The Feministers kraftfulle premiss varsler en radikal kursendring: «I en æra av mannlige despoter erklærer Margot Wallström at hun vil føre en feministisk utenrikspolitikk.» I oktober 2014 leder utenriksminister Wallström Sverige inn i historien, som det første landet i verden med en slik uttalt agenda. «Feministisk politikk betyr at vi skal snakke og aktivt agitere for kvinnerettigheter, fred og sikkerhet,» sier Wallström i begynnelsen av filmen. Dokumentaren handler om den nasjonale og internasjonale motstanden mot gjennomføringen av en feministisk utenrikspolitikk. Etter møtet med filmens mer utfordrende partier, blir jeg sittende igjen med følelsen av at det er håpløst langt igjen til målet.
Filmede portretter av kjente politikere er blitt en egen sjanger de siste årene, både mens de er aktive og i tilbakeskuende tv-serieformat. Å komme tett på de med makt og beslutningsmyndighet appellerer og kan gi innsikt på ulike måter. The Feminister viser lekne takter med valget av tittel, men følger ellers svært så tradisjonelt utenriksministeren med kameraet. Filmen utfordrer på ingen måte sin hovedkarakter ved å forsøke å skape et mer nærgående portrett: Når og hvor kameraet må skrus av, eller ikke får slippe til, er talende.
Maktens pris
Som flue på veggen blir vi med inn i maktens vakre korridorer og forgylte kamre. Omgitt som hun er av betydningsfulle menn i høystatusdresser, virker Wallström forfriskende med sin ærlige «rett fra levra»-tale. Jeg tar meg i å undres over hvilke hestehandler hun har inngått for å ha kommet seg inn i en slik stilling. Men filmen gir meg ikke tid til å fundere lenge: Brått avslører den skyggesiden av å gå hardt og bredt ut for sine idealer. Wallström anerkjenner Palestina som selvstendig stat og fordømmer utenomrettslige, israelske henrettelser av palestinere. Hun refser Saudi-Arabia for brudd på menneskerettighetene i forbindelse med piskingen av bloggeren Raif Badawi. Responsen på begge Wallströms utspill er – som forventet – hatsk og stygg. Utenriksministeren får seg et par harde støkk.
«Feministeren» rir stormen av og sikter mot kandidatur i FNs sikkerhetsråd.
Samtidig savnes en større kontekst, som at Saudi-Arabia også brøt den diplomatiske forbindelsen med Canada, grunnet deres støtte til samme Badawi. Uten dette kan reaksjonene mot Wallström fort tolkes som ren sexisme. Men, motstanden Wallström får, er først og fremst fordi hun er kvinne i modig opposisjon til den mannsdominerte makten. Visuelt framhever filmen dette. Der jeg til å begynne med oppfattet den konvensjonelle filmingen som kjedelig, ser jeg etter hvert hvordan den aksentuerer en kvinnelig politiker som vet å flyte med strømmen, for så, i riktig øyeblikk, å våge å stritte steilt imot. Karakterstyrken til utenriksministeren gjør meg varm om brystet, men som menneske glir hun fortsatt unna.
Filmen gjør et taktskifte
På innholdssiden virker det som om vi har havnet over i den politiske såpeoperaen: Avisførstesider fades ut og inn; lusne ørefiker og knyttnever langes ut mot «feministeren»; «antisemitt» og «islam-motstander» er noen av anklagene som hagler mot henne.
Wallström er ikke bare rappkjeftet, hun er også ambisiøs. I filmen ser vi flere ganger hvordan de to egenskapene stikker kjepper i hjulene for hverandre. Dramaturgisk gir dette en mulighet til at tilskueren får empati med hovedkarakteren, men noe i filmen gjør at det kun er intellektet som lar seg berøre. Som da Saudi-Arabia nekter å la Wallström møte og tale i Den liga: Hvorfor bryr jeg meg ikke, til tross for hennes flotte visjon om å få araberstatene mer disponert for demokrati og kvinnerettigheter? Lider filmen av å ha for rikt materiale og for langsomme scener?
«Feministeren» haster videre
De politiske langtidsperspektivene hennes skimtes gjennom de oppjagede sekvensene med dramatikk, skandaler og hets. Ja, det koker – og spenningens stiger: Når blir det for mye for henne?
Under beltestedet. Med pirret nysgjerrighet om hvor sterkt skjoldet hennes er, kikker jeg bakover og finner en ungdomstid som politisk broiler, i tillegg til flere ulike ministerposter. Wallström har gått en skole hvor et uklanderlige ytre og munnrappe svar som oftest har vært nok til å feie vekk motstanden. Men er det den politiske oppfostringen som har skylden for den usynlige veggen mellom oss og henne? Filmen forsøker å nærme seg, men verken et knippe sårbare refleksjoner, bekjennelse om overgrepserfaring, eller et par regisserte nærscener om påvirkningen fra moren, evner å rive muren eller skape et bånd til Wallström.
Så smeller det
Israel og Saudi-Arabia hugger hardt mot pengepungen: Milliardtap for svensk våpenindustri. Krokodilletårer fra svensk næringsliv blandes med freidige svertekampanjer fra opposisjonen. Brått tegner filmen det politiske klimaet som en vektskål, med kvinnerettigheter og menneskeliv veid opp mot milliard-industri. Sveriges mest populære politiker, «feministeren», rir stormen av og sikter mot kandidatur i FNs sikkerhetsråd.
Det er en usynlig vegg mellom oss og utenriksministeren.
Miljøskildringen som følger, er en perle i filmen. En intrikat og påkostet kampanje forsøker å reparere allianseskadene som er forårsaket av den frittalende utenriksministeren: Smøringsgaver til flere tyvetalls millioner, sponset av den svenske staten avdekkes. Wallström tar konfrontasjonene på strak arm. Men drapstrusler med referanser til mordet på mannen bak de hvite bussene og FNs første utsending til Palestina/Israel, Folke Bernadotte (drept av sionister i Jerusalem i 1948), blir for sterk kost. Superfeministen knekker. Filmen skynder seg likevel videre og rekker innom internasjonal fredsmegling med både med små og store despoter.
Feministisk utenrikspolitikk koster dyrt. Det samme gjør det å kjempe seg til en plass ved de viktigste beslutningsbordene. Man skal være særdeles ressurssterk – på alle vis – for å stå opp for de svakestes rett.
