Fengslende beretninger

Mens verden var opptatt av at USAs elitesoldater hadde drept Osama bin Laden, ble jeg i USA fortalt at internett har drept tradisjonell journalistikk. Det kan vise seg å være farligere.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Elena Milashina er journalist i den uavhengige russiske avisa Novaja Gazeta. Hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

MOSKVA, RUSSLAND. Tidlig om morgenen 2. mai, utenfor pressemuseet «Newseum» i Washington, ble jeg stirret i senk fra alle de amerikanske avisenes førstesider og deres gjengivelse av blikket til terrorist nummer én:

Nyheten om drapet på Osama bin Laden traff verden i det dag to av Det internasjonale presseforumets konferanse var i ferd med å starte. Men selv ikke denne nyheten endret tidsplanen i forumet i Washington, der journalister fra hele verden hadde samlet seg.

Det er selvsagt en viktig nyhet at Bin Laden er død. Men for de som organiserte forumet var det langt viktigere å formidle nyheten om den profesjonelle journalistikken, som nå har tapt konkurransen mot internett, Facebook og Twitter.

Jeg ble utropt til deltaker i et panel som skulle diskutere perspektiver rundt granskende journalistikk i de digitale medienes tid. Jeg satt i panelet sammen med den legendariske amerikanske journalisten Bob Woodward, som i The Washington Post utløste Watergateskandalen og president Richard Nixons avgang i 1974. Vi drøftet om internett faktisk har ødelagt vår profesjon like nådeløst som amerikanske elitesoldater tok livet av Al-Qaida-lederen.

Redaktøren i Al-Jazeera og en kvinnelig pakistansk journalist, begge i panelet, fortalte om den arabiske verdens reaksjoner på drapet. Selv om ledende verdenspolitikere, mest fra land som kjemper mot internasjonal terrorisme, varslet massive protestaksjoner og terrorisme i etterkant av drapet, ble nyheten møtt uten bråk i Midtøsten.

I år er Midtøsten heller blitt rystet av sosiale og politiske revolusjoner, som alle kom helt uventet på resten av verden. Diktatorene og regimene, som lenge hadde mottatt støtte fra Vesten, raste sammen på et øyeblikk. For det arabiske samfunnet har den postrevolusjonære prosessen vært langt viktigere enn Bin Ladens død.

Dette forteller oss at krigen mot global terror, som Bin Laden utløste og som førte til en ganske vilkårlig deling av planeten i «Det kristne vest» og «Det muslimske øst», er utdatert. Og om vi nå fortsetter å forholde oss til den arabiske verden på grunnlag av George W. Bushs «ondskapens akse», da kommer den spådde kollisjonen av sivilisasjoner i tilfelle nærmere.

Dømte Al-Qaida-topper

Dessverre ble de fleste av verdenspolitikenes taler denne dagen redusert til erklæringer om at terrorberedskapen måtte økes til «oransje». I Sovjetunionens tid hadde vi slagordet «Lenins gjerninger lever og vinner». Det er åpenbart at den globale trenden med «krig mot terror» er mer standhaftig enn ideologen bak den, og at Bin Ladens død ikke kan sammenlignes med Berlinmurens fall.

Etter 11. september 2001 forstod de fleste at Bin Laden ikke var innbygger av noe land. Og mens amerikanerne jagde spøkelser, utviklet Al-Qaida seg til å bli «et nettverk og en ideologi», slik den afghanske presidentens fetter, Hekmat Karzai, direktør i Centre for Conflict and Peace Studies (CAPS), har påpekt. Det faktum at Al-Qaidas grunnlegger er død, gjør ikke terrorbevegelsen mindre farlig. Til sammenligning kan vi huske at situasjonen i Nord-Kaukasus ikke ble bedre av at Russlands terrorist nummer én, Shamil Basajev (1965-2006), ble drept.

Det kan ha en sammenheng med at svaret både Russland og USA har gitt terroristene, ikke er rettergang, men krig.

Til forskjell fra Russland gjennomførte amerikansk etterretning en meget vellykket etterforskning av terroraksjonen 11. september. Allerede i 2002 fikk de arrestert en av de som hadde organisert aksjonen: Al-Qaida-ideologen Ramzi bin Al-Shibh. Rett etterpå arresterte de stabssjefen for Al-Qaida, Khalid Sheikh-Muhammed, som skal ha planlagt alle de globale terroraksjonene. I tillegg arresterte de en håndfull andre høytstående terrorister. Alle disse ble dømt.

Likevel økte antallet terroraksjoner. Muligens fordi det ble krig både i Irak og Afghanistan – krig uten ende.

Et ustilt spørsmål

Hvorfor var det umulig å arrestere Bin Laden, dømme ham og gi ham dødsstraff, i stedet for å henrette ham på stedet? Viktigheten av en dom over en terrorismens hovedideolog er vanskelig å overvurdere. Kanskje en slik rettslig prosess ville ha vært begynnelsen på slutten for militære og ideologiske konfrontasjoner mellom øst og vest?

Dessverre ble ikke dette spørsmålet stilt – og det har neppe en gang blitt tenkt – blant de profesjonelle journalistene som inngår i den amerikanske presidentens følge. De lyttet i taushet til Barack Obama. De russiske myndighetene, som gang på gang begraver og gjenoppliver russiske terrorister, har gjort meg vant til å ta makten bokstavelig. Jeg beundrer amerikanernes mulighet til å uttrykke seg fritt, og jeg finner den amerikanske presidenten langt mer sympatisk enn min egen, men den profesjonelle vanen med å stille ubehagelige spørsmål er viktigere for meg.

Heller ikke i USA, heller ikke i nærvær av en Obama som triumferende kunngjør likvideringen av det amerikanske folkets hovedfiende, kan jeg la være å bruke evnen til å stille ubehagelige spørsmål. Nettopp denne profesjonelle vanen gjør journalistikken til den fjerde statsmakt, i et samfunn der det er grunnleggende viktig å utøve kontroll over de som er blitt valgt til å ta viktige beslutninger. Som for eksempel om det skal bli krig eller ikke.

Men det er kun mulig å utøve denne kontrollen om du forstår den. Profesjonelle journalister har i fem århundrer gjort mye mer enn bare å informere. De har stilt ubehagelige spørsmål.

På Det internasjonale presseforumet begravde vi den profesjonelle journalistikken med ordene «kongen er død, leve kongen» – altså internett. Absurditetens klimaks ble nådd da ordstyreren spurte Bob Woodward om han kunne ha gjennomført sin legendariske granskning i vår tid. Spørsmålet ga et trist svar. Det er ikke snakk om at vår tids politikere er blitt ærligere enn på Nixons tid. Men problemet er at det ikke finnes en eneste massemediakanal som kan tillate seg å bruke to år, slik Woodward gjorde, på å etterforske en sak på grunn av mistanke.

En nyhet som dukket opp i går, lever ikke lenger i dag. Nyhetene endrer seg i takt med internettets hastighet, og det er aldri tid eller mulighet til å snu seg tilbake og spørre hva som virkelig skjedde. Det er ikke viktig for noen lenger. Det viktige er å rekke å formidle – og så glemme. Slik er de digitale medienes lov.

Anarkiets start

For framtida er ikke langt unna: Profesjonelle massemedier med sitt ønske om å «grave ting fram i lyset» blir avleggs og unødvendig. Folk kjøper ikke lenger aviser. Reklameagenter vil ikke lenger finansiere aviser som ikke kjøpes av noen. TV blir mer og mer underholdende. Internett tar over markedet for både aviser og TV. Internett, en like symbolsk oppfinnelse for det 20. århundre som atombomben, har intensivert, forenklet og nesten erstattet det virkelige livet.

Den globale pressens historie er forbundet med uttrykket pressefrihet. Men dette gjelder ikke for internett, for der er prinsippet om total frihet alfa og omega.

Men der det ikke er klare lover og regler innen friheten, slik det er innen pressefriheten, der starter anarkiet.

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen.

---
DEL