Fellesskapets gravskrift

Fellesskapet er dødt, men hvem vil begrave det?

Ny Tid

Ansvarsfraskrivelse er tidens trend. Den opinionsdannende elite rister på hodet når de mennesker lederne er satt til å ta vare på, stiller krav. Vi må spille på lag med fremtiden, og fremtiden krever at vi er underdanige, lyder svaret. At disse menneskene finner seg i å gi fra seg makt, er nå én ting. En helt annet ting, er at selv de mest oppegående hoder synes å ta denne sannheten for god og klok tale. I beste fall ytrer de litt sleivete kritikk, og foreslår at folket må ta igjen det tapte ved å kjempe på maktens premisser, selv om de er smertelig klar over en slik strategi bare vil føre de lukkede sirkler videre framover.

Å være intellektuell betyr å peke på andre utviklingsmuligheter, noe den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman gjør til en viss grad i boka «Savnet fellesskap». Han er mest kjent for «Moderniteten og Holocaust» (1997, norsk utgave) og kom på norsk igjen i 1998 med «Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser». Nå er han aktuell med «Savnet fellesskap», som er spesialskrevet for Cappelens Upopulære skrifter. Altså en liten begivenhet.

Motstrøms

I boka går Bauman motstrøms, og forfekter altså noe så gammeldags som fellesskapsfølelse. Det er et anstrøk av en gammel bitter mann over teksten, men det gjør lite når Bauman samtidig strutter av vitalitet og vilje til å ta analytiske konsekvenser av sine morske tanker. Den strikte sosiologen må flere ganger vike til fordel for den samfunnsengasjerte debattanten. Det er en seier, ikke minst for leseren, som møter en bok med innslag av stram og poetiske prosa, dristige argumenter og overraskende konklusjoner, med referanser hentet både fra bøker og den «virkelige» verden.

Zygmunt Bauman fremstår i «Savnet fellesskap» som en intellektuell «allrounder».

Bauman begynner ganske enkelt. Med tantalos-myten. Tantalos, sønn av Zevs og Pluto, leflet med gudene og tilegnet seg kunnskap dødelige ikke skulle få innsikt i. I sin arroganse ønsket han å eie noe som bare kunne nytes som gave. Straffen kom raskt. Tantalos måtte stå i vann til halsen, men når han bøyde hodet for å slukke tørsten, gled vannet unna. Det samme skjedde med fruktklasene over hodet når han strakk seg etter dem for å mette sulten. Budskapet, skriver Bauman, er at dersom du drister deg til å ta sakene i egne hender, så vil du aldri greie å gjenskape den lykksaligheten som du bare kunne nyte i uskyldstilstanden. Målet vil alltid glippe unna i det du strekker deg etter det. En tapt uskyld kan aldri gjenvinnes. Slik er det med fellesskapet også, mener Bauman. Fellesskapet kan nemlig utelukkende enten være taust – eller dødt. Fellesskapet, som i utgangspunktet er noe naturlig, tåler ikke gransking, overveielser og kritiske spørsmål. «Et fellesskap som det må «bæres vitnesbyrd» om (eller som rettere sagt bærer vitnesbyrd om seg selv), er en selvmotsigelse». Likevel har vi en moderne forestilling om homogent fellesskap, enten det heter bygda, samfunnet eller nasjonalstaten. Men dette er «kunstige» fellesskap og ensartetheten kan kun opprettholdes ved å stenge fremmedelementer ute. Fellesskapet har altså brutt sammen, og da er det Bauman tyr til historikeren Eric Hobsbawms utsagn: «Idet fellesskapet bryter sammen, blir identiteten oppfunnet». Bauman sier det mer poetisk og mener identitet kun er et surrogat for fellesskap:«Identiteten spirer på fellesskapets grav, men blomstrer takket være håpet om de dødes oppstandelse». Identitet betyr å være unik, skille seg ut, være forskjellig. Problemet er selvfølgelig derfor at jakten på identitet bare fører til ytterligere splittelse og atskillelse, og umuliggjør selv fiktive fellesskap.

Den fleksible eliten

Forsikringer om at man ikke blander seg inn.

Vi blir tvunget til å søke biografiske løsninger på systemiske motsigelser. Vi må lete etter individuelle redningsveier på felles problemer. Dette har ført til at mange søker botemiddel for utryggheten ved å sikre egen kropp, eiendeler, hjem og nabolag. Vi utvikler en mistenksomhet overfor omgivelsene, og særlig de fremmede blant oss. Vi forskanser seg inne og kvier oss for å kommunisere med noen som ytterligere kompliserer bildet. Og så videre.

Trygghet er som kjent den nødvendige betingelsen for dialog mellom kulturer, og når utryggheten øker, kan man ikke annet enn å konkludere med at det nok er en stund til den globale kapitalen får selskap av den globale kulturen.

Bauman sier det enkelt igjen: «Vi savner fellesskap fordi vi savner trygghet.» Sitatet er det lett å slutte seg til, og derfra kan man diskutere i hvor optimistisk eller pessimistisk man skal være. Bauman er pessimist på vegne av systemet og strukturene som påfører oss utrygghet, men han synes å være optimist med hensyn til at noe må skje. Og som så ofte hos Bauman, må forandringen komme nedenfra. I «Savnet fellesskap» bruker Bauman mye plass på elendighetsbeskrivelse, så løsninger på problemet må man finne som en motpol til det Bauman mener er de mest vesentlige trekkene ved de dominerende kreftene.

Ifølge undersøkelser Bauman gjengir i boka, er det som regel to vesentlige årsaker til at folk føler seg utrygge i dag: Frykt for å miste jobben, og frykt for å bli utsatt for vold (og generell kriminalitet).

Som en begynnelse, må man fokusere på og erkjenne utrygghetens kilder. Rettferdig ressursfordeling må til for å gjenoppbygge fellesskap på splintrede rester, mener Bauman, og dette gjenoppbygde fellesskapet kan ikke ha annet som mål enn et universelt menneskelig fellesskap. «Oss mot dem»-krigen er det ingen andre enn globaliseringskreftene som vinner på, mener Bauman. Vi blir alle lettkjøpte ofre.

Hvor global er vi?

« Det kan være betimelig å minne om at per 1999 har bare fem prosent av verdens befolkning tatt en flytur. Bauman derimot skriver svært tett opp til ståstedet til dem som tar fly nær sagt hele tiden, altså eliten i de rikeste landene».

Å dilte etter resten av verden er et politisk valg, sist sett på Arbeiderpartiets landsmøte. Og hvem dilter verden etter?

I motsetning til andre sosiologer som er nevnt, går Bauman ganske basalt og banalt til verks. Han snakker om trygghet som en forutsetning for lykke, og hvem vil vel ikke være lykkelig? Til tross for at han forsøker å fremstille det dit hen at den globale eliten kun blir lykkelig av utrygghet, så er det her mulig å finne et slags felles kulturelt utgangspunkt. Ja, selv et økonomisk utgangspunkt for dialog. Den globale eliten har noe å selge. I en situasjon hvor man skal fordele ressursene rettferdig, kan det tenkes at noen er interessert i å kjøpe. Når alt kommer til alt kan det tenkes at selv globaliseringskreftene til slutt vil tape på en «Oss mot dem»-krig.

Zygmunt Bauman«Savnet fellesskap», Cappelen, 2000.

Kommentarer
DEL