Ferskvannsperle om Bosnia-krigen

Å lese Faruk Sehics roman er som å vaske av seg hverdagsspråkets grå støv og de politiske dikotomienes svettelukt.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Faruk Sehic: Quiet flows the Una. Istros Books, 2016

«Helheten er det eneste som kan helbrede folk i vår tid.» Dette uttalte den norske forfatteren Liv Køltzow på P2-programmet Salongen i høst, i forbindelse med lanseringen av sin siste bok – en bok hun har skrevet med en tung Parkinson-lidelse. Veien herfra til en ung bosnisk forfatter som skriver om Bosnia-krigen på 1990-tallet virker kanskje lang, men de minner oss begge på at litteraturen kan være livsviktig.

Sjangerblanding. I Sehics bok handler det om flere nivåer av helhet og kontinuitet. På et underliggende plan kritiserer han vår tids opptatthet av informasjon fremfor innsikt og intuisjon, mens den mer overordnede fortellingen handler om et menneske som er ødelagt av krig og forsøker å sette seg selv sammen igjen. Romanen er en komplisert sammenveving av drømmer, minner, poesi og historiefortelling, med klare psykoanalytiske trekk. Boken er illustrert av den bosniske tegneren Aleksandra Nina Knezevic, og hennes lekne penn understreker de surrealistiske trekkene og lengselen etter en uskyldig og harmonisk barndomstid, så vel som den svarte humoren som preger mye østeuropeisk litteratur.

Det tar tid før vi får vite noe konkret om romanens protagonist, og den første vi møter, er hans onde alter ego, i bokens innledende setning: «Sometimes I’m not me, I’m Gargano. He, the other, is the real me: the one from the shadow, the one from the water. Blue, frail and helpless. Don’t ask me who I am because that scares me.» Den oppløste identiteten blir personifisert gjennom Gargano, og det er ikke tilfeldig at den mest stabile delen av ham er den som representerer hatet og sinnet.

Sehic kritiserer vår tids opptatthet av informasjon fremfor innsikt og intuisjon.

Hatets eliksir. Fortellingen flyter gjennom en lykkelig barndom fram til Jugoslavia blir revet opp innenfra i 1992. Mustafa Husar, Garganos skygge, havner i frontlinjen ved elven Unas bredder, og som bosnisk muslim tilhører han en av de mest forhatte folkegruppene.  Å hate blir ikke bare hans overlevelsesteknikk, men også et eliksir og en farlig fristelse: «If you’re ever asked for a nutshell definition of war, you can go ahead and say, ‘It’s like a double ‘End of the World’, with whipped cream, only much, much better.’ It’s a plague of snakes the colour of the sun and the moon, and we make love with them all night beneath the open sky.» Dette er forfriskende langt vekk fra det politiske språkets forkjærlighet for dikotomier. Sehic viser at det er helt menneskelig å hate og å tiltrekkes av makt og vold, samtidig som det kan innfiltrere nervene i piggtråd for uoverskuelig fremtid.

Jeg får assosiasjoner til blant annet tv-serien Generation Kill om den første amerikanske invasjonen av Irak i 2003, hvor krigsopplevelsen fremstilles som en kokaintripp der stillstanden er en større fiende enn islamistene. I seriens siste scene slår brorskapet sprekker idet de samles for å se en videofilm av opplevelsene de har gjennomgått. Den indre krigstilstanden betinges av en konstant tilstedeværelse, som rusen gjerne gir, men den tåler ikke refleksjon og har ikke rom for følelser.

Narrativ rekonstruksjon. Mustafa Husar vokste opp med elven Unas helbredende kraft i sin nærhet. Landsbyens innbyggere kunne sitte i timevis og se elven flyte, og et av de sterkeste minnene han gjengir, er da han tilbrakte tre dager ved elvebredden for å fange en ørret. Navnet Una har naturligvis en symbolsk betydning – det står for helheten, det kontinuerlige. Når hele landsbyen blir lagt i ruiner, er elven det eneste som består. Den kan også symbolisere en slags regresjon tilbake til livmoren. Mustafa identifiserer seg med fiskene som er beskyttet av vannet, på trygg avstand fra omverdenen; «That whole underwater turmoil of fluid tempests awakes in me only one desire: to become a fish with arms and legs.» I hans posttraumatiske tilstand kan en total regresjon virke som det eneste meningsfulle, foruten døden. «Death is the only continuity that hasn’t been disrupted.»

Den bosniske romanens sprengkraft ligger i dens poetiske flertydighet. Protagonisten fremhever nødvendigheten av en «narrative reconstruction» og den tette sammenhengen mellom språk og erfaring, men at dette språket må bære med seg ambivalens, paradokser, symbolikk og metaforer. Her ligger det en interessant kritikk av informasjonssamfunnet, hvor kvantiteten ofte får forrang for kvaliteten. I kapittelet «Spring» trer dette frem når han forteller om det som ikke lar seg fange av ord: «What hung in the air was impossible to describe: something shapeless and green that stubbornly refused to find its word. It was that experience that points to human stupidity and ignorance – our horrible desire to explain everything for ourselves, to order and systemize things and then write a book about them, which will become a canon for fools who don’t trust their own brains and emotions.» Quiet Flows the Una er et forsvar for den subjektive erfaringen, og dermed også for kunsten og litteraturen.

Å hate blir ikke bare en overlevelsesteknikk, men også et eliksir og en farlig fristelse.

Prisvinnende vitnesbyrd. Dette verket har i høyeste grad fortjent sine priser (blant annet EUs litteraturpris i 2013), og jeg håper den finner både et norsk forlag og en oversetter som kan måle seg med Will Firth. Statistikk og informasjon er viktig, men det har vi allerede stor tilgang til. For å få et glimt av hva en krigserfaring kan være, trenger vi historier av denne kvaliteten, hvor det som er subjektivt sant er det viktigste. Kanskje er det som Sehic skriver (og her parafraserer han den argentinske forfatteren Jorge Luís Borges): «Official history is just another offshoot of blossoming fantasy. The testimony of one anonymous person is more valuable than the coldness of encyclopaedias.»

---
DEL