Uten fellesskap, intet håp

Gjennom å studere håpets funksjonsmåter og håpløshetens irrganger viser Ronald Aronson oss hva det å forandre verden innebærer.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

We. Reviving Social Hope

Ronald Aronson

University of Chicago Press

USA

Det ligger i bokens tittel – We. Reviving Social Hope – at håpet er inne i en krise. Gjennom å undersøke denne krisen, sirkler idéhistorikeren Ronald Aronson inn håpets natur. Hans utsynspunkt er den dagsaktuelle amerikanske politikken, som utspiller seg mellom koordinatene Obama–Sanders–Trump, og Occupy- versus Tea Party-bevegelsen. Der bildet anlegges bredere fortolker forfatteren også venstresidens krise fra ny-marxismens sene blomstring på 60-tallet, da Aronson studerte under Herbert Marcuse, gjennom Thatcher-epoken og frem til nyliberalismens verdensdominans. Når panoramaet åpnes for fullt, er det menneskets natur holdt opp mot samtidens enorme utfordringer som gjelder. Den amerikanske konteksten er uansett egnet, i og med at mange av samtidens hegemoniske verdier står sterkt i USA.

To typer fremmedgjøring. Aronson tar effektivt utgangspunkt i en dystopisk sovjetisk roman av Evgeny Zamayatin fra 1919, som nettopp heter Vi. Her får vi en skrekkvisjon av et totalitært massesamfunn der all individualitet er visket ut. En slik styringsmanøver kan sees som en psykopolitikk – en manipulering av menneskets naturlige tilbøyeligheter; av våre vaner, affekter og persepsjoner. Menneskene i Zamayatins kollektive helvete har ikke lenger noen klar fornemmelse av rett og galt – noe som bunner i en av totalkollektiviseringens konsekvenser, nemlig fremmedgjøringen overfor en selv. Denne skrekkvisjonen, realisert til gagns i mange kommunistiske stater, finner Aronson en motsats til i dagens nyliberalistiske samfunn: Her er det individualismen som tas til det ekstreme – med det resultat at vi i dag er fremmedgjorte overfor ethvert reelt eller mulig fellesskap. Vi bærer på en uklar og kuet lengsel etter «å være en del av noe større» – i en vending som bare bekrefter lengselens vaghet.

I en stillestående historisk periode kan man knapt forestille seg den euforiske opplevelsen av muligheter som dukker opp i revolusjoner og samfunns­omveltninger.

Hva er håp? I den grad forfatteren tar på seg å forstå håpet som fenomen, blir det viktig å forstå det riktig. I Aronsons avgrensning av håpets natur ligger et ønske om å forsvare fenomenet mot bakvaskelser og fordreininger som selv er politiske. Det å håpe blir lett hånet som en trøsterik illusjon, en myk følelse som man søker tilflukt i når man støter mot harde realiteter. For Aronson blir det viktig å forstå håpet som en positiv forventning om at et ønsket resultat faktisk kan realiseres; å se frem til, men ikke nødvendigvis forvente et positivt utfall. Håp er ikke bare et subjektivt begjær, men en holdning der virkeligheten fremstår som foranderlig og nye mulighetsrom åpnes.

Hovedpoenget er at vi ikke kan gjøre dette alene: Først når vi innser at den sosiale virkeligheten er kollektivt formet av mennesker, kan vi åpne for dét Ernst Bloch kaller «reelle muligheter». Aronson refererer til Blochs enorme trebindsverk Håpets prinsipp, men mener Bloch går seg vill i en encyklopedisk gjennomgang av alle håpets former, der han sidestiller urealistiske dagdrømmer om evig ungdom med politisk kamp for menneskeverd og rettferdighet. Et bedre utgangspunkt mener han å finne hos Sartre og hans skille mellom oss og vi. Som et «oss» er vi isolerte individer plassert sammen i en anonym rekke, som når vi står i en kø og venter på en buss. Om bussen ikke kommer, begynner vi å snakke sammen og blir et fellesskap som vurderer å gjøre noe med saken – klage, kontakte de ansvarlige, arrangere alternativ transport. Vi-et som oppstår endrer dermed hele situasjonen. Det samme skjer når håpet ammer opp i en større politisk skala: Der vi tidligere forholdt oss til realitetene som tilstivnede kjensgjerninger, blir vi nå aktivert. Alt som yter motstand blir saumfart for svakheter, styrker, motiver og strategier. Det gjenstridige sosiale feltet antar en ny karakter og blir til et mylder av hindringer, hjelpere, fiender og redskaper. Den som lever i en stillestående historisk periode, kan knapt forestille seg den euforiske opplevelsen av muligheter som dukker opp i revolusjoner og samfunnsomveltninger.

Martin Luther King appellerte til universelle verdier og gikk veien om dem som nettopp ikke var i samme gruppe som ham selv.

Motstand og åpninger. Håpet er altså knyttet til et fellesskap – som kan være like skjørt som håpet selv. Å forsøke å endre en gitt historisk situasjon er alltid et risikospill. Kollektiver som Occupy og Podemos blusser opp, men er også prisgitt ytre omstendigheter der et visst hell og en viss medgang må til. Håpet er en innstilling og en vilje til handling, som ofte møter motbør fra andre politiske affekter, særlig kynismen – som Aronson ser som håpets diametrale motsetning. Her bygger han på Peter Sloterdijk som i sin Kritikk av den kyniske fornuft (1983) beskriver kynismen som «samtidskulturens dominerende operasjonsmodus». Kynismen bidrar til å bevare status quo som en uoffisiell ideologi, og fratar den enkelte all tro på offentligheten. Kynikeren tror ikke på fellesskapet eller moralske idealer, men gjennomskuer alt – seg selv innebefattet.

Kynismen blir dermed den senmoderne individualismens grunnleggende holdning, som forutsetter at vi alle er rasjonelle egoister. Fornektelsen av fellesskapet stikker enda dypere enn dette, og bidrar til å misfarge håpet på ulike måter: Selve håpet blir privatisert, slik at vi først og fremst håper på bedre livsforhold for oss selv.

Universelle verdier. Aronson utvider dette etter hvert kjente poenget ved å påpeke at Tea Party-bevegelsen paradoksalt nok blir et kollektiv som kjemper for den enkeltes isolerte interesser og vil motvirke kollektive institusjoner. Hele floraen av rettighetsbevegelser risikerer å bli interessegrupper som både i sin motivasjon og militante rettighetsretorikk skiller seg lite fra sine motstandere. Som dette fenomenets rake motsetning trekker Aronson frem Martin Luther King, som appellerte til universelle verdier og gikk veien om dem som nettopp ikke var i samme gruppe som ham selv. Slik ville han oppnå anerkjennelse av anstendige menneskerettslige krav på et allment grunnlag. Tallrike og oppdaterte eksempler fra de senere årenes amerikanske historie gjør boken We. Reviving Social Hope til en dypt forankret livbøye for en ny «håpets politikk» – og gir samtidig redskaper til å skjelne mellom ekte og falske håp.

---
DEL