Feministisk hverdagsmotstand 

Living a Feminist Life er en gnistrende håndbok i å praktisere feminisme i en verden med nye skillelinjer.

Living a Feminist Life

Sara Ahmed

Duke University Press

USA

Sara Ahmed har i mange år vært en toneangivende queerteoretiker og en av de mest anerkjente feministene på den internasjonale scenen. I fjor sa hun opp sin professorstilling ved Goldsmiths University i London, i protest mot det hun oppfattet som en manglende vilje fra ledelsen til å bekjempe seksuell trakassering av studenter. I tre år hadde hun jobbet intenst for å sette temaet på dagsordenen – men selv om ledelsen tilsynelatende tok problemet på alvor, skjedde det ingen reelle endringer. De som prøvde å ta tak i problemet, opplevde liten støtte.

Kjøtt og blod. Ahmed har i mange år skrevet og forelest om hvordan fordeling av makt følger rase, kjønn, seksuell orientering og klassebakgrunn – og slik bereder grunnen for diskriminering. Diskrimineringen kan være tilsynelatende uskyldig, men også bli livstruende, for eksempel ved politivold. Ahmeds arbeid har tatt sikte på å analysere de underliggende mekanismene for forskjellsbehandlingen, for å sette folk i stand til å opponere. Goldsmiths-oppsigelsen var en naturlig forlengelse av dette arbeidet. Universitetet var en trygg arbeidsplass for Ahmed, men etter hvert kunne hun ikke lenger være en del av en institusjon som systematisk overså overgrep mot de mest sårbare av studentene.

Erfaringer som Ahmed har samlet seg gjennom livet som mørkhudet, lesbisk kvinne, utgjør basisen for boken, sammen med referanser til litteratur, film og teori som har vært viktig for henne. Feminister står på hverandres skuldre, mener hun, og refererer blant annet flittig til den afroamerikanske poeten og aktivisten Audre Lorde (1934–1932). Slik gjør hun Lordes dikt relevante, samtidig som hun bygger videre på poetens tankegods. Lysten til å lese ukjente, kvinnelige forfattere trigges hos leseren. Ingen hvite menn slipper til i Ahmeds bok, for å veie opp for at mannlige akademikere stort sett siterer hverandre.

Ingen hvite menn slipper til i Ahmeds bok, for å veie opp for at mannlige akademikere stort sett siterer hverandre. 

Fatalisme. Ahmed går konkret til verks for å identifisere kildene til den urettvise maktfordelingen og diskrimineringen. Hun mener feministisk teori og aktivisme må ta utgangspunkt i hverdagslige erfaringer, hvor kroppen er sentral: fornemmelsene som oppstår når ens egen kropp møter omverdenen. Også tidligere i sitt forfatterskap har Ahmed utforsket dette feltet – hvordan kroppslige erfaringer påvirker vår væren i verden. Ulike kropper blir møtt ulikt, avhengig av om man er lys eller mørk, feminin eller maskulin. Ubehaget folk kjenner på, enten det handler om blikk, kommentarer eller opplevelser av at man ikke er slik man «bør», er kilder til kunnskap om diskriminering og undertrykking, mener hun. Feminismen må være et verktøy til å ta på alvor dette ubehaget, som begrenser oss og innskrenker vårt handlingsrom.

Vi mennesker møter fra fødselen av forventninger til oss, som vi tar for gitt. Ahmed kaller dette «kjønnsfatalisme». Gutters adferd blir tolket som typisk for guttekjønnet – «Han der kommer til å bli en jentefut hvis han fortsetter slik» –  mens jenter møter noe helt annet. En av de fremste kvalitetene ved Ahmeds bok er hennes evne til å sette ord på disse forventningene. Forfatteren beskriver eksempelvis hvordan hun i en lekebutikk, når hun tar på de ulike lekene, fysisk kan fornemme den fremtiden som forespeiles guttene (med lekepistolen) og jentene (med dukkehuset). Jenters liv sikter seg for fullt inn mot omsorg for andre, og vice versa.

Kommentarer og blikk. Som farget, kvinnelig universitetsprofessor i et mannsdominert akademia, har Ahmed ofte fått spørsmål, i starten av et seminar, om det virkelig er hun som er professoren – som om studentene blir usikre når de ser en kvinne som henne i denne posisjonen. Slike tilsynelatende uskyldige kommentarer gir inntrykk av at en person som Ahmed egentlig ikke hører hjemme ved universitetet. Liknende episoder fra Ahmeds liv, og hennes evne til å se disse i sammenheng med samfunnsstrukturer og queer- og feministisk teori, gjør boken til en viktig vekker. At forfatteren til tider skriver nærmest poetisk, forsterker denne opplevelsen. Ahmed oppsummerer sin bok med et feministisk verktøyskrin og et tipunktsmanifest.

Erfaringer som Ahmed har samlet seg gjennom livet som mørkhudet, lesbisk kvinne, utgjør basisen for boken.

Interseksjonalitet. Motstand mot forventninger er Ahmeds nøkkelstrategi. Hun henvender seg direkte til leseren med oppfordringer om at vi som feminister må opponere mot undertrykkende normer: Vi er ikke nødt til å gifte oss, eller å kle oss i tråd med kjønnsstereotypene. Forfatteren vil også at vi tar innover oss at privilegier er ulikt fordelt, og at folk derfor har ulikt utgangspunkt for å yte feministisk motstand.

Ahmed forsvarer de omdiskuterte trigger warnings – varslinger om mulig støtende budskap – for å skape trygge rom. Hun er også opptatt av identitetspolitikk – strategier som artikulerer interessene til ulike grupper – ikke fordi disse inndelingene er naturgitte, men fordi samfunnet forskjellsbehandler folk som skiller seg fra normen. Spesielt hvite menn har tendert til å kalle dem som påpeker diskriminering for «umoderne». Undertrykking som ikke rammer en selv kan være vanskelig å gripe, men konkrete erfaringer er verdt å lytte til og ta utgangspunkt i. For å skape større plass til mangfold må vi innse at noen er mer sårbare enn andre i møte med undertrykkende systemer.

---
DEL