Fem scener fra Berlin

Har rekken av manifester gjennom historien gyldighet i dag? Etter å ha hørt «kameleonen» Cate Blanchett sitere historiske manifester via 13 forskjellige rollefigurer, er svaret ja. 

ALLE BILDER DISSE SIDER: Julian Rosefeldt: Manifesto, 2014/2015. © VG Bild-Kunst, Bonn 2016
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Manifesto

Julian Rosefeldt

Berlin

Hamburger Bahnhof – Museum für Gegenwart, Berlin

Julian Rosefeldt pågående utstilling Manifesto er imponerende, så er det sagt. På Hamburger Bahnhof i Berlin kan man se 13 videoarbeider med skuespilleren Cate Blanchett i like mange roller. Hun taler fra manifester, helt fra tyske Marx og Engels’ Det kommunistiske manifest (1848) og frem til vår tid med Golden Rules of Filmmaking av amerikaneren Jim Jarmuch (2004). Det er altså en kvinne som fremfører tekstlige appeller som stort sett er laget av unge, testerostonfylte menn – unge generasjoners Sturm und Drang. Marx og Engels var faktisk bare så vidt 29 og 27 år gamle da de ba arbeidere i alle land forene seg.
Rosefeldt forteller i et intervju at han plukket 60 avsnitt fra boken 100 Artists’ Manifestos (Alex Dachev, 2011), spesielt fra 20-tallets europeiske avantgarde og 60-tallets neoavantgarde. La meg ta for meg fem videoer fra Manifesto:

09_Julian_Rosefeldt_ManifestoDada. Et gravfølge beveger seg mot en skogkledd kirkegård, zoomet inn fra tretoppene og ned til forsamlingen rundt kisten før den skal senkes i jorden. Som om det var enken som holdt tale over sin mann, lyder Blanchetts ord: «Det finnes ingen begynnelse, vi er ikke sentimentale. Man dør som en helt, eller som en idiot, noe som er det samme. Du har muligens nytt livet. Men du har noen dårlige vaner. Du er for glad i det du har blitt lært opp til å være glad i. Kirkegårder, melankoli, tragisk kjærlighet … luftige tanker og ikkeeksisterende abstraksjoner, dogmer. Du er for redd til ikke å tro lenger.» Blanchett nærmest skjeller ut alle tilhørerne rundt kisten: «Dere er alle idioter. Dere er som deres egne håp: ingenting. Som idolene deres: ingenting. … før jeg utrydder appetitten deres på orgasmer, filosofi, pepper og metafysiske matematiske og poetiske agurker … Vi er morderne av alle deres små, nyfødte babyer …» Blanchett står der, forbannet med sitt rødoransje hår. Kisten senkes snart i jorden. Hun ville ha en helt ny, sterk kunst, «hinsides enhver forståelse». Fra Dada-manifestet, 1918.

Enhver ærlig intellektuell, forfatter eller kunstner må forlate «kunsten for kunstens skyld» og stå på høyde med sin tids samfunnskonflikter.

Situasjonisme. I en annen rolle spiller Blanchett mann – en hjemløs fillefrans som vandrer i ruinene til et fabrikkområde, drassende på ei kjerre. En drone flyr kameraet innover i landskapet, der vi øyner skjeggbusten med luen der nede. Vi hører så enda en forbanna, snerrende og skjellende stemme: «Menneskeheten beveger seg nå i den historisk dypeste krise noensinne!» Situasjonismen mente at den kapitalistiske sivilisasjon var i ferd med å forvitre: «Den fostrer opp nye ødeleggende kriger. I dette øyeblikk er Midtøsten preget av militære konflikter og forberedelser som vil ha langtrekkende konsekvenser for hele menneskeheten.» Dette ble altså skrevet i 1966! Og bomsen fortsetter, på taket av en bygning der han taler i en ropert: «Nåværende kriser har avkledd kapitalismen … et system av røveri og bedrag, arbeidsløshet og terror, sult og krig.» Den revolusjonære har en plikt til å ødelegge, for så å fremme en ny æra. Enhver ærlig intellektuell, forfatter eller kunstner må forlate «kunsten for kunstens skyld» og stå på høyde med sin tids samfunnskonflikter. Fremfor kunst for museer (!!), dreier det seg om det direkte levende øyeblikket, gjerne en global kollektiv praksis. Nå, nøyaktig 50 år etter at dette ble skrevet av personer som Alexandr Rodtsjenko eller Guy Debord – spør deg selv, kjære leser, gjelder dette i dag?

Pop art. I et svært pietistisk og borgerlig hjem ber fruen i huset sin mann og sine tre gutter om å høre bordbønnen før middag: «Jeg er for en kunst som er politisk-erotisk-mystisk. Jeg er for en kunst som er røykfull som en sigarett; lukter som et par sko; en kunst som kan tas på og av, som bukser; som skaper hull i sokker. En kunst av svette fra kryssede ben. Kunsten å falle av en barkrakk … teddybjørner og våpen, vrengte paraplyer …»  Guttungene flirer iblant, mannen gnir seg utålmodig i hodet, hun irettesetter med et tilknappede blikk. Er det mer liv i «en kunst av råtnende begravelsesblomster», tenker jeg, og beveger meg videre til neste iscenesettelse.

Futurisme. I dette koret av blanchettstemmer i samme store rom på Hamburger Bahnhof er Blanchett også finansmegler. Her «taler« de visuelle omgivelsene til hennes futuristiske manifest. Kameraøyet beveger seg over stressede børsmeglere med deres kjappe kjøp via dataskjermer og bruken av raske dataprogrammer. Til forskjell fra den borgerlige bordbønnen som taler om dekadent popkunst, er vi her i dagens flyktige verden – et mentalitetsskifte vi ikke lenger kommer unna.

Film. I videoen med lærerinnen i en eksamensklasse av niåringer hører vi: «Stjel hva som helst!» Manifestbrokker fra Jim Jarmusch, Lars von Trier, Thomas Vinterberg og Werner Herzog: Stjel ideer som snakker til deg og som du bryr deg om – da vil arbeidet og tyveriet være autentisk. Her brytes tabuet om opphavsrett – man skal ikke skjule tyveriet, men feire det! Og Rosefeldt har sneket inn Jean-Luc Godard: «Det viktige er ikke hvor du tar ting fra, men hvordan du bruker dem.» Blanchetts lærerinnefigur krever at film lages med håndholdt kamera, skytes på lokasjon uten lysutstyr eller filtre – altså Dogme 95. Jeg hører at det finnes dype lag av poetiske, mystiske og unnvikende sannheter i film – men at de bare kan «nås gjennom fabrikkering, fantasi og stilisering». Amen.
Rosefeldt varierer i kunstvideoene mellom rytme, kostymer, stemmenivåer, kameravinkler, fugleperspektiv og tracking shots – han behersker filmmediet, vi kjeder oss ikke. Men har slike historiske universelle manifester fremdeles gyldighet i vår tid? For som regissør Thomas Vinterberg nylig fortalte i Berlin, har dogmereglene for lengst blitt en altfor populær sjanger som han selv tar avstand fra. Men som Rosefeldt selv nevner i et intervju, kan manifester være fremsynte eller avslørende. Eksempelvis kunne gruppen The John Red Club of New York, som beskrev en kapitalistisk verdensorden ute av kontroll i 1932, behøves i dag i 2016. Marx og Engels’ utsagn «All that is solid melts into air» rammer oss fremdeles.
La meg legge til scenen der kamelonaktige Blanchett spiller nyhetsankeret «Cate» i dialog med reporteren «Cate». Reporteren står i regn og vind og må svare på om konseptkunst ikke egentlig bare kjeder publikum. Nyhetsankeret etterlyser kraft og lidenskap, hun forteller at «all news are fake.» Videoen ender med å vise oss reporteren i et studio med en avslått regn- og vindmaskin.

Utstillingen varer til 10. juli. Se www.smb.museum.de og www.julianrosefeldtinberlin.de.

Se også tilhørende artikkelen Manifestet som kunstform om denne installasjonen.

---
DEL