FILM FRA SØR: Bestemødrene, sexslaveriet og unnskyldningen

De ble født som mennesker, men fikk aldri leve normale menneskeliv.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 09.11.2017
The Apology

Tiffany Hsiung (Canada)

De vevre kvinnene holder seg tett sammen. Ropene hagler: «Koreanske horer!» – «Skamløse hurper» – «Fuck off!» – «Reis hjem». Kvinneflokken fortsetter med løftet hode. Kamera følger dem nært. På avstand truer unge menn med japanske flagg. De brøler hatefulle fornedrelser mot den lille gruppen med demonstrerende bestemødre på 80–90 år.

Mye skurrer. Jyplingenes begrensede vulgære ordforråd mot deres velorganiserte soldatytre. Nasjonale emblemer, pannebånd, bannere og megafoner. Gamle damer mot brutale bøller i Tokyo – David mot Goliat i dobbel forstand. Disse gamle pyntede damene er overlevende sexslaver. Frontlinjen går mellom disse bestemødrene og den japanske stat som legitimerte det enorme misbruket til sin armé under andre verdenskrig. Denne absurde scenen visualiserer marerittet.

Beksvart, men oppløftende. Cirka 200 000 jenter og kvinner fra hele Asia ble tvunget til å være sexslaver for japanske soldater. Disse ble kalt comfort women. Filmen bæres av sterke vitnesbyrd fra tre overlevende. Allerede ved å konsekvent titulere disse som «bestemødre», skiller filmen seg ut fra liknende dokumentarer om seksuell vold i krig.

Hovedpersonene er filmet med umiddelbar nærhet, varme og omtanke. Vi inviteres inn i bestemødrenes ulike liv i Kina, Sør-Korea og Filippinene. Store spektakulære natur- og bylandskaper forsterker opplevelsen av hvor vidstrakt det organiserte misbruket var. Dokumentaren har en brennende vond aktualitet og en filmatisk episk tyngde som gjør den tidløs.

Frontlinjen går mellom bestemødrene og den japanske stat.

Kanadiske Tiffany Hsiung filmer selv og skaper gjennom en sterk og stilsikker visualitet luft i en klaustrofobisk fortelling. En kinesisk fjellkjede i grålysningen, et spartansk landsens hjem, et furet ansikt. Alt filmet med varm ærbødighet. Den finnestemte fornemmelsen for lys, skygge og komposisjon forfører. Trassige bestemor Cao som vagger avgårde og hugger ved uansett vær, er skildret som i et Rembrandtmaleri.

Ny Tid i julegave

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.