Carsten Juhl m.fl.: Je suis Charlie – ainsi suit-il

«Krigersk politikk og konstitusjonelt etnokrati i Danmark eller Partiet for ytringsfrihet – som tar parti mot islam»

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Carsten Juhl m.fl.: Je suis Charlie – ainsi suit-il … L’Harmattan, 2015

Få rettigheter er så viktige å kjempe for som ytringsfriheten. Menneskerettighetenes grunnpilar dreier seg om friheten til å kunne si hva man mener – når man vil, til hvem man vil. Historien er full av regimer som har villet kneble sine innbyggere, og blodige kriger er blitt utkjempet for å bevare det frie ord. Men Voltaire hadde nok ikke dagens brutale attentater og terror in mente da han proklamerte å ville slåss til døden for sin fiendes rett til å mene hva han ville.

Feighet, ikke heltemot. I den danske filosofen Carsten Juhls bidrag i den franske utgivelsen Je suis Charlie – ainsi suit-il … («Jeg er Charlie – og slik går det videre …») – fremstilles Jyllands-Postens berømte karikaturtegninger av profeten Muhammed som ren provokasjon, uten rotfeste i noen journalistisk tradisjon for hverken satire eller ironi. Juhls fremstilling støtter snarere Voltaires mindre berømte utsagn om at de kristne gjennom tidene har vært de mest intolerante av alle. Kapittelet «Krigersk politikk og konstitusjonelt etnokrati i Danmark eller Partiet for ytringsfrihet – som tar parti mot islam» forteller oss hvordan Jyllands-Posten publiserte Muhammed-karikaturene ut fra feighet ved å gjemme seg bak ytringsfriheten, og ikke ut fra det tilsynelatende heltemodige ønsket om å styrke den.   Det må være absolutt legitimt å undersøke hvor behovet for å provosere muslimer kommer fra. Her har den oppmerksomme leser allerede spottet forfatterens verdigrunnlag. Det er snakk om å tillate provokasjon fremfor å forsvare ytringsfriheten. Er man rimelig intellektuelt nysgjerrig, er derfor Je suis Charlie … interessant lesning. Det kjennes som en boksekamp der man hele tiden må holde guarden høyt overfor angrep som kan komme fra en hvilken som helst vinkel. I boken serveres en rekke anklager mot dem som har denne trangen til å hisse opp profetens tilhengere. Je suis Charlie … setter opp et interessant perspektiv for dem av oss som ikke har hatt spesiell interesse for muslimenes tro.

Uten ryggrad. Juhls utgangspunkt er Jyllands-Postens grumsete fortid i Europas mellomkrigstid. Avisen var langt mer nazifisert enn vår hjemlige Aftenposten. Sjefredaktør og medeier Hans Hansen var åpent medlem av Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti. I Jyllands-Posten ble det publisert dybdeartikler i klart nazistisk ånd, blant annet om hvordan «det jødiske problem» kunne løses. Med en redaksjonell kappe som blåste motstandsløst med vinden, endret Jyllands-Posten holdning til stormaktenes krigføring ikke mindre enn tre ganger under krigen.
Moralsk ryggrad à la Charlie Hebdo eller andre europeiske aviser med tradisjon for ironi og satire, har Jyllands-Posten simpelthen aldri hatt, ifølge Carsten Juhl: Avisen hadde ikke så mye som gjort narr av det danske kongehus, eller kirken før den satte tegningene av profeten på trykk.

«Muslimer må lære». Fra dette historiske tilbakeblikket kastes leseren rett inn i perioden 2001–2009 – som Juhl kaller for «politikkens kjeltringertid». Han fastslår at vinteren 2015, riktignok før 13.-novemberattentatene, er denne periodens etterspill.

Inshallah! Er vår generasjons største ideologiske, religiøse og kulturelle konflikt virkelig basert på en så barnslig, nærmest trumpete, form for selvhevdelsesbehov?

Juhl beskriver den skjøre avstemningen i Folketinget, hvor langt flere stemte blankt enn for dansk deltakelse i Bush’ coalition of the willing. Etter at Saddam Husseins regime var nedkjempet og man hverken fant kjemiske våpen eller spor av Al Qaida, trådte Jyllands-Posten støttende til for statsminister Fogh Rasmussens med sin etterpåkloke forklaring: «Muslimer er innadvendte og må læres opp i vestlig ironi, humor og satire.» Nå skulle deres toleranse testes til sitt ytterste. Da det viste seg umulig å oppdrive noen gode Muhammed-karikaturer –  det fantes rett og slett ingen som egnet seg – måtte det redaksjonell innsats til for å hamre inn budskapet.

Selvhevdelsesbehov. Det går et kaldt gufs nedover ryggen på leseren. Herregud! – eller rettere sagt: Inshallah! Er vår generasjons største ideologiske, religiøse og kulturelle konflikt virkelig basert på en så barnslig, nærmest trumpete, form for selvhevdelsesbehov? Jeg tenker på hvordan Dagen her hjemme kastet seg på mølla, og UD-ansatte måtte rømme for livet da flyktningene som i dag står på trappene våre stormet ambassaden i Damaskus. Fortsatt gis ærespriser til norsk kristendoms siste utpost ved redaktør Vebjørn Selbekk, fordi han turte å gå i Jyllands-Postens fotspor. Og så var det hele bare reinspikka provokasjon for å legitimere en feilslått invasjon?
Selv om Juhl mister noe av min respekt underveis fordi han til de grader inntar den moralske high ground, oppnår han her en vellykket formidling av sitt budskap. Vi får også et interessant dykk ned i Danmarks konstitusjon og kirkehistorie som understreker landets sekulære, men dog lutheranske trosfellesskap. Endelig gir forfatteren ordet til danske PEN, som sier at det ikke finnes et eneste dansk politisk parti som ikke støtter ytringsfriheten: Det fantes med andre ord før karikaturstriden ingen dypereliggende politisk strømning for en antimuslimsk kampanje i vårt naboland. Men i et etnokratisk perspektiv har danskene tydeligvis et behov for en felles fiende for å opprettholde seg selv.


Frisvold er skribent, bosatt i Brussel.
pfrisvold@gmail.com

---
DEL