Fiendens stemmer stilnes

Myndighetenes «Tibet-Xinjiang-prosjekt» er blitt solgt inn til befolkningen som et velferdsprosjekt som tjener folkets beste. Det er imidlertid liten tvil om at det er et propagandaprosjekt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Tsering Woeser er tibetansk forfatter, født i Lhasa, og en av de første støttespillerne til nobelprisvinner Liu Xiaobos «Charter 08». Woesers bøker er forbudt i Kina og hun har sittet i husarrest. I 2007 vant hun den norske forfatterforenings ytringsfrihetspris, som hun ikke fikk lov til å dra for å motta.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Beijing, Kina. Så tidlig som i 2000 gikk Kinas daværende president Jiang Zemin ut og uttrykte behovet for å stilne fiendens stemmer, samt kringkaste partiets stemme i nasjonens talløse husholdninger. Like etter ble et enormt kringkastingsprosjekt satt i verk: Tibet-Xinjiang-prosjektet.

Målgruppen var de autonome regionene Tibet, Xinijang, indre Mongolia og Ningxia, samt en del andre tibetanske regioner og noen «etniske minoritetsområder». I løpet av 2010 hadde kinesiske myndigheter investert omtrent 20 milliarder yuan (omtrent det samme i norske kroner), en sum som siden har vokst.

På internett finnes filmmateriale av møter der kinesiske politikere sier at dette prosjektet er en «politisk oppgave som haster og er av aller største viktighet». Andre beslutningstakere er direkte nok til å kalle det et «politisk prosjekt».

Det grunnleggende målet for dette «politiske prosjektet» er å stenge for internasjonale medier, som Radio Free Asia eller Voice of America, ved å sette opp kraftige sendere overalt. Over hele Tibet er det blitt satt opp nesten tusen sendestasjoner som forstyrrer signalene utenfra.

«Fiendens stemmer»

Etter at Tibets befolkning begynte å protestere i 2008, har lokale myndigheter utviklet en mengde metoder for å blokkere og undertrykke disse. De har konfiskert og ødelagt satellittmottakere i flere klostre og private hjem, på bakgrunn av at satellittsendere bringer «fiendens stemmer».

Mellom april og mai 2009 informerte lokalmyndighetene i Gansu-provinsen lederne av Labrang-klostret om at alle munker som hadde installert satellittmottakere måtte fjerne disse umiddelbart, om de ville unngå bøter eller andre straffetiltak. Samtidig ble det sendt folk fra det lokale kringkastingskontoret for å installere kabel-TV i klosteret.

I mars 2009 innførte lokalmyndighetene en spesiell bakkemottaker skreddersydd for Tibet. Den ble presentert som en gave på jubileumsdagen for avskaffelsen av livegenskapet, og ble gitt til alle husholdninger. Fra da av kunne de bare ta inn «Partiets og nasjonens stemme».

I 2011 erklærte myndighetene i den autonome regionen Tibet at alle klostre måtte ta del i den nye «ni nødvendighets»-politikken. Klostrene måtte nå henge opp portrettbilder av de fire nasjonale lederne og et kinesisk flagg, i tillegg til å ta inn en radio, en TV og et sett aviser. Mediene må selvsagt være offisielle – blant annet avisene «Folkets dagsavis» og «Tibets dagsavis». Slik tvinger Partiet tibetanske munker og nonner til å ta «Partiets og nasjonens stemme» inn over seg.

I følge de offisielle mediene har mange tibetanske klostre allerede implementert de «ni nødvendighetene». Bilder i Tibets dagsavis viser munker og nonner som leser Partiets aviser og holder opp portretter av lederne, mens de smiler tvungne smil som ligner mer på grimaser.

Fanget i garnet

Sekretæren for Partiets regionale komité, Chen Quanguo, har lagt økende vekt på Tibet-Xinijang-prosjektet i år. På et møte i februar påpekte han nødvendigheten av å:

«vise sin ekte identitet ved å registrere seg for internett- og mobiltjenester, å bygge et kontrollsystem som det ikke er mulig å lure, og passe på at alle de 1,2 millioner kvadratkilometerne dekkes av Partiets stemme, samtidig som fiendtlige makter og Dalai-klikken aldri blir hørt. Slik skal vi garantereideologisk og kulturell sikkerhet».

På denne måten vil de altså fange tibetanerne i et tettmasket garn.

Hans hellighet Dalai Lama har mange ganger lagt vekt på hvor viktig det er med sannhet, og at denne må bero på informasjonsfrihet. Men han er også bekymret for at «nyheter i visse deler av verden sensureres og forvrenges», og uttaler at «sensur er umoralsk».

Autoritære regimer som prøver å monopolisere sannheten, bruker all sin makt på å kontrollere mediene. I kampen for informasjonsfrihet er det kun de internasjonale medienes stemme, symbolet på «demokratiets redskap», som kan være en kanal for sann informasjon. Selv om Tibet-Xinijang-prosjektet har hatt store konsekvenser, og selv om de «ni nødvendighetene» er blitt presset gjennom i hjem og klostre i Tibet, kan de aldri slukke tørsten for sannhet. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 10.08.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL