Internasjonal spaltist: Feminismens nye veier

Den iranske kvinnebevegelsen vil ikke lenger la seg avspise med å komme til orde foran presidentvalget i juni. Internett har gjort at kvinneaktivistene følger sin egen vei.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Samtidig som kvinner over store deler av verden søndag feirer 8. mars, var det nå i februar 30 år siden revolusjonen i Iran fant sted. Jeg er da blitt stilt noen spørsmål: Hva er kvinnebevegelsens krav fra myndighetene? Hva utfordringer har iranske kvinner i dag? Og hvordan ser du, som en kvinne, på framtida?

La meg prøve å besvare disse utfordrende spørsmålene ved å gå gjennom noen minner siden revolusjonen i februarmåneden 1979. Den iranske revolusjonen var i seg selv ikke tilegnet en bestemt gruppe, et bestemt kjønn eller en bestemt samfunnsklasse. Nesten alle politiske retninger, både kvinner og menn fra de venstreradikale til de religiøse, fra industriarbeidere til middelklassen, deltok aktivt i revolusjonen.

Alle hadde sine egne idealer, samt et stort håp om at denne revolusjonen kunne oppfylle deres idealer. Kvinnenes deltakelse i revolusjonen var ikke en feministisk bevegelse. Deltakelsen var en del av kampen som de politiske grupperinger utførte mot sjahen Muhammed Reza Sjah Pahlavi (den sekulære iranske monarken som hadde hatt makten fra 1941, red. anm.). En del av de politiske idealene handlet selvsagt om rettferdighet for alle mennesker, men de var ikke preget av feminisme.

De islamistiske kreftene etablerte sin makt og sitt styre rett etter seieren over sjahens regime. Påbudet om hijab for kvinner kom samtidig med undertrykkelsen av andre revolusjonære krefter, først og fremst de venstreorienterte og de liberale, allerede ett år etter revolusjonen. Kvinnenes gatedemonstrasjoner mot hijabpåbudet i 1980 var kanskje den første bevegelsen med feministiske krav. Denne bevegelsen ble slått ned hardt og voldelig. De nye styresmaktene, med Ayatollah Khomeinis strenge regler og regimets voldelige aksjoner mot demonstranter i gatene, viste kvinnene at landet hadde gått inn i en ny periode.

Internett som redning

Etter undertrykkelsen av andre politiske krefter etablerte islamistene seg som et enerådig regime. Iran ble angrepet av Saddam Husseins Irak i 1980. Krigen skapte en stor menneskelig tragedie i landet, og det førte samtidig til at det politiske livet ble enda mer begrenset. De internasjonale sanksjonene mot Iran, og den harde politikken som regimet utførte i landet, varte i over 20 år. Det var spesielt vanskelig for iranske kvinner, siden de ble møtt med svært strenge lover og regler. I tillegg hadde de etter revolusjonen mistet flere av sine rettigheter.

Til tross for den strenge politikken overfor kvinnebevegelsen var det fortsatt noen få ildsjeler som skrev om kvinnenes problemer. Men kvinneaktivistene måtte feire 8. mars i hverandres hjem. De ventet på en anledning til å tre frem og kreve sine rettigheter. Anledningen kom etter 1997, da Mohammed Khatami ble valgt til president.

Khatami kom med krav om politiske reformer og større frihet i det sosiale liv. Et noe styrket sivilt samfunn og flere ikke-statlige organisasjoner benyttet anledningen. Kvinneaktivistene kunne nå tre frem i det offentlige rom med krav om radikale forbedringer. Kvinnebevegelsen gikk i en ny fase i slutten av 90-årene. Lederne utfordret alle former av den patriarkalske makten, både lover og regler og den mannsdominerte kulturen generelt.

Det ble grunnlagt flere frivillige organisasjoner (NGOer) som kjempet for kvinne- og menneskerettigheter. Flere nettsider med kvinnerettigheter som hovedtema dukket opp på internett. Etter noen år åpnet flere av de trykte avisene opp for egne kvinneseksjoner. De frivillige organisasjonene startet opplæring av en ny generasjon med kvinneaktivister. Den nye informasjonsteknologien hjalp også kvinneaktivistene til å utvide sine nettverk også utover landets grenser.

Fra tildekking til seksualitet

Internett har også hjulpet iranske kvinner til å utvikle et nytt syn, til og med et nytt offentlig språk, når det gjelder kjønnsspørsmål. For eksempel hadde det først nettstedet for iranske kvinner, womeniniran.com, en seksjon der vanlige kvinner kunne skrive om sine erfaringer med morskap, kjærlighet og egen seksualitet.

Tidligere omhandlet ikke hijaben bare det å dekke kvinnenes kropp og hår, men også det å skjule deres tanker og ord på følelser og erfaringer. Alt det kvinnelige måtte dekkes til.

Frigjøringen av de sosiale kreftene i kvinnesaken på slutten av 90-tallet gjorde at kampen etter hvert ble ført innenfor et klart feministisk rammeverk. Frykten var at de generelle politiske kravene ville få så stor betydning at kvinnerettighetene ville komme i skyggen av dem. Den nye kvinnebevegelsen hadde derfor fra begynnelsen av 00-tallet som mål å sette kvinnerettighetene høyest på dagsordenen. Også reformvennlige aviser støttet til en viss grad kvinnenes kamp, som kom til syne i deres protester, artikler og forskningsmateriale.

Et vendepunkt var en stor gatedemonstrasjon i de siste månedene av Khatamis presidentskap i 2005. Over 5000 mennesker gikk da ut i gatene. Det var første gang alle kvinneaktivister med ulike politiske syn samlet seg rundt faneordet «endring av lovverket til fordel for kvinnene».

Men reformperioden gikk, etter åtte år, mot sin slutt. Den nye presidenten, Mahmood Ahmadinejad, hadde ingen tro på ikke-statlige organisasjoner eller det sivile samfunn generelt. Han så til og med på frivillige organisasjoner som en sikkerhetstrussel fra vestlige makter.

Det sivile samfunn og NGOer har bestandig vært under sterkt press fra de mer tradisjonalistiske kreftene, også under Khatami. Under Ahmadinejad var det nye styrets offisielle politikk å svekke, og til og med forby, de få organisasjonene som samfunnsaktivistene fikk lov til å opprette under Khatami. Mange aktivister, også flere fra kvinnebevegelsen, ble arrestert eller innkalt til retten. De fleste nettsidene og bloggene til aktivistene ble filtrert og stengt. En stor statlig propaganda mot kvinnebevegelsen er blitt organisert, hvor det påstås at kvinnebevegelsen og andre samfunnsaktivister vil styrte regimet og dermed at de er en sikkerhetstrussel mot landet.

Vår nye korsvei

Vi går nå mot slutten av Ahmadinejads første presidentperiode. Et nytt presidentvalg holdes 12. juni, og det er ventet at både Ahmadinejad og Khatami stiller til valg. Selv om flere samfunnsaktivister ser på Khatamis kandidatur som en positiv utvikling, er de stort sett tause om presidentvalget. De mener nok at Khatamis offisielle politikk ikke er å svekke det sivile samfunn, men samtidig er de skeptiske til hvorvidt han har evnen til å stå mot de konservative kreftene.

Den første perioden under Khatami for tolv år siden skapte en anledning for samfunnsaktivistene til å komme fram offentlig, men denne gangen mener de at dette er ikke nok. Flere kvinneaktivister mener at Khatami selv er en av de geistlige, og dermed ikke kan endre de kvinnediskriminerende lovene, lover som allerede er fastsatt i islamsk sharia (tradisjonell islamsk lov).

Til tross for at resultatet av det nye presidentvalget er viktig for iranske kvinneaktivisters kamp, ser det ut til at de ikke vil følge veien som styresmaktene ønsker å lede dem inn på. De mener at uansett hvem som blir landets president om tre måneder, så bør feministene følge sin egen vei. De vil, tross presset og undertrykkelsen, fortsette sin egen kamp for å gjøre slutt på kvinnediskrimineringen i landet.

Asieh Amini er journalist, feminist og menneskerettighetsaktivist, bosatt i Teheran. Hun skriver ksklusivt for Ny Tid og blogger på varesh.blogfa.com.

---
DEL