Feminismens høye idealer

Marte Rystes angrep på min bok «Gi meg ditt hjerte» gir to alternative konklusjoner: enten har hun ikke lest boken min, eller så er hun så gira på å konstruere meg som anti-feministisk tradisjonalist at hun velger uredelighet fremfor åpen diskusjon. «Det er ikke originalt å advare om at feminismen truer kjærligheten. Det overraskende i […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Marte Rystes angrep på min bok «Gi meg ditt hjerte» gir to alternative konklusjoner: enten har hun ikke lest boken min, eller så er hun så gira på å konstruere meg som anti-feministisk tradisjonalist at hun velger uredelighet fremfor åpen diskusjon.

«Det er ikke originalt å advare om at feminismen truer kjærligheten. Det overraskende i boka «Gi meg ditt hjerte – på jakt etter kjærligheten» er at Hanne Andrea Kraugerud i så liten grad problematiserer påstanden», skriver Ryste. Vel, her er to, blant mange, eksempler i boken min, der jeg gjør nettopp det:

«Hvis mannen jobber mindre, og tar i flere tak hjemme, samtidig som kvinnen får mer tid til et selvstendig voksenliv utenfor hjemmet, vil sannsynligvis konfliktnivået reduseres betraktelig. Frustrasjonene forsvinner, selvrespekten øker, og ikke minst får man mer tid til å være sammen. Rommet for kjærlighet er utvidet. Den feministiske fokuseringen på kvinnelige orgasmer, kvinnens rett til et like fritt og uforpliktende seksualliv som mannen har hatt, lovfestet fødselspermisjon, avvikling av de formelle og juridiske strukturene ved ekteskapet som har virket kvinneundertrykkende, fokuseringen på den myke, følsomme mannen og med det kanskje en større mulighet for kommunikasjon i et forhold, er andre eksempler på feminismens og likestillingens generelle bragder på kjærlighets- og forholdsfronten.»

Om Nora Helmers kjærlighet skriver jeg blant annet: «Likestilling, feminisme og kjærlighet; i Helmers hus taper de alle tre, side om side. (…) I dette rigide kjønnsrollemønsteret finnes det ikke rom for Noras kjærlighetsdrøm – det vidunderligste, der mann og kvinne støtter hverandre i kjærlighet, fellesskap og likeverd. (…)Nora blir eksemplet på hvordan opprør mot etablerte kjønnsroller representerer kvinnelig styrke og identitet, og dessuten virker som en viktig korreksjon til den patriarkalske og ofte langt fra kjærlige følelsesladede maskuliniteten, forstått i tradisjonell forstand.»

De mange liknende stedene i boken min, der jeg hyller feminismens bidrag til kjærligheten gjør Rystes innvending absurd, på grensen til uredelig. Hun tør ikke møte meg på sak, og finner derfor på en beskylding om at jeg ikke diskuterer nok. Når det gjelder sak hevder for eksempel Ryste og Fett-magasinet: «De lykkeligste parene er også de mest likestilte». Er det slike bombastiske påstander om andre menneskers lykke Ryste ikke tør å stå for? Jeg, på min side, mener likestillingen både gir og tar i kjærlighet. Likestillingsombudet vil forby stereotype kjønnsuttrykk. Jeg mener derimot at muskuløse menn og moderlige kvinner, riddere og prinsesser, ikke bare bekrefter problematiske konvensjoner, men også utgjør deler av vår kulturhistorie og selvforståelse, og for mange en viktig del av det å elske og leve sammen. Dette er verken spesielt tradisjonelt eller liberalt. Det er realistiske nyanseringer av det jeg oppfatter som polariserte posisjoner om kjærlighet, med dogmatiske feminister på den ene siden, og reaksjonære kvinneundertrykkere på den andre.

Den samme polariserende holdningen dukker opp når Ryste tolker mitt begrep «parets logikk» dit hen at jeg åpner for undertrykking og vold mot kvinner. Å påstå at det å skape et eget, privat rom, der man kan lære å se, respektere og bli kjent med hverandre, som par og unike individer, med svakheter og styrker, skulle stå i noe slags motsetningsforhold til det å hjelpe kvinner ut av overgreps- og voldsforhold er så dumt at det bare kan komme fra en hardcorefeminist som er ute etter å diskreditere motstanderens moral på den mest latterlige, ufine måte.

Den reelle forskjellen mellom Ryste og meg ligger nok snarere i det at der jeg ser tilforlatelige, mangfoldige parforhold, ser Ryste sosial-psykologisk misere. At hun griper til marxistisk-strukturalistisk slagg om at overbygginga «romantikk» skjuler basen «over/under-ordning» sier noe om hvilket ideologisk mariginalserte ærend hun er ute i. Som om vi skulle kunne avgjøre hvilket nivå som er viktigst, en gang for alle! Målet i kjærlighet og kvinneliv må vel være å bli flinkere til vurdere når vi skal tenke romantikk og når vi skal tenke politikk? Hvilke forskjeller skal vi beholde, hvilke skal vi bekjempe? Det er en mer realistisk, nyansert og livsbejaende målsetning enn å måle kjærlighet i abstrakt, marxistisk ideologi.

Men kanskje er et slikt kjærlighetssyn for mangfoldig og usikkert for Ryste. Kanskje treffer boken min bedre blant de av oss som fra tid til annen setter pris på noen gamle, banale, romantiske forestillinger om kjærlighet, sex, mann og kvinne, og som håper på en reell mulighet til å realisere og elske disse forestillingene uten samtidig å risikere minstepensjon eller grisebank, slik Ryste synes å se i alle forhold som ikke følger feminismens høye idealer.

Hanne Andrea Kraugerud er filosof og forfatter av boka Gi meg ditt hjerte. På jakt etter kjærligheten.

---
DEL

Legg igjen et svar