World Urban Forum (WUF) er FNs største folkelige arrangement. Dette er primært en arena for sivilsamfunn, forskere, næringsliv, lokale myndigheter og media, men medlemstatene deltar også. Det arrangeres hvert annet år av FNs bosettingsprogram i samarbeid med vertslandets og -byens myndigheter. Vi deltok i det 11., som ble avholdt i Katowice i Polen 26.-30. juni i år.
I det globale sør
Kathrin Golda-Pongratz, professor ved UIC Barcelona School of Architecture
(kathrin@pongratz.org):
– Konseptet «perifer urbanisering» blir i økende grad brukt for å beskrive ukontrollert og uplanlagt byvekst, spesielt i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Hva innebærer konseptet?
– Den brasilianske antropologen Teresa Caldeira, som jeg intervjuet i 2017, omtaler «perifer urbanisering» som «en måte å lage byer på». Caldeira har nøye studert hvordan byer, spesielt i det globale sør, vokste i løpet av de siste tiårene, hovedsakelig gjennom innbyggernes gradvise «autokonstruksjon». Ikke bare av egne hus, men også av hele nabolag. Selv om de omgår offisielle planleggingsbestemmelser og myndighetskontroll, og derfor ofte betegnes som «uformelle», tilpasser de seg logikken til kapitalistiske markeder og opererer ofte bevisst innen deres nisjer. Mange av grunnleggerne av disse urbane utkantene – migranter er i flertall – blir borgere med egne rettigheter og framstår som politisk relevante aktører. De gjør krav på byen som sin egen.
Vi hevder at slike periferier faktisk viser at det tradisjonelle konseptet med sentrum og periferi ikke lenger er tilstrekkelig. Den tradisjonelle urbane kjernen, den hurtigvoksende urbane utkanten og andre subalterne byrom, er økonomisk og sosialt absolutt gjensidig avhengig og innebygd i en global dynamikk.
Jeg har studert slik gjensidig avhengighet og nye relasjoner mellom bystrukturer i Lima i Peru, der urbanisering gjennom landbruk, kollektiv plassbygging og en gradvis toleranse av staten overfor landokkupanter (barriadas), har bidratt til viktige, utfordrende spørsmål. Hva utgjør for eksempel forskjellen mellom bosetting og by og hvor begynner det urbane.
– Hvordan kan man sikre innbyggeres grunnleggende behov?
– Til tross for den gjensidige avhengigheten og en økende bevissthet om de politiske og økonomiske kreftene i de selvbygde byene i det globale sør, er perifer urbanisering klart preget, om ikke produsert, av sosiale og romlige ulikheter. Ulikhetene genererer, interessant nok, nye mønstre, nye økonomiske aktiviteter og nye landmarkeder, men skaper og opprettholder også et vedvarende fravær av bypolitikk som kan sikre deres integrering. Samtidig står mange av byens selvbyggere i dag overfor store vanskeligheter når det gjelder utbyggere og land-traffickers. Nisjene er ofte omstridt, og innbyggernes grunnleggende behov og sikkerhet er ikke garantert. Det er her det er et presserende behov for tiltak fra lokale myndigheter og hvor det må skapes politiske og juridiske rammer for å forbedre levekårene og sikre livsgrunnlaget, noe folk har slitt for i flere tiår.
Mange slike «periferier» i en prosess med kontinuerlig forbedring, er veldig ofte selvorganisert og samfunns- eller NGO-drevet. En realistisk strategi er å gi støtte til å utvikle verktøy og metoder for en deltakende nabolagsoppgradering. Og samtidig muliggjøre og juridisk støtte innbyggerne som ansvarlige aktører og beskyttere av sin kulturarv og økologisk likevekt i eget habitat.
Grønland og Tøyen
Kjersti Grut. Programleder Områdeløftet Grønland og Tøyen
(kjerstigrut@gmail.com):
– I byer verden over øker antall utviklingstiltak for marginaliserte – betegnet som «områdeutvikling (area development). Hva kan vi lære av det som gjøres?
– Erfaringene fra Mukuru Special Planning Area (SPA) – en stor uformell bosetting i Nairobi – viser hvordan innbyggere, sivilsamfunn, myndigheter, akademia og næringsliv kan finne sammen for å oppgradere og forbedre levekårene for de mest utsatte delene av befolkningen. Frivillige organisasjoner inntar en nøkkelrolle hvor de bidrar til åpen kunnskapsutveksling som både innbyggere og samarbeidsparter er del av. Det gir felles begreper, metoder og kapasitetsbygging. Dette virker igjen mobiliserende og gir inkluderende utviklingsprosesser. En trinnvis oppfølging bygger også eierskap og tillit i lokalsamfunnet til mer langsiktige løsninger. Norge kan lære mye av Mukurus tilnærminger for mobilisering, kapaitetsbygging og tverrfaglige partnerskap. Resultatet blir en smidig byutvikling.
– Hvilken praksis og erfaring kan for eksempel Områdeløftet på Grønland og Tøyen tilby byer i det globale sør?
– Grønland og Tøyen i bydel Gamle Oslo har sammensatte levekårsutfordringer og en beliggenhet som øker behovet for å styrke bo- og oppvekstmiljøene, øke trivselen i nabolagene og offentlige byrom. Områdeløftet henter ressurser og løsninger på tvers av ulike fagområder i statlige og kommunale virksomheter – i en helhetlig områdepolitikk. Satsingen skal gjøre nærmiljøene triveligere og de kommunale tjenestene bedre.
Innbyggerne deltar aktivt i nærmiljøet gjennom område-løftet, eksempelvis ved å medvirke til jobbtilbud for unge, i oppgradering av parker og i ut-
arbeidelse av det årlige plangrunnlaget. Frivillige organisasjoner bidrar til varierte fritidstilbud og aktiviserte offentlige byrom gjennom folkebudsjett, tilskuddsmidler eller partnerskapsavtaler med bydelen. Ved å samarbeide får kommunen flere ideer og ressurser til å løse utfordringer som innbyggere kjenner best. Norge kan internasjonalt dele kunnskap om slike levekår i utsatte områder gjennom aktiv innbygger-involvering og partnerskap med lokalt organisasjons- og næringsliv.
Karachi
Arif Hasan, pakistansk arkitekt, samfunnsplanlegger, aktivist og forsker
(arifhasan37@gmail.com):
– Ved uavhengigheten (1947) hadde Karachi en befolkning på 450 000. I dag har den uoffisielt nådd 20 millioner og er en av de største byene i Asia. Hvilke konsekvenser har veksten i befolkning og tetthet fått?
– Den enorme økningen er særlig en følge av migrasjon fra hele Sør-Asia. Staten har ikke klart å skaffe land eller bolig til de fattigere delene av migrant-
befolkningen. Et resultat er at 62 prosent av Karachis befolkning bor i uformelle bosetninger opprettet ved siden av sentrum da byen var liten. Slik bodde de nær arbeidsplasser og sosiale fasiliteter. Imidlertid har byen vokst, og i dag er rimelig land for fattige kun tilgjengelig i utkanten av den utvidede byen. Pendling til jobb og tilgang til sosiale fasiliteter koster mye tid og penger.
For å møte utfordringen har de gamle uformelle bosetningene, som vanligvis besto av en 80 kvadratmeter tomt med en familie, begynt å bli høyhus på fire–fem etasjer. Det har fortettet området, skapt leietakere, fratatt kvinner og barn gatemiljøet, samt skapt infrastruktur-problemer knyttet til vann- og avløpshåndtering. Utviklingen drives av uformelle utviklere og kapital. Tettheten i slike bosetninger kan være så høy som 3000 personer per hektar.
62 prosent av Karachis befolkning bor i uformelle bosetninger.
– Hvilken rolle har den formelle eiendomssektoren og dens nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere spilt?
– Utfordringen er at landeiendom i byen også har krympet for middelklassen og eliten. Den formelle eiendomssektoren har reagert ved å opprette enorme gated townships i periferien av byen og langs Karachis kyst. En av bosetningene er nesten like stor som Manhattan – landeiendommen er ervervet fra eksisterende landsbybefolkninger gjennom tvang og ved uformell støtte fra statlige institusjoner som politiet. Hele landsbyer er jevnet med jorden uten kompensasjon til lokalbefolkningen: Frukthager og jordbruksland er ødelagt. Resultatet er at Karachis landlige områder, som i 1985 leverte 70 prosent av grønnsaker og frukt til byen, i 2013 står for kun 10 prosent.
Det som nå foreslås er å koble disse nye elitebyene til «gamlebyen» gjennom motorveier langs elvebassengene. I den prosessen «dreper» de byens grønne områder, arkeologiske steder og flere landsbyer. De blir erstattet med høyhusbebyggelse. Langs kysten er mangroveskog ødelagt for å bane vei for boligsamfunn.
Denne utviklingen skjer som følge av koblinger mellom politikere, byråkrater og lokalt eller internasjonalt finansierte eiendomsselskaper. Fortsetter dette, vil Karachi bli en betongjungel. Mange andre sørasiatiske byer har lignende problemer.
Mer kjønnsvennlige
Kalpana Viswanath, grunnlegger av Safetipin
(Viswanath.kalpana@gmail.com):
– Hva er Safetipin, hvorfor er initiativet nødvendig og hvordan forholder det seg til trygghet i hverdagen for kvinner og jenter?
– Safetipin er et viralt foretak som stiller teknologi og data til disposisjon for kvinner, særlig fra ekskluderte og sårbare miljøer, for å gjøre byer og offentlige rom tryggere og mer inkluderende. Det gir mer mobilitet for kvinner, som kan utøve sin «bruksrett til byen» ved økt tilgang til arbeid og utdanning. Og derved påvirke deres livssituasjon. I løpet av de siste 9 årene har Safetipin jobbet i 50 byer i India og også globalt.
De siste 9 årene har Safetipin jobbet i 50 byer i India.
Vi tror at urbane systemer (politikk, tjenester, praksis, programmer) kan gjøres mer kjønnsvennlige hvis de forholder seg til data som gjenspeiler den levde virkeligheten til ulike grupper av kvinner. Vi har fulgt en tredelt tilnærming – utplassering av teknologiverktøy, deltakende datainnsamling og integrering av kjønnsindikatorer. Informasjon samles inn gjennom ulike teknologiverktøy og deles med myndighetene, som så gjennomfører våre anbefalinger om endringer i fysisk infrastruktur som belysning, gangavstand, mobilitet og offentlig transport, samt utforming av offentlige rom. Konkret og daglig tilbyr vi folk data gjennom appene Safetypin Nite og Safetypin Site slik at de kan gjøre trygge valg mht. reiseruter, fremkomstmidler og så videre.
Vi prøver å endre kvinners opplevelse av byen fra frykt, vold og ekskludering til handlefrihet og myndiggjøring, samt øke bevissthet og fremme handling hos lokale og nasjonale myndigheter samt sivilsamfunnet.
– Kjønnsbasert vold reflekterer en dypere form for manglende respekt for kvinner og jenter. Hvordan fremmer «Safetipin» mer langsiktige og gjennomgripende endringer i forhold til kvinner og jenter?
– For å oppmuntre kvinner til å delta må byene våre utformes som kjønnsvennlige, kjønnsresponsive og kjønnsinkluderende trygge rom. Kjønnsbasert vold og seksuell trakassering i offentlige rom og offentlig transport er en hverdagsrealitet for kvinner over hele verden. Manglende sikkerhet, frykt og følelsen av å være ekskludert i slike sammenhenger påvirker kvinner på tvers av sosiale skiller. Utfordringene er størst for kvinner i lavinntektssamfunn som lever i den uformelle sektoren.
Byplanlegging og design er fortsatt mannsdominerte disipliner, og en del av vårt arbeid er derfor rettet mot å endre holdningene til både profesjonen og politikerne. Det gjør vi gjennom workshops, opplæring og interaktive tiltak som avdekker skjevheter og diskriminerende holdninger. Mangfoldet i den urbane opplevelsen må erkjennes.
Agorafobi og eksponeringsterapi
Kim Lien, direktør Nordic Neurothec (NNT) (kim@nnt.no):
– Hva er agorafobi og hvor utbredt er den?
– Symptomene på agorafobi kan være mange, og det er mye vi ikke vet i forhold til hvor mange mennesker som sliter med dette. Agorafobi omhandler frykten for å forlate hjemmet sitt, være på åpne plasser, gå over en bro, besøke et handlesenter, være alene i en sosial setting – og å miste kontrollen i et offentlig rom, være på et sted hvor man ikke har muligheten til å rømme. Dette er mange av symptomene vi finner i PTSD (posttraumatisk stresssyndrom) og andre angstlidelser. Agorafobi påvirker mange mennesker i større eller mindre grad og ofte i kombinasjon med frykt som igjen skaper angst.
Frykten for å forlate hjemmet sitt, være på åpne plasser, gå over en bro, besøke et handlesenter.
– Hvilke løsninger har Nordic Neurotech for å behandle agorafobi? Hva er «innovative virtual reality»-redskaper?
– Nordic Neurotech jobber systematisk med løsninger gjennom virtuell virkelighet, hvor en person blir eksponert for sin frykt gjennom en 360 graders filming/simulering. Det betyr at NNT bruker kameraer som filmer 360 grader i høy oppløsning
– slik at brukeren kan ta på seg en VR-brille og oppleve situasjoner under trygge omstendigheter hjemme i sofa-
en. Brukeren kan dermed venne seg til å møte sin frykt og forstå mer av hvordan man reagerer i slike situasjoner – og at de ikke er så farlige. Dette gjøres med gradvis tilpasning i forhold til vanskelighetsgrad basert på hvor ekstreme eksponeringene er.
Når NNT lager simuleringer gjøres dette sammen med psykologer, hjerneforskere, sosiologer og behandlere som jobber med personer som har slike utfordringer.
I kampen for bedre mental helse er det viktig å lage verktøy som er skalerbare og gir hver enkelt muligheten til å selv trene på situasjonene. Noe som i dag kun kan gjøres i det fysiske rom. Vi er en av de ledende innen eksponeringsterapi i Europa. Vi bygger i dag et forskningssenter (NNT Science Lab) på 1000 kvadratmeter for å gjøre mer anvendbar forskning. Målet er å sikre at fremtiden ser lysere ut for mennesker som har utfordringer med blant annet agorafobi.
For utvidet rapport fra WUF se også www.habitat-norge.org
