Ferskvannsperle om Bosnia-krigen

Å lese Faruk Sehics roman er som å vaske av seg hverdagsspråkets grå støv og de politiske dikotomienes svettelukt.

Birgitte Bjornoy

Faruk Sehic: Quiet flows the Una. Istros Books, 2016

«Helheten er det eneste som kan helbrede folk i vår tid.» Dette uttalte den norske forfatteren Liv Køltzow på P2-programmet Salongen i høst, i forbindelse med lanseringen av sin siste bok – en bok hun har skrevet med en tung Parkinson-lidelse. Veien herfra til en ung bosnisk forfatter som skriver om Bosnia-krigen på 1990-tallet virker kanskje lang, men de minner oss begge på at litteraturen kan være livsviktig.

Sjangerblanding. I Sehics bok handler det om flere nivåer av helhet og kontinuitet. På et underliggende plan kritiserer han vår tids opptatthet av informasjon fremfor innsikt og intuisjon, mens den mer overordnede fortellingen handler om et menneske som er ødelagt av krig og forsøker å sette seg selv sammen igjen. Romanen er en komplisert sammenveving av drømmer, minner, poesi og historiefortelling, med klare psykoanalytiske trekk. Boken er illustrert av den bosniske tegneren Aleksandra Nina Knezevic, og hennes lekne penn understreker de surrealistiske trekkene og lengselen etter en uskyldig og harmonisk barndomstid, så vel som den svarte humoren som preger mye østeuropeisk litteratur.

Det tar tid før vi får vite noe konkret om romanens protagonist, og den første vi møter, er hans onde alter ego, i bokens innledende setning: «Sometimes I’m not me, I’m Gargano. He, the other, is the real me: the one from the shadow, the one from the water. Blue, frail and helpless. Don’t ask me who I am because that scares me.» Den oppløste identiteten blir personifisert gjennom Gargano, og det er ikke tilfeldig at den mest stabile delen av ham er den som representerer hatet og sinnet.

Sehic kritiserer vår tids opptatthet av informasjon fremfor innsikt og intuisjon.

Hatets eliksir. Fortellingen flyter gjennom en lykkelig barndom fram til Jugoslavia blir revet opp innenfra i 1992. Mustafa Husar, Garganos skygge, havner i frontlinjen ved elven Unas bredder, og som bosnisk muslim tilhører han en av de mest forhatte folkegruppene.  Å hate blir ikke bare hans overlevelsesteknikk, men også et eliksir og en farlig fristelse: «If you’re ever asked for a nutshell definition of war, you can go ahead and say, ‘It’s like a double ‘End of the World’, with whipped cream, only much, much better.’ It’s a plague of snakes the colour of the sun and the moon, and we make love with them all night beneath the open sky.» Dette er forfriskende langt vekk fra det politiske språkets forkjærlighet for dikotomier. Sehic viser at det er helt menneskelig å hate og å tiltrekkes av makt og vold, samtidig som det kan innfiltrere nervene i piggtråd for uoverskuelig fremtid.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.