Uten fellesskap, intet håp

Gjennom å studere håpets funksjonsmåter og håpløshetens irrganger viser Ronald Aronson oss hva det å forandre verden innebærer.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

We. Reviving Social Hope

Ronald Aronson

University of Chicago Press

USA

Det ligger i bokens tittel – We. Reviving Social Hope – at håpet er inne i en krise. Gjennom å undersøke denne krisen, sirkler idéhistorikeren Ronald Aronson inn håpets natur. Hans utsynspunkt er den dagsaktuelle amerikanske politikken, som utspiller seg mellom koordinatene Obama–Sanders–Trump, og Occupy- versus Tea Party-bevegelsen. Der bildet anlegges bredere fortolker forfatteren også venstresidens krise fra ny-marxismens sene blomstring på 60-tallet, da Aronson studerte under Herbert Marcuse, gjennom Thatcher-epoken og frem til nyliberalismens verdensdominans. Når panoramaet åpnes for fullt, er det menneskets natur holdt opp mot samtidens enorme utfordringer som gjelder. Den amerikanske konteksten er uansett egnet, i og med at mange av samtidens hegemoniske verdier står sterkt i USA.

To typer fremmedgjøring. Aronson tar effektivt utgangspunkt i en dystopisk sovjetisk roman av Evgeny Zamayatin fra 1919, som nettopp heter Vi. Her får vi en skrekkvisjon av et totalitært massesamfunn der all individualitet er visket ut. En slik styringsmanøver kan sees som en psykopolitikk – en manipulering av menneskets naturlige tilbøyeligheter; av våre vaner, affekter og persepsjoner. Menneskene i Zamayatins kollektive helvete har ikke lenger noen klar fornemmelse av rett og galt – noe som bunner i en av totalkollektiviseringens konsekvenser, nemlig fremmedgjøringen overfor en selv. Denne skrekkvisjonen, realisert til gagns i mange kommunistiske stater, finner Aronson en motsats til i dagens nyliberalistiske samfunn: Her er det individualismen som tas til det ekstreme – med det resultat at vi i dag er fremmedgjorte overfor ethvert reelt eller mulig fellesskap. Vi bærer på en uklar og kuet lengsel etter «å være en del av noe større» – i en vending som bare bekrefter lengselens vaghet.

I en stillestående historisk periode kan man knapt forestille seg den euforiske opplevelsen av muligheter som dukker opp i revolusjoner og samfunns­omveltninger.

Hva er håp? I den grad forfatteren tar på seg å forstå håpet som fenomen, blir det viktig å forstå det riktig. I Aronsons avgrensning av håpets natur ligger et ønske om å forsvare fenomenet mot bakvaskelser og fordreininger som selv er politiske. Det å håpe blir lett hånet som en trøsterik illusjon, en myk følelse som man søker tilflukt i når man støter mot harde realiteter. For Aronson blir det viktig å forstå håpet som en positiv forventning om at et ønsket resultat faktisk kan realiseres; å se frem til, men ikke nødvendigvis forvente et positivt utfall. Håp er ikke bare et subjektivt begjær, men en holdning der virkeligheten fremstår som foranderlig og nye mulighetsrom åpnes.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.