Fengsel i friluft

Hvordan drifter UNHCR flyktningleirene som til sammen tilsvarer Nederland i størrelse? Hvordan klarer de å møte behovene til de rundt 1000 nye flyktningene som ankommer hver dag? Velkommen til Refugeestan.

Petra Schlømer
Schlømer er frilanskritiker for Ny Tid.

Welcome to Refugeestan

Anne Poiret

Frankrike

Ikke siden andre verdenskrig har flere mennesker vært på flukt. Ifølge FNs nettsider var det 65,6 millioner mennesker på flukt ved inngangen til 2017. 25,4 millioner av disse flyktet over en landegrense, mens 40,3 millioner er på flukt i sitt eget land. Det er i dag rundt 16 millioner flyktninger som bor på innsiden av flyktningleirer. Det er FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) som er ansvarlig for å sette opp og drifte leirene, og ifølge flyktningkonvensjonen er det kun flyktningene som krysser en landegrense som har rett til juridisk og fysisk beskyttelse.

I dokumentaren Welcome to Refugeestan (2016) utforsker regissør Anne Poiret hvordan systemet i flyktningleirene fungerer i praksis. Poiret besøker leirer i Kenya, Tanzania og Jordan så vel som en ny leir i Europa – på grensen mellom Hellas og Makedonia.

Uholdbare levekår. Welcome to Refugeestan tar oss først med til en av de overfylte flyktningleirene i Tanzania. De siste par årene har over 400 000 mennesker flyktet fra et Burundi preget av vold, overgrep, tortur og kidnapping, og leirene i Tanzania er allerede fylt til randen. Man blir registrert med lyseblått UNCHR-bånd så snart man ankommer, og merkes dermed som flyktning. Det er strengt forbudt å forlate leirområdet. Man blir gitt matrasjoneringskuponger, en vanndunk, et liggeunderlag og en plass i et av de store teltene laget av plastpresenning, som man deler med mange andre.

Flyktningleiren Dadaab i Kenya ble satt opp i 1991 som en midlertidig løsning. Nå huser den 277 000 mennesker.

Innbyggerne i leirene får ikke lov til å bidra til landenes offisielle økonomi, og leiren er dermed totalt avhengig av ekstern støtte. Slik støtte leveres etter definerte standarder; man må for eksempel klare seg med 20 liter vann i døgnet. Dersom du bor i Norge vil du i gjennomsnitt bruke nesten 200 liter vann på et døgn, blant annet til å lage mat, dusje og vaske klær. Flere av flyktningene Poiret intervjuer i Tanzania kaller leiren «et fengsel i friluft». De får ikke arbeide, og de får ikke bevege seg utenfor leiren. Noen somaliere som har vært her i ti år, sier at de ikke ser noen annen løsning enn frivillig å forlate stedet og dra tilbake til hjemlandet sitt – vel vitende om at de kan bli kidnappet og drept – men der vil de i det minste ha mer frihet så lenge det varer.

Liten endring. Flyktninger som klarer å ta seg over landegrenser, vet som regel ikke at de kommer til å bli plassert i en flyktningleir. De vet heller ikke at gjennomsnittlig oppholdstid i en slik leir er 15 år. Når man ankommer en flyktningleir har man kun disse mulighetene: Man kan bli i leiren, man kan returnere til landet man flyktet fra eller man kan bli overført til et trygt tredjeland. UNHCR forventer å bosette 170 000 kvoteflyktninger i løpet av 2017, basert på de kvotene som de forskjellige FN-statene har meldt inn at de tar imot. Dette dekker kun 14 prosent av behovet.

Ettersom leirene er avhengige av humanitær bistand, glemmes de fort – og for eksempel matrasjonen krymper raskt når en leir ikke lenger har medienes søkelys. Flyktningleiren Dadaab i Kenya ble satt opp i 1991 som en midlertidig løsning for flyktninger fra Somalia. Nå er dette den største leiren i verden, og huser flere generasjoner med flyktninger – rundt 277 000 individer. Mange barn og voksne har aldri satt sin fot utenfor. Enkelte har vært der helt siden åpningen for 25 år siden, og teltene som i utgangspunktet var ment kun for å gi husly for en liten periode, har for mange blitt permanente bosteder. Det har vært store problemer i Dadaab: Matrasjonene minker, kolera og underernæring har brutt ut, og området er preget av usikkerhet.

Markedskrefter har gjort sitt inntog i flyktningleirene.

Politisk bakteppe. Poirets dokumentar gir et innblikk i det vanskelige politiske landskapet flyktningleirene er preget av. Blant intervjuobjektene finner vi Michel Agier; han jobber som professor i etnologi ved École des hautes études en sciences sociales (EHESS) i Frankrike og har gitt ut flere bøker om flyktninger. Han hevder at i prinsipp er meningen med flyktningleiren usynlighet. Den er der for å gjemme den befolkningen som er til overs – de som ikke passer inn i den globale politikken.

I dokumentaren får vi også en liten sniktitt på UNHCRs hovedkontor i Sveits, hvor en egen avdeling jobber med å tenke ut nye og innovative løsninger for flyktningleirene. Basert på det som har gått feil i leirer som Dadaab, har UNHCR reist en ny flyktningleir i Azraq i Jordan – dette er én av to leirer i Jordan som rommer flyktninger fra Syria. Her har de blant annet reist små, hvite trehus i stedet for de tradisjonelle teltene.

Markedskrefter har også begynt å gjøre sitt inntog blant flyktningene. Konserner tester ut nye oppfinnelser som solcelledrevet strøm i ørkenen, og en minibank som bruker øyegjenkjennelse fremfor bankkort. Vi får også se en ny løsning i Azraq, der flyktningene får inn en sum penger på sin egen konto hver måned, men kun kan bruke pengene ett bestemt sted – i leirens matbutikk. Butikken er en del av en kjede med monopol på rett og slett å tjene penger på kundene. Maten er priset etter markedspriser, slik at flyktningene nesten ikke har råd til noen av de varene som tilbys.

Welcome to Refugeestan har ingen konkrete forslag til løsninger. Imidlertid sprer den viktig informasjon og stiller spørsmål ved flyktningleirenes tilstand og drift, og deler av den tilknyttede problematikken. Den viser frem den vanskelige politikken bak leirene, og problemene som oppstår når det som er ment å være temporære flyktningleirer blir flyktningers permanente hjem.

---
DEL