Gunnar Iversen: Rashomon og den japanske filmens historie. Norsk Filmklubbforbund, 2017

Film fra Øst

Skrekk, anime, samuraifilm, eksperiment, kostymedrama, monsterfilm og mykporno – all japansk film står i spenn mellom østen og vest.

Avatar
Email: ida.hestman@gmail.com
Publisert: 16.03.2017

Filmviter Gunnar Iversen har tatt for seg utvalgte epoker og kroker av filmhistorien tidligere. Med Rashomon og den japanske filmens historie gis et bredt innblikk i en rik filmarv og kultur, fra Edisons titteskap ble introdusert i 1897 og frem til i dag, med personligheter som Takashi Miike og Hirokazu Koreeda i spissen. Å bruke Aki Kurosawas gjennombruddsfilm som inngangsport er høyst forståelig: Det var Rashomon (1950) som først åpnet verdens øyne for det japanske filmmarkedet. Til manges store overraskelse mottok filmen den prestisjetunge Gulløven under filmfestivalen i Venezia i 1951, og skulle for ettertiden stå som en av de store klassikerne i filmhistorien. Dette var ikke bare uventet; regissøren selv var skeptisk. Rashomon representerte noe helt nytt i Vesten. Den var eksotisk, men samtidig underlagt amerikansk sensur. Heldigvis kan Kurosawas klassiker nettopp ses som en film som ikke bukket under for den «demokratiserende» amerikanske hånd under okkupasjonstiden. Men så ukjent var japansk film for Vesten at flere vestlige kritikere ikke engang evnet å tolke Rashomons tvetydige symbolikk i lys av sin samtid og kontekst, ei heller ut fra perioden den er lagt til. Rashomon er unik fordi den fusjonerte inntrykk fra både Østen og Vesten, fra det moderne og det tradisjonelle – og, som flere beviselig i dag hevder, kritiserte den amerikanske sensuren.

Dødskysset. Iversen kaller Rashomon «et speil for samtiden». Han sikter selvsagt til dét flere filmteoretikere har pekt på er en skjult samfunnskritikk. Blant annet har mange ment at den barbariske banditten Tajomaru (Toshirô Mifune), som med sin unaturlige, overdrevne og ikke minst lite japanske måte å overspille på kan ses som en karikatur av en inntrenger – nemlig amerikanerne. I tiden like før Koreakrigen var amerikanerne forøvrig på bunnen av sin popularitetskurve i Japan. De ble ikke mer populære av sine regler og krav hva gjaldt den japanske filmen: De likte ikke at menn og kvinner hverken holdt hender eller kysset, og ville derfor injisere kyssescener som et ledd i en «demokratiseringsprosess». Kyssing skulle de sannelig få i Rashomon. Det var første gang dette var ingrediens i en Kurosawa-film, og den kom også i sin mest brutale form: Som innledning til en voldtekt. «Slik blir scenen noe annet enn en demokratiseringsprosess, men snarere en kommentar til okkupasjonen,» konkluderer Iversen.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer