Fienden er hjemme

Har Mongolia rett til å ha en industri, et jordbruk? Det var Martin Khor fra Malaysia som stilte dette spørsmålet på globaliseringskonferansen forrige helg.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Har fattige land som Mongolia i det hele tatt rett til å eksistere? Dagens nyliberale yppersteprester mener nei. Kan man ikke drive effektivt nok etter de betingelser som kapitalens globale institusjoner påtvinger mange land, får man ha det så godt, hevdet Khor. Det er dette den sosiale bevegelsens kamp i bunn og grunn dreier seg om. De som kontrollerer verden vil fjerne alle barrierer som hindrer dem i å oppnå mest mulig profitt.

Globaliseringskonferansen var nok et bevis på at den sosiale bevegelsen favner bredt, og at optimismen er stor. Mangfoldet, de mange aktivistene med ulik erfaringsbakgrunn og perspektiver er både bevegelsens styrke og svakhet. Styrken er selvfølgelig bredden i saksområder. Enigheten om saksområdene og en del krav er stor. Den norske del av bevegelsen krever blant annet at regjeringen offentliggjør de hemmelige kravene reist av og til Norge i GATS-forhandlingene. Hvordan dette skal skje sies det mindre om. Noen vil ha konfrontativ dialog, noen vil drive lobbyvirksomhet, noen vil ha massedemonstrasjoner i gatene, noen vil ha litt av alt sammen.

Derfor var det gledelig at Nicola Bullard fra Australia nevnte eksempler på masseaktivitet nedenfra som gode eksempler til etterfølgelse. Hun nevnte den tidvis vellykkede kampen mot privatisering i deler av Sør-Amerika, blant annet i Peru og El Salvador. Hun nevnte fagbevegelsens massemobilisering mot Berlusconis angrep på arbeiderklassens rettigheter i Italia og massemobiliseringen mot Le Pen etter første valgomgang i det franske presidentvalget. Det som uansett samler bevegelsen er en kompakt motstand mot nyliberal økonomisk politikk og dens konsekvenser.

Noe av det mest gledelige som har skjedd de siste månedene er at bevegelsen nå ser sammenhengen mellom den globale konkurranseøkonomien og krigstrusselen. Det har ikke alltid vært slik. Under verdens sosiale forum i Porto Alegre i januar/februar i år, var bevegelsen delt på dette spørsmålet. Den fantastiske demonstrasjonen i Firenze der nærmere en million mennesker demonstrerte mot krig, nyliberalisme og rasisme, viste at bevegelsen har tatt flere skritt framover. I Firenze ble man enige om en internasjonal demonstrasjonsdag mot Bush’ krig mot Irak. Den 15. februar oppfordres det til massedemonstrasjoner i alle europeiske land, og hvis krigen starter før denne dagen, skal det demonstreres den påfølgende lørdagen. Globaliseringskonferansen sluttet seg til denne politikken ved å tilslutte seg oppfordringen om antikrigsdemonstrasjoner. Leder i Sosialistisk Ungdom, Ingrid Fiskaa, lanserte da også «Initiativet Nei til krig mot Irak».

Det er ingen tvil om at den sosiale bevegelsen har vokst og styrket seg, men skal man klare å presse kapitalens globale institusjoner og nasjonale regjeringer til å endre sin politikk, må den organiserte arbeiderklassen på en helt annen måte enn hittil, bli en del av bevegelsen. Firenze var sånn sett et framskritt. Den italienske fagbevegelsen med CGIL i spissen, utgjorde en av de største seksjonene i den massive demonstrasjonen. Når det gjelder norsk fagbevegelse, er inntrykket at den ikke var spesielt sterkt til stede på Globaliseringskonferansen.

Det er faktisk ganske stille på grasrota i norsk fagbevegelse, den ligger visstnok på sotteseng, skal vi tro en av møtetitlene på konferansen. Ifølge Store Norske leksikon, brukes uttrykket «død på sotteseng» om å dø av en alvorlig indre sykdom. Dette er en alvorlig diagnose, og sant nok, det har ikke vært hundretusener i gatene mot regjeringens forslag til ny overtidsordning. Et forslag som åpner for å jobbe 400 timer overtid i året uten at tillitsvalgte godkjenner det. Men som flere av møtedeltakerne påpekte finnes det også lyspunkter, blant annet den siste tariffstreiken i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet.

Politikken må inn på fagforeningsmøtene ble det sagt. Det er nødvendig å forklare hvorfor fagbevegelsen opprinnelig ble dannet, at det finnes en klassemotsetning mellom kapitalist og arbeider, sa Roy Pedersen fra Fellesforbundet. Arbeiderbevegelsen må også ta språket tilbake, blant annet solidaritetsbegrepet. Det heter ikke bruker eller forbruker, det heter arbeider. Vekk med LO-favør. Det heter ikke arbeidsgiver, det heter arbeidskraftkjøper og kapitalist.

At klassekampen hardner til, og at borgerskapet med sin stat nå gjør sitt beste for å svekke arbeiderklassens tilkjempede rettigheter, er det nå mange som opplever. Forbannelsen og frustrasjonen er helt klart til stede, men mange mangler selvtillit til å slå tilbake. Det betyr at organisering og mobilisering er nøkkelord. Venstresidas tillitsvalgte i fagbevegelsen har en jobb å gjøre.

Norge blir av mange oppfattet som et progressivt land, sa Hellen Wangusa i forrige ukes Ny Tid. Men, som Wangusa også sa, må den norske delen av bevegelsen presse den norske regjeringen til å føre en progressiv politikk i Verdensbanken. Den må bryte med nyliberalismen. Fienden er med andre ord hjemme. Hvis man ikke klarer å presse regjeringen til å føre en annen politikk på hjemmebane, hvordan skal man klare å få Petersen og Bondevik til å endre politikken i Midtøsten-konflikten, i Verdensbanken, i FNs Sikkerhetsråd? Hykleri er et passende ord på den norske selvgodheten.

Bevegelsen har foreløpig ikke helt tatt av i Norge, men potensialet er der. Organisering og mobilisering er nøkkelbegreper. Venstresida har en jobb å gjøre.

---
DEL

Legg igjen et svar