statsministeren håner de overlevende. Trofaste støttespillere backer Gil; en trygg arm holder om en bøyd sliten rygg. Bestemor Gil loses forbi mobben. Hun har dårlig tid; stod frem sent og vil veie opp for det med resultater. Nå haster det. Tiden som renner ut er et sentralt dramaturgisk grep.

Mildt svarer Gil japanerne: «Jeg vet at dere ikke setter pris på at vi er her. Det er ikke lett for en kvinne som meg å komme helt til Japan fra Korea. Jeg vet ikke hva dere tenker om sånne som oss, som har vært utsatt for seksuelle overgrep.» Det godmodige ansiktet bombarderes av blitzregn. En mur av fremmøtt presse. «Jeg vil fortsette å snakke til jeg dør. Jeg ber ydmykt den japanske regjeringen om å fortelle sannheten. Så snart vi løser saken om comfort women, kan denne krigen endelig opphøre.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here