Fellesskapets drømmeliv

Om alle hadde fått fantasiene sine realisert, hadde verden falt i grus på et blunk.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Thelma

Joachim Trier

Norge

De fleste av oss skulle ønske at fantasier kunne bli virkelighet – i hvert fall da vi var små. At jenta du er forelsket i, eller akkurat den sykkelen, står på trappa neste morgen bare du ønsker deg det sterkt nok. Eller hvorfor ikke at han mobberen i klassen, han som alltid plager deg på vei hjem, går opp i røyk, bare forsvinner? Eller at de ansatte i mobilbutikken gir deg telefoner og annet utstyr helt gratis?

Det høres forlokkende ut, men om alle til enhver tid hadde fått fantasiene sine realisert, hadde det ikke vært mye igjen av hverken ønsker eller verden, eller oss selv for den saks skyld.

Indre vs. ytre. Joachim Triers Thelma skriver seg inn i dette landskapet, med en interessant vri. Den kan minne om både Darren Aronofskys Black Swan (2010) og David Cronenberg The Brood (1979), men er forskjellig fra dem begge. Den har mer håp i seg.

Hovedpersonen Thelma, en ung frøken med ultrakonservativ kristendom i genene, ankommer Oslo for å studere biologi. Hun forelsker seg i en annen jente, samtidig som hun opplever en tiltakende ubalanse mellom fantasi og virkelighet. Både kjærlighet og hat setter i gang krefter i henne som kan forandre virkeligheten på uforutsigbare måter, blant annet at mennesker hun føler sterkt for blir borte.

Disse evnene til å påvirke virkeligheten korresponderer med den kristne bakgrunnen, det gryende begjæret og utfordringene som ligger i det å stå på egne ben, som ung kvinne – uten å være helt fortrolig med den nye rollen alene, avsondret fra foreldrene, eller forelskelsen hun vikles inn i.

Dermed er det kanskje ikke så lett å vite hva unge Thelma egentlig vil, eller ønsker seg, fordi hun ikke har helt styr på hvem hun er selv.

Individet og felleskapet. Trier beveger seg inn i skrekkfilmens territorium, men bare delvis. For mer enn noe annet handler Thelma om å finne ut hvem man er og hva man vil med livet – ja, bli voksen. Moden. Finne en balanse mellom hvem hun selv er og hvem andre er: hva hun vil ha fra verden og hva verden krever av henne. Slik er det for oss alle – at våre ønsker er umodne om de ikke tar hensyn til hva andres ønsker er. Det er en grunnleggende forbindelse mellom fellesskapets forestillinger og den enkeltes fantasier. Når den enkelte turer frem med tanker om hvordan ting henger sammen, kommer regnskapet uvegerlig i ubalanse.

Thelma handler mest om å finne ut hvem man er og hva man vil med livet – om å bli voksen.

Du trenger ikke være ung for å leve ut forestillinger som bringer forholdet mellom den enkelte og fellesskapet i ubalanse. Bare se på den forvirrede mannen bak terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya. Det grusomme som skjedde var uttrykk for en radikal ubalanse mellom hva han ville og hva de fleste andre vil.

Mangfoldet i fellesskapets fantasiliv kan føre til mye besynderlig – for eksempel et sprikende kollektiv hvor alle drar i hver sin retning, ønsker seg forskjellige ting og dermed undergraver fellesskapets verdier, slik vi kan se i høyrepopulismens fremvekst i dagens Europa. Men det er alltid mulig å gjenfinne den felles tråden – men da må vi altså lokalisere balansen mellom det indre og det ytre. Mellom det vi selv vil og det andre vil.

Denne fellestråden har navnet «utopi». Og den utopiske impulsen er evnen til å gjenfinne drøm- mene fellesskapet deler.

Triers styrke er at han åpner for parallelle fortolkninger forankret i et enormt sterkt foto som holder fast ved detaljene.

Detaljene og fellesskapet. Slik fletter også Thelmas dobbeltliv – det indre og det ytre – seg inn i fellesskapets årenett av drømmer etterhvert som filmen utvikler seg. Finner hun ikke en slags balanse til slutt? Dette er åpent, men jeg tror det. Balansen finnes i detaljene.

Det er mange måter å være Thelma på, og det er Triers styrke at han åpner for parallelle fortolkninger forankret i et enormt sterkt foto som holder fast ved detaljene. For det er ved å fordype seg i alle detaljene vi får fatt på de store tingene. Ikke fordi vi forstår helheten som sådan gjennom delene, men fordi det er ved å fordype seg i det som er forskjellig fra oss – det som uttrykker noe vi ikke er og noe vi ikke har ønsket oss – at vi kan finne frem til erkjennelsen av forskjeller mellom oss og andre. Når vi holder fast ved dette, aksepterer det og til og med strekker oss mot en annen, blir det mulig å ta innover oss eksistensen av ting, mennesker og hendelser som noe vi ikke kan – og heller ikke skal – kontrollere med våre drømmer i større skala.

Det er også her, i detaljene – i baksiden av en nakke, et hårstrå på en pute, en fugl som akser inn i et vindu, en slange som snor seg over en gammel kvinnes rynkete hånd – at Thelmas drømmeliv etter hvert slås inn i veven av forskjelligartede fortellinger som fellesskapet trenger for å fungere. Det er her Thelma, og Joachim Trier, begynner å drømme – for oss alle.

---
DEL