Fetere, søtere, saltere

Sjokoladeindistrien er ansvarlig for fedme-epedemien, skriver Sime Sætre.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

LOVE ME FUCK ME I DONT CARE står det på en sekk. Det er skrevet med sprittusj. Ved siden av sitter M. Hun legger svart, dramatisk øyenskygge, mens hun ser på seg selv i en mobiltelefon med speil klistret på baksiden. M. er 13 år. Hun bor på et lite sted, drømmer om å bli barne- og omsorgsarbeider. «Det er spennende å være 13,» sier hun. «Det skjer så mange ting rundt deg. Du kommer inn i en ny fase av livet. Det er så mange som vil prøve nye ting. Røyking, drikking og sånt.» Selv vil hun ikke drikke før hun er konfirmert, sier hun. Hun er akkurat begynt i sjuende klasse. Til ungdomsskolen er det kommet nye folk fra naboskolene. Alle får nye venner. Guttene har begynt å forandre seg. «De snakker om pupper og rumper og sånn. Det er ganske irriterende. Du vet at de er snille og sånn, men så ser de ei dame, kjempetynn og med de puppene og den rumpa og så sier de at hu der må jeg bare bli sammen med, for hu har alt jeg ser etter. Det er irriterende… De legger ikke vekt på det som er inni, sjelen og sånn. Og jentene sier ‘herregud jeg må slanke meg.’ ‘Æ mååå slank mæææ!'» imiterer M. «Ei venninne av meg var sånn,» sier hun og viser med fingrene hvor tynn hun var, «og så sa en av gutta ‘herregud så feit du er!'» Oppmerksomheten rundt kropp passer M. dårlig. Hun er blitt mobbet for vekta. «Jeg er ikke fornøyd med kroppen min. Jeg liker den ikke, det er bare sånn. Jeg er så feit. Uff… feite fingre, feite lår, tjukk mage… dobbelhals.»

«Hva liker du dårligst på kroppen din?» spør jeg. «Alt,» svarer M. «Og hva liker du best?» «Ingenting». Inne i hodet til M. foregår en kamp mot de snikende fristelsene som omgir henne. Hun elsker melkesjokolade, hun elsker bamsemums – det hvite, deilige skummet inne i bamsemumsen. Det verste problemet før, sier hun, var at når hun begynte å spise litt godteri, så var det vanskelig å stoppe. «Det var forferdelig. Når jeg tok litt, ville jeg bare ha mer og mer… jeg ble nesten avhengig av godteri.» Men nå skal hun gjøre noe med det. M. er tatt inn på et behandlingstilbud for overvektige.

Sammen med fire jevnaldrende, sitter M. i et klasserom på St. Olavs hospital i Trondheim. De får undervisning fra en ernæringsfysiolog. «Hvordan har det gått i påsken?» spør ernæringsfysiologen. «Det går bra… jeg blir kvalm når jeg ser godteri» sier en av jentene, T. (14). Hun har skrevet en kontrakt med foreldrene sine. Hvis hun klarer å holde seg unna godteri et halvt år skal hun få en tatovering. Rett over bordet sitter M. og en annen 13 år gammel jente. De får utdelt en papptallerken hver. De skal skrive om matvanene sine. Så får de instruksjoner i hvor stort glass som passer å drikke juice fra, og må prøvesmake ulike rå grønnsaker og gi dem karakterer fra 1 til 6. Paprika, agurk, kålrot. Avstemningen løper av gårde som en tam, vassen Grand Prix finale. To gutter sitter stillferdige helt nederst. Når de blir spurt, svarer de i enstavelsesord, pinlig berørt over å måtte legge ut om spisevanene sine. Den ene sier at han bare spiser under måltidene. «Hender det at du tar flere porsjoner?» spør ernæringsfysiologen. «Nei», svarer han.

Ungdommene som er her er sendt hit fra lege eller helsesøster. 30 barn fra hele regionen, 8 til 16 år gamle. De er så overvektige at de risikerer alvorlige sykdommer hvis de ikke forandrer livsstil. Her finnes det barn på 120 kg som fortsatt ikke har fylt tolv. Vekten går utover den psykiske helsen. Personalet forteller om undersøkelser som viser at livskvaliteten hos fete barn er like lav som hos kreftsyke barn under cellegiftbehandling. Siden januar 2004 har barna kommet hit to ganger i måneden – en gang i grupper, og en gang til individuell behandling. Ernæringsfysiologen har kartlagt hva de spiser. Det er satt opp en plan for dem, med mål for fysisk aktivitet og kosthold. De skal stoppe vektøkningen. De skal røre mer på seg, få et sunnere kosthold, erkjenne at de har en genetisk sårbarhet som gjør dem fete. Foreldrene blir trukket inn i egne grupper, for de må ofte endre hele familiens livsstil.

Bak dette og liknende behandlingstilbud, som er helt nytt i Norge, ligger en dramatisk utvikling. De siste 30 årene har vekten til norske barn økt betraktelig. For 15-åringer dreier det seg i følge Sosial- og helsedirektoratet om 1,9 kg for jenter og 2,9 kg for gutter i gjennomsnitt. Antallet overvektige øker. Antall 13-åringer som er overvektige økte fra 8 prosent til 12 prosent mellom 1993 og 2000. Gjennomsnittsvekten for norske menn har økt med 9,1 kg siden

1960-årene, vekten for kvinnene har økt med 3,7 kg. Sosial- og helsedirektoratet har beregnet at minst 7200 norske barn er så overvektige at de trenger behandling i helsetjenesten. I tillegg kommer de barna som trenger et forebyggende tilbud.

Denne utviklingen er del av en internasjonal fedmeepidemi.

WHO anslår at mer enn én milliard voksne mennesker er overvektige, mens 300 millioner er «obese», sykelig fete. 17,6 millioner barn under fem år er overvektige. I USA er en fjerdedel av barna nå overvektige eller i risikosonen for fedme. I Storbritannia har det statlige Food Standards Agency anslått at barn som vokser opp i dag vil ha kortere levealder enn sine foreldre, på grunn av fedmeepidemien. Fedmeepidemien er global og står for mellom to og seks prosent av helseutgiftene i flere land.

Det er spesielt alvorlige for barn, som har et helt liv på seg til å utvikle sykdommer. Overvektige barn kan lett pådra seg diettrelaterte, kroniske sykdommer som hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk, og enkelte former for kreft. Fedme er også den viktigste risikofaktoren for type 2-diabetes, en sykdom som tidligere bare forekom hos voksne, men som nå også rammer barn. Risikoen for tidlig død øker med overvekten.

En regnfull novembermorgen i Leeds, England, kommer en mor inn i et klasserom med sin tolv år gamle sønn. De ser sjenert ut i rommet, ler litt nervøst og ser ned, som om de er flaue over å ha kommet dit. De fyller ut noen skjemaer, før hun sier «lykke til» og går sin vei. Gutten setter seg ned og venter uten helt å vite hvor han skal feste blikket, mens han hører på de andre småpludre. Han har store, posete klær, beholder lua på selv om det er varmt inne. En blid ung gutt på vei ut i tenårene. Snart blir han tatt inn i et rom og veid. Dette er hans første dag på Carnegie weightlosscamp. Han har funnet ut at han må slanke seg.

Slik har de kommet, en etter en, til Englands første vektreduksjonsleir. Leiren ble arrangert første gang i 1999. Grunnleggeren hadde tatt med ideen fra USA, og i begynnelsen var tilbudet en kuriositet. Avisene skrev sensasjonelle artikler om Englands første «fat camp». Nå er ikke leiren sensasjonell lenger, liknende tilbud finnes i mange vestlige land, og i England er pågangen så stor at de må utvide tilbudet. Nesten tusen overvektige barn har vært innom. Nye behandlingssteder planlegges over hele England. Mest populære er sommerleirene, hvor barn mellom elleve og sytten år blir tatt inn på seks uker lange leire fulle av fysisk aktivitet. De får servert en spesielt sammensatt slankediett. De får prøve seg på karaoke, i konkurranser, i sport, for å få selvtillit og utfolde seg sammen med andre i samme situasjon. De får også undervisning. En av tingene de lærer er å gjennomskue markedsføring. «En gang diskuterte vi for eksempel en reklame for Cadburys Galaxy-sjokolade,» forteller forsker Jennifer Hester. «Den sa noe sånt som ‘tenk på et perfekt øyeblikk. Tenk Galaxy.’ Vi snakket med ungene om dette. «Markedsførerne er smarte,» sa vi. «De vet at dere forbinder sjokolade med å være glad, å slappe av. Så diskuterte vi hvordan det er mulig å slappe av og ha det morsomt uten sjokolade også … vi forsøkte å plukke reklamen fra hverandre: Hva er det dette egentlig sier? Og så diskuterte vi.»

Etter å ha vært på sommerleir kommer ungene tilbake på påskeleir og månedlige møter. Det er et slikt helgemøte jeg er med på. Først blir alle veid og får sin personlige oppfølging. Deretter er det basketball i gymsalen. Ungene spiller med pulsklokker for å lære hva slags aktivitetsnivå de må holde seg på for å forbrenne fett. Deretter er det undervisning. De spiller «Who wants to be a nutritionaire?»-spillet, bygget på TV-programmet «Who wants to be a millionaire?» Spørsmålene dreier seg om godterier, kalorier, porsjonsstørrelser og alle ting folk som slanker seg er opptatt av. «Hvor mange porsjoner frukt og grønnsaker bør vi spise hver dag? Svaralternativer: A. 1, B. 2., C. 4, D. 5.» Eller: «Ranger disse sjokoladene fra den med minst til den med mest kalorier: A. King Size Cadburys Dairy Milk, B. Fun Size Snickers Bar, C. Kit Kat Chunky, D. Kit Kat (2 fingers).»

Jeg snakker med en av veteranene på leiren, Shea Ferber (13). Han har skiftet livsstil, forteller han. «Jeg pleide å kjøpe to – tre takeaway-måltider hver eneste dag, og drev aldri med fysisk aktivitet whatsoever. Når jeg skulle noe sted, satt jeg på i bil.» Når Shea forteller om fortiden har det et slags preg av skriftemål, som en alkoholiker som er blitt kristen. «Jeg pleide å henge rundt i byen, gå på KFC eller McDonalds eller hva som helst.» En dag for tre år siden så han et TV-innslag om slankeleiren. Han tok mot til seg, og ringte. Så tok han foreldrene for seg og snakket alvorlig med dem. «Jeg følte at dette var noe jeg måtte gjøre for meg selv,» sier han. «I just did what I had to do.«

Høyt forbruk av sukker og fett er ifølge WHO en av de aller viktigste årsakene til fedmeepidemien. WHOs ekspertgruppe påpeker «raske forandringer i kosthold og levemåter» som har «akselerert over det siste tiåret. Verdens matvaremarked har gått fra å være lokalt til globalt, noe som har bidratt til økt bruk av energitett mat, spesielt mettet fett og raffinerte karbohydrater. I tillegg har folk fått en mer stillesittende livsstil, drikker mer brus, og blir utsatt for tung markedsføring av usunn mat.

Søt mat stimulerer sanseapparatet vårt på spesielle måter. Forskere har beskrevet hvordan vi instinktivt tiltrekkes av det søte. I fortiden var søt smak en garanti for trygghet, siden fortidsmenneskene trygt kunne spise modne frukter med høyt naturlig sukkerinnhold, mens bitre, vonde planter og frukter ofte var giftige. Forskere har også beskrevet hvordan et høyt inntak av sukker kan gi et avhengighetsforhold hos mennesker. Også fett har sin spesielle funksjon, siden det fremhever smaken i andre deler av maten. Mindre fett betyr i mange tilfeller mindre smak.

Måten vi bruker sukker på er forandret. Vi bruker mindre rent sukker, som farin og sirup, enn man gjorde før, men forbruket av godterier og brus har økt betydelig. En undersøkelse fra Sosial- og helsedirektoratet viste at norske 4. klassinger fikk i seg rundt 30 gram sjokolade og søtsaker om dagen. 8. klassingene fikk i seg enda mer: Nesten 45 gram søtsaker blant jentene. I tillegg til dette kom brusdrikkingen – 8. klasseguttene drakk i gjennomsnitt en halvliter om dagen.

Nordmenn er et av verdens mest sjokoladespisende land. Vi propper i oss 8,3 kg sjokolade i året, langt mer enn EU-gjennomsnittet på 5,6 kg. Bare fire lands innbyggere spiser mer sjokolade enn oss: Sveits, Østerrike, Irland og Storbritannia. Sjokoladen består i stor grad av sukker og fett. En vanlig melkesjokolade består nå av 33,9 prosent fett og 52,3 prosent sukker. En 100 grams melkesjokolade gir 552 kcal/2302 kJ.

Dette høye forbruket av søtsaker, brus og sjokolade gjør at barna får i seg mer fett enn anbefalt. Sosial- og helsedirektoratets undersøkelse viste at gjennomsnittlig fettinntak for norske barn er farlig nær «det maksimalt anbefalte inntak» på 30 prosent av energiopptaket. Hver femte elev fikk i seg mer enn 35 prosent av energien fra fett. «Blant ungdom er inntaket av sukker betydelig høyere enn ønskelig – og det øker,» skriver Sosial- og helsedirektoratet i en rapport om norsk kosthold. Kampen mot sukkerforbruket er en prioritering for norske helsemyndigheter. […]

Kritikere som Marion Nestle ser fedmeepidemien i sammenheng med de store matvarefirmaenes ønske om å tjene penger. Nestle er leder for New York Universitys studie for ernæringsforskning og var i flere år rådgiver for det amerikanske helsedepartementet. I boken Food Politics argumenterer hun for at konkurransen på matmarkedet gjør folk fetere. «For å tilfredsstille aksjonærene må næringsmiddelfirmaene overbevise folk om å spise mer av deres produkter, eller å spise deres produkter i stedet for konkurrentenes,» skriver Nestle. For at produktene skal bli mer forlokkende, gjør de dem fetere, søtere, saltere. «De fleste av oss foretrekker søt og energitett mat (høyt kaloriinnhold, mye fett og sukker), og vi liker smaken av salt,» skriver Nestle, som beskriver hvordan dette driver utviklingen av nye matprodukter og utformingen av menyene på spisestedene. Dette er bare én av strategiene for å få oss til å spise mer. Nestle forteller også hvordan næringsmiddelfirmaene produserer maten billigere og presser prisene ned, hvordan de gjør spisesituasjonen rask og enkel, og hvordan de stadig introduserer nye produkter.

I tillegg øker de salget ved å gjøre porsjonene større. Sammen med kollegaen Lisa R. Young har Marion Nestle beskrevet hvordan USA de siste 15-25 årene har blitt overfylt med «supersize» og «double gulp»-skilt, menyer med «silver dollar»-porsjoner, større tallerkener, større kakeformer, større stekeplater, større brus- og pommes fritesbeholdere, og større kaffekoppholdere. Matporsjonene som bys fram i dag er langt større enn de pleide å være. Den samme utviklingen har skjedd i Norge. «SUPERMAC: Vår største hamburger noensinne!» reklamerte McDonalds i Oslo i 2003. Den største Coca Cola-flasken på det norske markedet er nå ti ganger større enn den var for femti år siden – 0,192 mot to liter. Også sjokoladeplatene er blitt større. For få år siden var 100 grams sjokolader regnet som store, nå byr dagligvarebutikkene fram 200 grams sjokoladeplater og store poser med småbiter, eller legger flere sjokolader i samme pakke. Mange av sjokoladene markedsføres med iøynefallende påskrifter som «Big Bite», «XXL» eller «King size». «Man gjør det for å gi en opplevelse av mer verdi for pengene, og for å ta større verdiandeler» forklarer Eldar Skylstad i reklamebyrået DDB. Da Coca Cola skulle økte størrelsen på flaskene fra 0,35 til 0,5 liter i Norge på 1990-tallet regnet de ut at hvis like mange kjøpte brus ville totalsalget øke med 41 prosent. Trekket var så suksessfullt at det kunne leses av på salgsstatistikken i Norge. Ernæringseksperter som Nestle har imidlertid påpekt at kundene ofte ender opp med å spise mer enn de kan forbrenne. Dette settes dermed i sammenheng med at folk får i seg flere kalorier enn før, og ofte langt flere enn de burde.

I tillegg kommer matvareselskapenes politiske innflytelse. Marion Nestle beskriver hvordan matindustriens lobbyister forsøker å påvirke politikere, ernæringsforskere og ansatte i statsadministrasjonen, for å skape et godt klima for sine produkter og øke profitten. Disse sterke økonomiske interessene fikk mangeårig ernæringsprofessor Kaare Norum erfare da han ledet en ekspertgruppe som skulle gi råd til WHO i kampen mot fedmeepidemien. Et av rådene som ble diskutert, var å begrense folks sukkerforbruk til ti prosent av energiinntaket. Dette provoserte matindustriens «søte sektor». Sukkerlobbyen truet med å få USA til å holde tilbake sin kontingent til WHO hvis rådet ble fulgt. Sukker og brusindustrien hadde støttet to senatorer med nær 450 000 kroner, og kunne sette makt bak kravet. I januar 2004 sendte helseminister Tommy Thompsons statssekretær et brev til WHO, der flere av argumentene til sukkerlobbyen ble gjentatt. Dette provoserte Kaare Norum. Han skrev et åpent brev til helseminister Thompson, hvor han påpekte at USA, som selv hadde et stort fedmeproblem, minst av alle burde motsette seg WHOs arbeid. Brevet fikk internasjonal oppmerksomhet. USA skiftet standpunkt. Men sukkerlobbyen viste igjen muskler ved å overtale andre delegater. «Det var en del av den multinasjonale industrien som ville prøve å forhindre at denne globale strategien ble vedtatt», kommenterer Norum. «Når sukkerindustrien får senatorer til å skrive til Tommy Thompson og be ham trekke tilbake kontingenten for WHO, da er det ganske kynisk, direkte lobbying,» påpeker Norum. WHO fikk til slutt vedtatt sin globale strategi, men «den søte sektor» hadde vist at den ikke var å spøke med. […]

I dag er de mektige matvarefirmaene på defensiven. Fedmeepidemien har raskt havnet høyt oppe på vestlige mediers dagsorden. «I de 20 årene jeg har jobbet i matindustrien, har jeg aldri sett en trend som dette,» sa Kraft Foods visepresident Michael Mudd i en tale. Aktivister og ernæringseksperter krever strengere regulering av markedsføring, begrensninger på porsjonsstørrelser, mindre fett, salt og sukker i maten, blant annet. EU-kommisjonen har satt i gang tiltak for å gjøre det vanskeligere å merke mat med «helsefordeler». WHO har vedtatt sin «Global strategy on diet, physical activity and health», som gir råd og setter mål for hvordan den globale fedmeepidemien skal bekjempes. Engasjementet har satt matindustrien under press. Hva som skjedde med «Big Tobacco» – tobakksindustrien – spøker i bakgrunnen. Rettssaker mot fast food-kjeder har allerede vært forsøkt, og fra USA meldes det at flere kan være i vente. Advokater som har forsvart «Big Tobacco» engasjeres nå av «Big Food», og i mange tilfeller (som for eksempel Philip Morris/Kraft Foods) dreier det seg om de samme selskapene. Finansanalytikere advarer mot å investere i næringsmiddelfirmaer som baserer seg på produksjon av «nei-mat».

For å motvirke trenden utvikler sjokoladeprodusentene og andre matvarefirmaer markedsføringsprogrammer av «Corporate Social Responsibility»-typen, som skal snu det negative søkelyset. De har begynt å sponse sportsaktiviteter, forbedre merkingen av ernæringsinformasjon, begrense porsjonsstørrelser, og har gitt løfter om bedre markedsføringspraksiser. Sjokoladeindustrien tar små skritt vekk fra den tradisjonelle «all mat kan passe inn i et sunt kosthold»-holdningen. I en tale i fjor tok Kraft Foods’ visepresident Michael Mudd til orde for at det var «på tide å bevege seg bort fra industriens gamle holdning – at ‘det finnes ikke sunn eller usunn mat, bare sunne og usunne kosthold.'» I stedet foreslo han følgende holdning: «Forskjellige typer mat har forskjellige næringsverdier. Folk flest kan passe inn all mat i kostholdet. Men ikke all mat passer i alles kosthold.» Dette budskapet kommer nå som et ekko også fra Kraft Foods’ avdeling i Norge: «Vi anbefaler et balansert og variert

kosthold, og en aktiv livsstil. Og i et balansert kosthold og en aktiv livsstil kommer våre produkter inn som glede og nytelsesaspektet,» sier informasjonssjef Irene Gulbransen. Sjokoladeprodusentene er dessuten raske til å påpeke at fedmeepidemien er en kompleks sak, og at det blir feil å peke ut én syndebukk. Generalsekretær i den europeiske sjokoladeindustriens organisasjon CAOBISCO, David Zimmer, påpeker for eksempel at «kartlegging og forskning ikke støtter noen direkte sammenheng mellom forbruk av våre produkter og den økende fedmen.»

Foreldrene til de overvektige barna jeg møtte på St. Olavs hospital i Trondheim var imidlertid av en annen oppfatning. Det var i pausen. Barna hadde smakt på grønnsaker og gitt karakter til dem, de hadde lært om porsjonsstørrelser, og vært i svømmehallen og mosjonert. Foreldrene hadde fått sine egne instruksjoner om kosthold og livsstil. Vi satte oss ned og fikk frukt, melk og en wrap full av grønnsaker, som legene hadde bestilt til lunsj. På bordet mitt satt ekteparet Olsen, som var der for å støtte sin ni år gamle sønn, og Odd, som hadde med sin ni år gamle datter. Å få ungene til å slanke seg var en kamp hele tiden, sa de. De irriterte seg over at barna deres var omgitt av reklame og godteri på alle kanter, og over lekeproduktene som ble lagt ved godteriet, «for å lokke ungene deres,» som de sa. De diskuterte om man kunne presse produsentene til å redusere sukkerinnholdet i maten, eller om skolene burde passe på at ungene spiste matpakke og ikke gikk i butikken og kjøpte snop. Men noe av det mest irriterende, sa de, var alt godteriet som stod plassert i barnehøyde rett foran kasseapparatet når de var i butikken. «Prøv å gå med tre unger i butikken,» sa mor Olsen. «Tenk deg at du er i jobb. Du har småunger, du har en stressa hverdag. Du er sliten. Og så får ungene markedsføringen. De får det inn helt fra barnehagen, på TV, på gata. Så kjører du handlevogna i butikken og skal prøve å lure deg forbi den jævla kassa, og så står sjokoladene, godteriet, oppstilt der på begge sider. Så plukker de med seg, maser på deg. Om du bare gir den lille sjokoladen, så får du fri.»

«Det er så kynisk, det hele,» sa hun. «De som lager reklamen vet akkurat hva de skal spille på. Det skulle bare mangle om ikke ungene beit på.» Så var det mannen hennes som tok ordet. «For å si det rett ut: Hadde vi ikke hatt sjokoladeindustrien, og sukkerindustrien, så hadde ikke gutten min hatt den vekten han har i dag. Det er jo mitt ansvar, jeg sier ikke annet, men det er jo også industrien som har lagt opp til dette her.»

«Jeg føler at folk tror vi foreldre er en mennesketype som heller i oss søtt og salt og godteri og spiser over evne,» sa mor Olsen. Men hun og mannen var ikke spesielt tjukke. De virket ikke spesielt uansvarlige heller. De var bare helt vanlige, frustrerte foreldre som var bekymret for fremtiden til sin ni år gamle sønn.

---
DEL

Legg igjen et svar