Film Noir som trigger leselysten

Spektakulær og glamorøs sjangerhyllest med den kalde krigen som bakteppe: Chiles nasjonalpoet Pablo Neruda jages av myndighetene under dramatiske dager i 1948.

Lande er filmregissør og -kritiker.

Neruda

Pablo Larrain

Chile/Argentina/Frankrike/Spania/USA

Den kjente chilenske filmskaperen Pablo Larrain, internasjonalt kjent for Jakie (2016), har nå vendt tilbake til sitt favoritt-tema chilensk politikk, og underholder i en spillefilm basert på virkelige hendelser: Den sosialistiske presidenten González Vidal vender seg mot sine tidligere allierte og forbyr kommunistpartiet PCCh i 1948 etter påtrykk fra USA. Bakteppet er vel så fargerikt som filmen: President Vidal ønsker videre å alliere seg med de rike landeierne og høyresiden samt å fjerne ethvert påskudd for militærkupp. Dermed bryter han løfter om sosiale reformer og slår ned på arbeiderbevegelsen.

Paradokset Neruda. Midt i dette myldrende og hete tidskolorittet finner vi poeten Pablo Neruda, senator for kommunistpartiet. Han spisser pennen og agiterer for ulovlig streik, og han benytter internasjonale medier til å fornærme presidenten. Samtidig deklamerer han villig fra sine kjente kjærlighetsdikt til jublende tilhørere. Dette får det til å koke rundt poeten – som elsker oppmerksomheten.

Filmen handler like mye om Nerudas selviscenesettelse og personlige paradokser som om myndighetens heksejakt på dikteren. Neruda flyter i filmens start på sin anerkjennelse og elitestatus: Han unnslipper pressens blitzregn og trer inn i en fornem sal som fungerer både som urinal og politikersalong. Regissøren leker seg med fakta og fiksjon – og «urinalsalongen» blir en dobbeltmetafor der Neruda-karakteren letter på trykket samtidig som han i dialogen med president og senat «pisser på» politikken deres. Det er en gjennomgående frekk tone i filmen.

Nærheten Neruda er skildret med i denne filmen gjør meg interessert i mannen til tross for hans åpenbare svakheter.

Jakten på Neruda er også et bilde på noe mer – behovet for å dikte seg selv stor, se seg selv i en større, mer flatterende sammenheng. Grepet gjentas: Historiens forteller og antagonist, politiinspektør Peluchonneau, måler sin egenverdi nettopp opp mot det å bli husket som den som arresterer nasjonalpoeten. Han og Neruda er ikke bare helt og forfølger; de deler også drømmer. Og begges drømmer er av det ambisiøse slaget.

Fokuseringen på skapelsen av egenmyte er sentral og aktuell – men også Nerudas akilleshæl. Jo mer myndighetene jakter på ham, jo mer jakter han på sin egen politiske tyngde. Mange mener denne jakten på et politisk ego skjemmet Nerudas kunst. Hans hovmod står for fall, og han er i ferd med å styrte seg selv mot den kunstneriske avgrunnen når hans aristokratiske kone Delia forsøker å dra ham tilbake til poesien. Som et barn som ikke vil gi fra seg en leke, nekter Neruda å gi opp katt-og-mus-leken med myndighetene. Han ønsker å erobre plassen som opposisjonell koloss. Neruda elsker rollen som jaget, og blekket spruter inspirert. Fingrene hamrer over tastaturet, han dikterer og deklamerer. Han flykter med det stadig voksende manuset til Canto General under armen.

Bankende hjerte. Neruda stikker av fra sitt bevoktede, klaustrofobiske gjemmested og oppsøker et bordell. Det chilenske politiet er hakk i hæl og stormer inn like etterpå. En prostituert transvestitt slåss om Nerudas oppmerksomhet med en annen sexselger. Til politiinspektøren forteller transvestitten at Neruda behandlet henne som en likeverdig – at han brydde seg, at han deklamerte kjærlighetsdikt tett inntil øret hennes. At han lyttet til henne gir henne og livet hennes mening. Møtet er meningsfylt for begge. Neruda er villig til å risikere arrest for å møte sitt publikum. Han ble en viktig stemme for dem som ikke kunne tale på egne vegne, og filmen viser at dette ikke var påtatt. På flukt tar Neruda seg til og med tid til å omfavne en kvinnelig tigger siden han mangler penger å gi henne.

Neruda slites mellom privilegiene i kultureliten og det å være massenes mann – det skildres besnærende og gir fortellingen spenstig dynamikk.

Dette nære, varme portrettet av Neruda står i kontrast til den lavstemt vakre, men noe distanserte filmen om Neruda i Il Postino fra 1993. Nærheten Neruda er skildret med i Larrains film gjør meg interessert i mannen til tross for hans åpenbare svakheter: utroskapen, stormannsgalskapen og det sviktende politiske gangsynet gjør ham bare mer menneskelig og ekte.

Filmen harselerer med myndighetenes forsøk på å sette Neruda i vanry. En ekskone anholdes og utbryter live på en radiosending hvilken fantastisk mann og elsker han er. Eller var det politiinspektøren som jaget ham som skrøt av hans elskerevner? Virkeligheten glir over i deilig diktning. Regjeringen utlover en stor belønning til den som fanger poeten – likevel er den fattige befolkningen på Nerudas side. Han går i dekning, men ønsker ikke å gjemme seg for godt.

Klasseskille i jakten. Den internasjonale celebriteten Neruda leker flørtende med sine forfølgere mens fattige arbeidere blir brutalt slått ned og arrestert av de samme myndighetene. Dessuten sitter kommunisten Neruda ved de privilegertes restaurantbord og nyter. Den påseilede kvinnelige kelneren kommer med et betimelig spørsmål: Etter revolusjonen, når alle er like, vil de da være like som henne eller han? Etter en lang tenkepause svarer Neruda at de vil alle bli som ham.

Fokuseringen på skapelsen av egenmyte er sentral og aktuell i filmen. 

Lojaliteten til denne fulle kvinnen, som akkurat har kysset Neruda lidenskapelig, blir trukket i tvil. Hun fnyser av bordets bekymring – hadde president Vidal ønsket å fengsle sin internasjonalt kjente motstander, hadde det skjedd for lenge siden. Det hele er et spill for galleriet, og verdensrenommé er poetens belønning. Som provokasjon får Neruda stadig smuglet ut manuskripter og brev. Et av dem går til Picasso, som var sentral i etableringen av den internasjonale myten om Neruda.Dikteren slites mellom ønsket om å være en massenes mann og om å være en del av kultureliten – et dilemma som skildres besnærende og gir fortellingen en spenstig dynamikk.

Superstjerne. Selv om jeg tidlig leste Neruda, har jeg ikke tenkt på ham som en av sin tids superstjerner før nå. Han ble født i enkle kår i 1903, og skrev under pseudonym for å unndra seg farens vrede. Like fullt er navneskiftet et tidlig tegn på hans valg om å omskapte seg selv; den allsidige poeten og politisk betydningsfulle Neruda ble kjent for sine dikt allerede som tiåring. I 1945 leste han for en fullsatt stadion med 100 000 tilhørere i Brasil. På samme måte som tildelingen av Stalinprisen og Nobelprisen til Neruda førte til et større publikum for poeten, får denne filmen meg til å ville lese mer av hans verk.

---
DEL