Fem scener fra Berlin

Har rekken av manifester gjennom historien gyldighet i dag? Etter å ha hørt «kameleonen» Cate Blanchett sitere historiske manifester via 13 forskjellige rollefigurer, er svaret ja. 

ALLE BILDER DISSE SIDER: Julian Rosefeldt: Manifesto, 2014/2015. © VG Bild-Kunst, Bonn 2016
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Manifesto

Julian Rosefeldt

Berlin

Hamburger Bahnhof – Museum für Gegenwart, Berlin

Julian Rosefeldt pågående utstilling Manifesto er imponerende, så er det sagt. På Hamburger Bahnhof i Berlin kan man se 13 videoarbeider med skuespilleren Cate Blanchett i like mange roller. Hun taler fra manifester, helt fra tyske Marx og Engels’ Det kommunistiske manifest (1848) og frem til vår tid med Golden Rules of Filmmaking av amerikaneren Jim Jarmuch (2004). Det er altså en kvinne som fremfører tekstlige appeller som stort sett er laget av unge, testerostonfylte menn – unge generasjoners Sturm und Drang. Marx og Engels var faktisk bare så vidt 29 og 27 år gamle da de ba arbeidere i alle land forene seg.
Rosefeldt forteller i et intervju at han plukket 60 avsnitt fra boken 100 Artists’ Manifestos (Alex Dachev, 2011), spesielt fra 20-tallets europeiske avantgarde og 60-tallets neoavantgarde. La meg ta for meg fem videoer fra Manifesto:

09_Julian_Rosefeldt_ManifestoDada. Et gravfølge beveger seg mot en skogkledd kirkegård, zoomet inn fra tretoppene og ned til forsamlingen rundt kisten før den skal senkes i jorden. Som om det var enken som holdt tale over sin mann, lyder Blanchetts ord: «Det finnes ingen begynnelse, vi er ikke sentimentale. Man dør som en helt, eller som en idiot, noe som er det samme. Du har muligens nytt livet. Men du har noen dårlige vaner. Du er for glad i det du har blitt lært opp til å være glad i. Kirkegårder, melankoli, tragisk kjærlighet … luftige tanker og ikkeeksisterende abstraksjoner, dogmer. Du er for redd til ikke å tro lenger.» Blanchett nærmest skjeller ut alle tilhørerne rundt kisten: «Dere er alle idioter. Dere er som deres egne håp: ingenting. Som idolene deres: ingenting. … før jeg utrydder appetitten deres på orgasmer, filosofi, pepper og metafysiske matematiske og poetiske agurker … Vi er morderne av alle deres små, nyfødte babyer …» Blanchett står der, forbannet med sitt rødoransje hår. Kisten senkes snart i jorden. Hun ville ha en helt ny, sterk kunst, «hinsides enhver forståelse». Fra Dada-manifestet, 1918.

Enhver ærlig intellektuell, forfatter eller kunstner må forlate «kunsten for kunstens skyld» og stå på høyde med sin tids samfunnskonflikter.

Situasjonisme. I en annen rolle spiller Blanchett mann – en hjemløs fillefrans som vandrer i ruinene til et fabrikkområde, drassende på ei kjerre. En drone flyr kameraet innover i landskapet, der vi øyner skjeggbusten med luen der nede. Vi hører så enda en forbanna, snerrende og skjellende stemme: «Menneskeheten beveger seg nå i den historisk dypeste krise noensinne!» Situasjonismen mente at den kapitalistiske sivilisasjon var i ferd med å forvitre: «Den fostrer opp nye ødeleggende kriger. I dette øyeblikk er Midtøsten preget av militære konflikter og forberedelser som vil ha langtrekkende konsekvenser for hele menneskeheten.» Dette ble altså skrevet i 1966! Og bomsen fortsetter, på taket av en bygning der han taler i en ropert: «Nåværende kriser har avkledd kapitalismen … et system av røveri og bedrag, arbeidsløshet og terror, sult og krig.» Den revolusjonære har en plikt til å ødelegge, for så å fremme en ny æra. Enhver ærlig intellektuell, forfatter eller kunstner må forlate «kunsten for kunstens skyld» og stå på høyde med sin tids samfunnskonflikter. Fremfor kunst for museer (!!), dreier det seg om det direkte levende øyeblikket, gjerne en global kollektiv praksis. Nå, nøyaktig 50 år etter at dette ble skrevet av personer som Alexandr Rodtsjenko eller Guy Debord – spør deg selv, kjære leser, gjelder dette i dag?

Pop art. I et svært pietistisk og borgerlig hjem ber fruen i huset sin mann og sine tre gutter om å høre bordbønnen før middag: «Jeg er for en kunst som er politisk-erotisk-mystisk. Jeg er for en kunst som er røykfull som en sigarett; lukter som et par sko; en kunst som kan tas på og av, som bukser; som skaper hull i sokker. En kunst av svette fra kryssede ben. Kunsten å falle av en barkrakk … teddybjørner og våpen, vrengte paraplyer …»  Guttungene flirer iblant, mannen gnir seg utålmodig i hodet, hun irettesetter med et tilknappede blikk. Er det mer liv i «en kunst av råtnende begravelsesblomster», tenker jeg, og beveger meg videre til neste iscenesettelse.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.