Kvinner i maktstillinger er både et eksempel for unge jenter og kvinner, og en faktor som mange menn må venne seg til og akseptere, siden politiske verv faktisk også gir kvinner makt over menn.»
Det sa Jemens kvinnelige ambassadør til Italia, Asmahan Abdulhameed Altoqi, i et intervju om kvinners rolle i diplomatiet i arabiske land. Utgangspunktet for intervjuet var en ny rapport om kvinnelig representasjon i verdensdiplomatiet som viste at bare 21 prosent av verdens ambassadører er kvinner. Midtøsten og Nord-Afrika er blant de regionene som gjør det verst – kun ti prosent av ambassadørene fra disse landene er kvinner.
For Altoqi er det et problem at kvinner ikke er bedre representert i maktstillinger, både i diplomatiet og i samfunnet ellers, men hun advarte om at representasjon ikke automatisk fører til innflytelse på kvinners stilling i samfunnet: «Det at kvinner innehar viktige stillinger, og at kvinner flest har mulighet til å dra nytte av sine rettigheter, er ikke nødvendigvis det samme. Veien dit er lang og krever mer innsats på tvers av ulike samfunnssektorer», sa hun.
Feminisme som samlebegrep
Kvinners relative underrepresentasjon i diplomatiet er noe av det som har fått tyske Kristine Lunz til å skrive boken Why the Future of Foreign Policy is Feminist. Boken som sådan har flere store mangler, men temaet er interessant og betimelig.
Lunz er tilhenger av en prinsipielt feministisk utenrikspolitikk. Men hva legger hun i det?
Lunz er tilhenger av en prinsipielt feministisk . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement
