Feminist, tja…?

Kan et eget feministisk parti gjenreise kvinnekampen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Stockholm, 8. mars 2005: Det feministiske tidsskriftet Bang feirer den internasjonale kvinnedagen, og som seg hør og bør er det ikke fest i aktivistkretser uten at det også er debatt. På podiet sitter blant annet Vänsterpartiets tidligere leder Gudrun Schyman. Det «alle» venter på, er at hun skal annonsere stiftelsen av et nytt feministisk parti i Sverige. Spekulasjonene stammer mer fra journalistene enn fra Schyman, men forventningene er store likevel. Men så punkterer ballongen: Det blir ikke noe feministparti, i hvert fall ikke i denne omgang, i hvert fall ikke på Gudrun Schymans initiativ. Og det til tross for at hver fjerde velger sier at de kunne tenke seg å stemme på et feministisk parti, at mannfolka er nesten like positive som kvinnene, og at Vänsterpartiet – der mange av velgerne kunne kommet fra – ligger med brukket rygg. Men Schyman mener tida ikke er inne.

Nå er det en lang vei fra at 25 prosent av velgerne sier de kunne tenke seg å stemme på et hypotetisk parti, til at de faktisk vil gjøre det. Men prosenttallet sier mye om hvor sentral feminismedebatten har vært i Sverige, sammenliknet med i Norge. Da den svenske forfatteren Liza Marklund stilte Bjarne Håkon Hanssen spørsmålet «Er du feminist?» på direkte TV, og Hanssen svarte så klønete, illustrerer det ikke minst at spørsmålet kommer overrumplende på norske menn (og kvinner). Men bor du i Sverige, bør du vite svar. Til tross for dette kan man vanskelig si at likestillingsarbeidet har gått raskere framover i Sverige enn i Norge de siste årene: I begge land har det på sentrale områder stått ganske stille.

At kvinner skal ha tilgang til styrerommene er lite å smykke seg med i likestillingssammenheng, all den tid tusenvis av kvinner jobber ufrivillig deltid for luselønn i omsorgssektoren og varehandelen, eller politikerne vedtar en pensjonsreform som stjæler fra damene. Det blir en symbol-feminisme som vi egentlig kunne vært foruten. Finnes det ett område hvor politikerne preiker og preiker, men ikke gjør noen ting (riktig), må det jo være på likestillingsområdet. Det hele er preget av en lammende retorisk enighet.

Derfor fins det nok dem som tror at et eget feministisk parti, gitt at det fikk en viss oppslutning, ville være et ballespark inn i det politiske systemet. Det er vanskelig ikke å gi dem rett: Slik SVs vekst rundt 1989 tvang de andre partiene til økt miljøbevissthet, i hvert fall i en periode, eller slik høyreekstreme partiers vekst har sendt reaksjonære sjokkbølger langt inn i sosialdemokratiet, er det ikke utenkelig at 15 feministiske stortingsrepresentanter kunne tvunget det politiske establishment til å endre kurs.

Problemet som oppstår, er imidlertid todelt: Et feministisk parti ville i utgangspunktet måtte strekke seg over gamle blokkskillelinjer og partigrenser. Høyre-damer og raddis-damer måtte enes om at feminisme var viktigst her og nå, og forsaket alle andre spørsmål. Men fins det for eksempel en feministisk oljepolitikk?

Jo da, noen vil mene det, og hevde at det er mennene som ødelegger jorda og kvinnene som vil ta vare på den, altså må et feministisk parti si nei til oljeboring i nord. Slik ville det vel også bli, om et feministisk parti så dagens lys i Norge: Nei til oljebording og miljøødeleggelser, kamp mot rasisme, privatisering og frie markedskrefter, mindre penger til forsvaret og mer til kollektivtransport, siden kvinner sjeldnere er sjåfører. Og da lyder det hele ganske kjent: Et nytt parti på venstresida, med en påtatt feministisk profil. Det hele følger oppskriften fra den gang Attac skulle skake Norge, men endte opp som nok en liten Tordenskjolds soldat i organisasjonsjungelen på venstresida.

Et slikt parti ville selvsagt vært sjanseløse i det politiske landskapet, i hvert fall helt ute av stand til å sende sjokkbølger inn i det politiske systemet. Bare dersom nær sagt alle de etablerte partiene fryktet å tape velgere til et feministisk parti, kunne det blitt en suksess. Men hvem vil stemme på et parti som er tydelig på feminisme, men helt uforutsigbart på EU-sak, energi- og miljøpolitikk, forsvarspolitikk og alt annet?

På tirsdag gikk ca. 900 kvinner og menn i 8. mars-tog i hovedstaden – ikke noe imponerende antall, særlig med tanke på hvor mye det er å bli forbanna over. Det tør nok skyldes fraværet av en samfunnsanalyse som når fram til flere enn den smale venstresida, og en manglende spissing av de politiske kravene. Og før vi får en feministisk bevegelse i Norge som ikke stiller til valg, men som stiller til veggs, og som favner svært bredt, er det ingen grunn til å tro på en ny likestillingsrevolusjon.

---
DEL

Legg igjen et svar