ALLE BILDER DISSE SIDER: Julian Rosefeldt: Manifesto, 2014/2015. © VG Bild-Kunst, Bonn 2016

Fem scener fra Berlin


Har rekken av manifester gjennom historien gyldighet i dag? Etter å ha hørt «kameleonen» Cate Blanchett sitere historiske manifester via 13 forskjellige rollefigurer, er svaret ja. 

Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 2016-04-14
Manifesto

Julian Rosefeldt (Berlin)

Hamburger Bahnhof – Museum für Gegenwart, Berlin

Julian Rosefeldt pågående utstilling Manifesto er imponerende, så er det sagt. På Hamburger Bahnhof i Berlin kan man se 13 videoarbeider med skuespilleren Cate Blanchett i like mange roller. Hun taler fra manifester, helt fra tyske Marx og Engels’ Det kommunistiske manifest (1848) og frem til vår tid med Golden Rules of Filmmaking av amerikaneren Jim Jarmuch (2004). Det er altså en kvinne som fremfører tekstlige appeller som stort sett er laget av unge, testerostonfylte menn – unge generasjoners Sturm und Drang. Marx og Engels var faktisk bare så vidt 29 og 27 år gamle da de ba arbeidere i alle land forene seg.
Rosefeldt forteller i et intervju at han plukket 60 avsnitt fra boken 100 Artists’ Manifestos (Alex Dachev, 2011), spesielt fra 20-tallets europeiske avantgarde og 60-tallets neoavantgarde. La meg ta for meg fem videoer fra Manifesto:

09_Julian_Rosefeldt_ManifestoDada. Et gravfølge beveger seg mot en skogkledd kirkegård, zoomet inn fra tretoppene og ned til forsamlingen rundt kisten før den skal senkes i jorden. Som om det var enken som holdt tale over sin mann, lyder Blanchetts ord: «Det finnes ingen begynnelse, vi er ikke sentimentale. Man dør som en helt, eller som en idiot, noe som er det samme. Du har muligens nytt livet. Men du har noen dårlige vaner. Du er for glad i det du har blitt lært opp til å være glad i. Kirkegårder, melankoli, tragisk kjærlighet … luftige tanker og ikkeeksisterende abstraksjoner, dogmer. Du er for redd til ikke å tro lenger.» Blanchett nærmest skjeller ut alle tilhørerne rundt kisten: «Dere er alle idioter. Dere er som deres egne håp: ingenting. Som idolene deres: ingenting. … før jeg utrydder appetitten deres på orgasmer, filosofi, pepper og metafysiske matematiske og poetiske agurker … Vi er morderne av alle deres små, nyfødte babyer …» Blanchett står der, forbannet med sitt rødoransje hår. Kisten senkes snart i jorden. Hun ville ha en helt ny, sterk kunst, «hinsides enhver forståelse». Fra Dada-manifestet, 1918.

Enhver ærlig intellektuell, forfatter eller kunstner må forlate «kunsten for kunstens skyld» og stå på høyde med sin tids samfunnskonflikter.

Situasjonisme. I en …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)