Film Noir som trigger leselysten

Spektakulær og glamorøs sjangerhyllest med den kalde krigen som bakteppe: Chiles nasjonalpoet Pablo Neruda jages av myndighetene under dramatiske dager i 1948.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Neruda

Pablo Larrain

Chile/Argentina/Frankrike/Spania/USA

Den kjente chilenske filmskaperen Pablo Larrain, internasjonalt kjent for Jakie (2016), har nå vendt tilbake til sitt favoritt-tema chilensk politikk, og underholder i en spillefilm basert på virkelige hendelser: Den sosialistiske presidenten González Vidal vender seg mot sine tidligere allierte og forbyr kommunistpartiet PCCh i 1948 etter påtrykk fra USA. Bakteppet er vel så fargerikt som filmen: President Vidal ønsker videre å alliere seg med de rike landeierne og høyresiden samt å fjerne ethvert påskudd for militærkupp. Dermed bryter han løfter om sosiale reformer og slår ned på arbeiderbevegelsen.

Paradokset Neruda. Midt i dette myldrende og hete tidskolorittet finner vi poeten Pablo Neruda, senator for kommunistpartiet. Han spisser pennen og agiterer for ulovlig streik, og han benytter internasjonale medier til å fornærme presidenten. Samtidig deklamerer han villig fra sine kjente kjærlighetsdikt til jublende tilhørere. Dette får det til å koke rundt poeten – som elsker oppmerksomheten.

Filmen handler like mye om Nerudas selviscenesettelse og personlige paradokser som om myndighetens heksejakt på dikteren. Neruda flyter i filmens start på sin anerkjennelse og elitestatus: Han unnslipper pressens blitzregn og trer inn i en fornem sal som fungerer både som urinal og politikersalong. Regissøren leker seg med fakta og fiksjon – og «urinalsalongen» blir en dobbeltmetafor der Neruda-karakteren letter på trykket samtidig som han i dialogen med president og senat «pisser på» politikken deres. Det er en gjennomgående frekk tone i filmen.

Nærheten Neruda er skildret med i denne filmen gjør meg interessert i mannen til tross for hans åpenbare svakheter.

Jakten på Neruda er også et bilde på noe mer – behovet for å dikte seg selv stor, se seg selv i en større, mer flatterende sammenheng. Grepet gjentas: Historiens forteller og antagonist, politiinspektør Peluchonneau, måler sin egenverdi nettopp opp mot det å bli husket som den som arresterer nasjonalpoeten. Han og Neruda er ikke bare helt og forfølger; de deler også drømmer. Og begges drømmer er av det ambisiøse slaget.

Fokuseringen på skapelsen av egenmyte er sentral og aktuell – men også Nerudas akilleshæl. Jo mer myndighetene jakter på ham, jo mer jakter han på sin egen politiske tyngde. Mange mener denne jakten på et politisk ego skjemmet Nerudas kunst. Hans hovmod står for fall, og han er i ferd med å styrte seg selv mot den kunstneriske avgrunnen når hans aristokratiske kone Delia forsøker å dra ham tilbake til poesien. Som et barn som ikke vil gi fra seg en leke, nekter Neruda å gi opp katt-og-mus-leken med myndighetene. Han ønsker å erobre plassen som opposisjonell koloss. Neruda elsker rollen som jaget, og blekket spruter inspirert. Fingrene hamrer over tastaturet, han dikterer og deklamerer. Han flykter med det stadig voksende manuset til Canto General under armen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here