Feiring av menneskehetens mangfold

AGNÈS VARDA: Den nye franske bølgens filmpioner Agnès Varda reflekterer over sin karriere og formidler en humanistisk livsfilosofi om fellesskap og empati.
Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 06.06.2019

Varda by Agnès

Agnès Varda

Frankrike

Spørsmålet «Hvor er alle de kvinnelige regissørene?» stilles stadig oftere i en industri som først nå er blitt bevisst sin egen kjønnsmessige slagside. Og dette markerer et skifte, etter flere tiår med ensporet oppmerksomhet på de kanoniserte mannlige regissørene. Sammen med krav om at det må gjøres mer for å utlikne forskjellene, gjennom støtte til filmproduksjoner ledet av kvinner, skrives filmhistorien på nytt: Kvinnelige filmskapere som ikke har fått sin fortjente plass i rampelyset, trekkes nå fram, slik at en ny generasjon kan få glede av deres kunst.

Vitalt utbrudd

Det er først nå at Agnès Varda har blitt gjenstand for allmenn beundring. Hun var vesentlig for utviklingen av «den nye franske bølgen» på slutten av 50-tallet – og en av de første kvinnelige filmfotografene som satte sitt preg på europeisk kunstfilm. I fjor ble hun omsider tatt inn i Oscar-varmen, som historiens eldste nominerte, for roadmovie-dokumentaren Faces, Places (2017). Da hun ankom prisutdelingen iført silkepyjamas og med sin særegne punkete, tofargede hårsveis, haglet det med begeistrede godord på Twitter. En uavhengig utenforstående, et lyspunkt av lystig ugagn, en selverklært feminist og et ekte geni: Etter å ha vært utelatt fra det offisielle narrativet, blir Varda nå omfavnet som et vitalt utbrudd av en kreativ energi vi har savnet.

Varda by Agnès (2019) hadde verdenspremiere på Berlinalen, og det ryktes at dette blir hennes siste film [Varda gikk ut av tiden i mars i år, red. anm]. Filmen gir en god oversikt over livsverket hennes og er en ideell inngangsport for nye fans: Den er dels en mesterklasse, hvor hun guider oss gjennom klipp fra en svært så innovativ karriere, og dels dypere betraktninger rundt hennes hjertevarme livsfilosofi – alt gjennomført med den fantasifulle sjarmen vi venter oss av en film om og av Agnès Varda. Og som et viljesterkt, skapende menneske i en verden styrt av menn, visste hun nok at det var best å lage filmen selv – om hun skulle ende opp med en film som er tro mot kjernen i henne.

Varda blir nå omfavnet som et vitalt utbrudd av en kreativ energi vi har savnet.

Når vi ser Varda første gang, sitter hun i sin ikoniske regissørstol, med «AGNES V.» trykket på stolryggen, foran en forsamling av forventningsfulle filmskaperspirer. Og det er en passende åpning for en film som vektlegger at hennes kreative praksis er vesentlig for tilknytningen hun har til andre. Hun er ikke en vanlig kone og mor som tilfeldigvis også lager filmer (selv om hennes kjærlighet til den avdøde ektemannen og nybølge-kollegaen Jacques Demy og barna deres veves anekdotisk inn i filmens stoff).

Mangfold

Vi blir gitt forståelsen av at filmarbeid er en altomfattende livsstil. Men arbeidet blir ikke framstilt som et narsissistisk kall, slik vi kjenner det fra kunstnermyten om «det plagede geniet», hvis nære og kjære må lide for at mesteren skal kunne skape: Det er Vardas grunnleggende affinitet til og empati for menneskeheten i alle dens manifestasjoner, samt kunstens potensial til å være en legende kraft i samfunnet, som er drivkraften.

Varda by Agnès Regissør Agnès Varda

Varda har lenge benyttet seg av filmmediets aktivistiske muligheter til å belyse hvordan samfunnet og politikken forholder seg til menneskekroppen: frykten for kreft, betraktninger rundt vår dødelighet og objektivisering av kvinner er temaer i Cleo from 5 to 7 (1962), mens i den frisinnede musikalen One Sings, The Other Doesn’t (1977) – laget i en tid da kvinnebevegelsen i Frankrike gjorde seg gjeldende – står retten til abort sentralt. I hennes filmer slår ikke kvinnene seg til ro med å måtte passe inn i en rigid, borgerlig form («Jeg ønsket å filme frihet og dritt», sier hun om Vagabond, laget i 1984, som handler om en sint einstøing), i stedet får de rom til å prøve ut ulike livsstiler og til å finne seg selv.

«Ingenting er banalt dersom du filmer folk med empati og kjærlighet.»

Selv når hun ikke er uttalt politisk, handler arbeidene hennes om inkludering og fellesskap – filmen blir en vei tilbake til livsbejaelse og verdighet. «Jeg spiller en liten, gammel dame, koselig tykkfallen og pratsom, som forteller sin livshistorie. Men det er de andre som egentlig interesserer meg», sier hun, like ertende listig som hun er snurrig og selvutslettende. Hennes fordomsfrie, vennlige nysgjerrighet er selve grunnlaget for filmenes mange møter med mennesker i samfunnets sliterklasser, med eksentrikere og marginaliserte: Fra forholdet hun etablerer til en mann som leverer persille til bondens marked i The Gleaners and I (2000), til den entusiastiske digresjonen om «togopater» (voksne med en svær samling modelltog). «Ingenting er banalt dersom du filmer folk med empati og kjærlighet og synes at de er ekstraordinære, slik jeg har gjort», sier hun.

I en verden hvor individets identitet befinner seg i en slags krigstilstand, for ikke å si i skyttergraven, blir Vardas ettermæle en ukonvensjonell og lystig feiring av menneskehetens mangfold.


Varda døde 29. mars i år.
Filmen vises på Kunstnernes hus i Oslo 9. og 16. juni.

Gratis prøve
Kommentarer