Min fiendes fiende er min venn

Hissène Habré – Prosecuting an Embarrassing Ally. Regi: Magali Serre

MÅNEDENS FILM: Alle som mener at det under visse omstendigheter kan være moralsk riktig å støtte et tyrannisk regime, bør se denne filmen.

Hissène Habré – Prosecuting an Embarrassing Ally.

Magali Serre

(Se filmens link til slutt i artikkelen)

Her får vi presentert en overbevisende kasusstudie av en person som begår forbrytelser mot menneskeheten et sted svært få kjenner – i den tidligere franske kolonien Tsjad, et sentralafrikansk land uten egen kystlinje, med 13 millioner innbyggere og Libya som nabo i nord. Forbryteren heter Hissène Habré, en brutal diktator som styrte Tsjad fra 1982 til 1990. Han begikk forbrytelser som er altfor velkjente for alle som har satt seg inn i folkemord og etnisk rensning: Han torturerte titusenvis og henrettet trolig 40 000 mennesker som satte seg opp mot hans regime. Filmskaperen Magali Serre antyder at han aldri ville ha sluppet unna så lenge uten solid støtte fra USA og Frankrike.

Via grundig research viser Serre hvordan – og hvorfor – amerikanerne og franskmennene styrket Habré. Forklaringen ligger i prinsippet om at ens fiendes fiende er ens venn. I dette tilfellet var fienden (til USA og Frankrike, altså) Libyas Muammar Gaddafi, som ble betraktet som en terroriststøttende trussel mot Vesten, særlig etter å ha blitt knyttet til bombeattentatet mot et Pan Am-fly over Lockerbie i Skottland der nesten 300 mennesker omkom. Fiendens fiende var Tsjad, som var innblandet i en grensestrid med Gaddafi.

Amerikanerne og franskmennene var ivrige etter å ha Tsjad som alliert, og besluttet at de skulle støtte Habré militært og økonomisk. Men den amerikanske militærstøtten begrenset seg ikke til å assistere Habrés styrker i kampene langs nordgrensen mot Libya. Amerikanske agenter var også involvert i trening av Habrés hemmelige politi, kjent som DDS, som var ansvarlig for tortur og henrettelser av politiske motstandere.

Kunne blitt glemt. Serre intervjuer tidligere amerikanske etterretningsagenter og embetsmenn, som gjør det klart at amerikanerne og franskmennene var klar over hva som foregikk, men valgte å lukke øynene for det. At begge regjeringene visste hva Habrés hemmelige politi drev med, underbygges av det faktum at både et USAID-kontor og den franske ambassaden var innen hørevidde av et DDS-anlegg i Tsjads hovedstad N’Djamena. I filmen beskriver noen av Habrés ofre i opprivende detaljer hva slags pinsler de ble utsatt for på dette stedet.

Domstolen fant Habré skyldig i voldtekt, seksuelt slaveri og for å ha beordret drap på 40 000 mennesker i løpet av sin tid som president i Tsjad.

En av de tidligere CIA-agentene bemerker endatil: «Av og til må du hjelpe folk som ikke er særlig snille. Men vi angrer ingenting. Det var jo realpolitikk.»

Dette triste kapittelet i afrikansk historie kunne blitt forbigått i stillhet og aldri blitt kjent for verden. Habré ble avsatt i 1990 og klarte å flykte til Senegal, der han levde relativt ubemerket i mange år. Men en djerv beslutning av myndighetene i Senegal om å gjennomføre en skjellsettende rettssak mot Habré for forbrytelser mot menneskeheten i 2015, førte til at mange av ugjerningene hans endelig ble gjort kjent rundt i verden.

Historisk. I filmen skyter Serre detaljer om den franske og amerikanske støtten til Habré inn mellom vitnesbyrd fra ofrene. På den måten tar hun saken et skritt videre, og sikrer at den amerikansk-franske delaktigheten også får sin plass i historiens annaler. Den senegalske spesialdomstolen som ble etablert i samarbeid med andre medlemsstater i Den afrikanske union, leverte sin kjennelse 30. mai 2016. Domstolen, kjent som Extraordinary African Chambers, fant Habré skyldig i voldtekt, seksuelt slaveri og for å ha beordret drap på 40 000 mennesker i løpet av sin tid som president i Tsjad. Retten dømte ham til livsvarig fengsel. Dette var også en historisk hendelse: For første gang dømte en afrikansk domstol en tidligere statsleder for brudd på menneskerettighetene.

Serres film er et veltalende vitnesbyrd om hvordan avtaler med djevelen kan få utilsiktede katastrofale konsekvenser.

Det gjenstår likevel å se om vestlige land – særlig de som var involvert i å støtte Habré – lærer seg en lekse av denne hendelsen. Habré var ikke den eneste brutale diktatoren som som ble støttet av amerikanerne på 1980-tallet. På den tiden støttet Reagan-regjeringen også autoritære regimer i Chile (Pinochet), Haiti (Duvalier) og Guatemala (Rios Montt) – for ikke å glemme regimet til sjahen av Irans, og regimer som andre amerikanske regjeringer støttet enda tidligere.

Pakt med djevelen. Denne tiden er forbi. Spørsmålet nå er hva vi bør gjøre i dag. Var det klokt av Obama-administrasjonen – som var neoliberal og den rake motsetningen til den neokonservative Reagan-administrasjonen – å strekke ut en hånd til regimene i Myanmar, Iran og på Cuba? Det er forskjell på å tilby militær støtte og å inngå avtaler med et autoritært regime, men alle disse landene har et dårlig rykte når det gjelder menneskerettigheter. Kritikerne av Obamas bestrebelser mener at hans engasjement bare satte ytterligere mot i disse regimene. Serres film er et veltalende vitnesbyrd om hvordan avtaler med djevelen kan få utilsiktede katastrofale konsekvenser.

Serre forsøker ikke å trekke noen paralleller til dagens situasjon. Likevel – man kan ikke forlate Prosecuting an Embarrassing Ally uten å føle på hvor umulig det under alle omstendigheter er å gå videre med rene hender etter å ha inngått en slik avtale.

 

For online abonnenter, se filmen her.

---
DEL