«Når du vil måle hvor sivilisert et land er, besøker du dets fengsler,» sier fangevokter Are Høidal til Jessica Benko. Denne amerikanske journalisten er på besøk i Halden fengsel for The New York Times. I artikkelen, som sto på trykk i helgen, sammenlikner Benko vårt fengselssystem med det amerikanske. Det nye Halden fengsel beskrives som omgitt av blåbærenger i et fredfullt miljø, uten piggtrådruller eller fengselstårn. Halden har rykte på seg for å være det mest humane av høyrisikofengslene i verden. Benko forteller at det norske velferdssamfunnet – med utdanning, helse og pensjon til alle – bruker 750 000 kroner årlig på hver innsatt. Hennes hjemland bruker bare tredjeparten. Hadde ikke USA hatt ti ganger så mange innsatte som oss i forhold til folketallet (700 per 100 000), kunne de brukt den samme trekvart millionen på hver og samtidig spart 360 milliarder kroner i året. Benko lar seg fascinere av at vi nordmenn satser på rehabilitering, utdanning, jobbtrening og terapi, og at vi siden 2007 startet med programmer for reintegrering i samfunnet etter soning. Likevel har Norge og USA samme tilbakefallsprosent: Hver fjerde innsatt havner i fengsel igjen i løpet av tre år. Men de fleste ønsker altså ikke å bli gjengangere bak murene. En annen sammenlikning: Israelske fengsler holder rundt 6500 palestinerne innesperret, hvorav tiendeparten i såkalt administrativ forvaring (se sak side 1). Man havner i fengsel uten dom; hvilket såkalt lovbrudd du har begått, er det ingen som forteller deg om. Det er nok at du har protestert mot den ulovlige okkupasjonen av landet ditt. Til forskjell fra idyllen med blåbærenger rundt drapsmenn i Halden, utsettes palestinerne for det FN definerer som tortur: Menn, kvinner og barn utsettes for brutal fysisk vold, arrestasjoner midt på natten, isolasjon, underernæring, trusler mot familie og seksuell mishandling. De israelske fengslelscellene er overfylte, dårlig ventilert og mangler sollys, og fangene får ikke den medisinske behandlingen de trenger, med den følge at hundrevis av dem dør under eller etter fengselsoppholdet. Palestinere tvangsoverføres også til fengsler i ikke-okkuperte områder i Israel, noe som hindrer deres innestengte familier på Vestbredden eller Gaza i å besøke dem. Og her er vi ved en tredje type fengsel: Gaza og til dels Vestbredden er vel de største fengslene som finnes. Her er deler av en befolkning sperret inne, uten mulighet til å komme seg ut. Innestengt bak høye murer hindres de i å dekke sine basisbehov, her trakasseres de av fangevoktere i form av israelske soldater. Disse fangevokternes tilstedeværelse og de mange checkpointene dreier seg – slik israelske veteraner i Breaking the Silence forklarer – ikke om sikkerhet, men utelukkende om trakassering. Du slipper gjerne ut av dette «fengselet» – om du aldri vender tilbake. Enten ønskes du død, slik befolkningen i hele landsbyer ble massakrert i 1948 , eller du ønskes langt bort, til de andre palestinske flyktningene. En annen innesperringsteknikk er den økonomiske beleiringen av de palestinske områdene, slik Oslo II-avtalen i Paris for 20 år siden bidro til at Israel fikk enerett på å innkassere skatter og toll for palestinerne. Selvstyremyndighetene (PA) ble bare et ord på papiret og førte ikke til noen reell selvstendighet for Palestina. Som tidligere forsvarsminister og statsminister Ehud Barak sa til meg i et intervju, rådet han i 1995 sin kollega Yitzhak Rabin til å la palestinerne få styre sin egen økonomi. Dette utspillet møtte bare døve ører. Derfor har dagens israelske statsminister Benjamin Netanyahu enda en gang kunnet straffe palestinerne ved å holde tilbake skatteinntektene og la PAs titusener av offentlig ansatte lide under manglende lønninger. Palestinerne straffes for å ha søkt opptak som legitim medlemsnasjon i den internasjonale straffedomstolen (ICC). Etter råd fra USA, sin egen etterretningsorganisasjon Shin Bet og andre om at dette vil destabilisere Vestbredden totalt, har Netanyahu nå gått ut med at de skal betale. Men pengene har president Abbas ennå ikke sett noe til. Uansett: Palestinerne får i dag, onsdag 1. april, formalisert medlemskapet i ICC. Dette betyr at palestinerne nå kan anmelde Israel for ulovlige bosettinger og hva noen kaller krigsforbrytelser. Utover nevnte fengsler – det kriminelle, det politiske, innmuringen av Gaza – sender også ICC folk bak murene. Denne gangen er det krigsforbrytere som kan stå til ansvar, overfor det internasjonale samfunnets rettsinstanser. Enkeltpersoner helt opp i den israelske regjeringen kan således stilles for retten for sine handlinger – de har ikke lenger straffefrihet. Etter det nevnte besøket i Halden, referer International New York Times den norske sosialantropologen Ragnar Kristoffersen om at det ikke finnes bevis for at en snill behandling av fanger får dem vekk fra en kriminell løpebane. Men vokterne trenes i å behandle fangene humant, slik de snakker med og omgås dem. Hvorfor? Ikke for fangenes skyld, men for dem selv. Teorien er at hvis de læres opp i å bli dominante eller brutale, sprer denne væremåten seg til deres egne liv, påvirker deres egne familier – ja, til syvende og sist oss alle. Det er på tide at det internasjonale samfunnet stiller opp for å redde brutale Israel – vekk fra sitt eget mentale fengsel.
FEM fengsler
Det er på tide at det internasjonale samfunnet stiller opp for å redde Israel – vekk fra sitt eget mentale fengsel.
