Fedrenes synder

Vil du ha spenningslitteratur under juletreet i år? Glem Jo Nesbø og Jeffery Deaver. Ønsk deg heller Odd Karsten Tveit og Robert Fisk.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Men han lar ikke de skyldige være ustraffet, han hjemsøker fedrenes misgjerninger på barn, på dem i tredje og dem i fjerde ledd.» Dette illevarslende sitatet fra Bibelens fjerde Mosebok dukker raskt opp i bakhodet når jeg leser politisk samtidshistorie fra Midtøsten. Ikke bare fordi Gud, slik vi kjenner ham, har røttene sine i Midtøsten, men fordi denne delen av verden er som et svart hull, en politisk svart nova, en sentrifugalkraft som suger vett og forstand, historisk og politisk edruelighet ut av oss alle.

Alt er politikk i denne delen av verden – ikke minst historien. Naturlig nok. For når vold avler vold og lidelse avler frykt og mistro, så er det fordi politikk ikke oppstår i et vakuum. I Midtøsten er hver stein, hvert ord og hver tanke bokstavelig talt ladet med historie, til et sitrende og sprakende nivå der det raskt kan oppstå overledning. Tragedien for folk som bor i regionen er at deres historie dessverre også er en del av vår. Og det er våre – les Vestens – tolkninger som veier tyngst i det storpolitiske spillet.

To mursteiner

NRKs Odd Karsten Tveit og britiske The Independents Robert Fisk har begge bortimot en mannsalder bak seg som utenrikskorrespondenter i Midtøsten. De er omtrent på samme alder, de har opplevd mange av de samme tingene, de kjenner hverandre og referer til samtaler med hverandre når de skriver. I år har begge forlatt det korthuggete nyhetsformatet og bestemt seg for å skrive langt. Og sjelden har begrepet «murstein» passet bedre på to bøker: Tveit har med Krig og diplomati. Oslo – Jerusalem 1978-96 levert over 650 brageprisbelønte og svært detaljerte sider om norsk Midtøsten-politikk mellom 1978 og 1996. Den enda mer taletrengte Fisk har skrevet dobbelt så langt om intet mindre enn «Den store krigen for sivilisasjonen» i boka The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East.

Vi vet hvordan det går – det er ingen hemmelighet at Osloavtalen ble undertegnet i 1993 eller at USA skapte en politisk hengemyr for oss alle ved å bombe Irak i 2002. Skildringen av de dramatiske prosessene som førte fram dit er likevel nesten overraskende spennende og gjør lesetiden kort. Hva var det egentlig som skjedde? Hva lå bak vurderingene? Hva vet vi i dag som ikke var allment kjent da begivenhetene fant sted?

Helhet og konsekvenser

Robert Fisk spenner opp det store lerretet, som det seg hør og bør en ektefødt sønn av det britiske imperium. Fisks far var britisk soldat under første verdenskrig, og kjempet for dronning og fedreland i skyttergravene i Somme. I kjølvannet av denne krigen ble mange av våre dagers mest omstridte grenser dratt på seierherrenes tegnebord, ikke minst i store deler av Midtøsten.

Som journalist har Robert Fisk tilbrakt det meste av sin tid med å dekke de dødelige konsekvensene for folk, hvordan den ene konflikten har avfødt den neste og hvordan den ene misgjerningen har gitt næring til sin etterkommer. Å hente ut enkelteksempler fra boka blir fort å gjøre vold på sammenhengene, for Fisks prosjekt er nettopp å vise oss helheten, gjennom å konfrontere oss med den ulykksalige veven av selvgodhet og historieløshet som har skapt dagens Afghanistan, Algerie, Iran, Libanon, Israel og Palestina.

Fisk har en penn som drypper syre når han beskriver maktens arroganse. Det være seg britiske etterretningsoffiserers James Bond-aktige kynisme i sjahens Iran, hvordan det moderne Europa aksepterer at tyrkiske myndigheter fortsatt fornekter det bevisste og systematiske folkemordet på armenerne i 1915 (Fisk kaller nedslaktingen av armenerne «det første holocaust», og påpeker at tyske nazister kopierte og forstørret mange av metodene under jødenes holocaust snaue 30 år senere), eller for den del hvordan israelske toppolitikere, med Shimon Peres i spissen, krever at jødene skal ha monopol på menneskelig lidelse. Etter Fisks oppfatning kan likevel verken britiske eller franske stormaktsprosjekter måle seg med den uvitende nonchalansen som styrer dagens kamp mot «Terror» og for «Sivilisasjonen», anført av et emosjonelt USA og med Tony Blair på slep.

Arafat og Oslo

Tveits prosjekt – historien om Norges engasjement i Midtøsten – blir nesten litt smått i dette bildet. Norge er jo bare et lite land i verdens ytterkant, som siden uavhengigheten i 1905 for det meste forsøkte å holde seg unna internasjonal sikkerhetspolitikk. Likevel vokste det gradvis fram en overbevisning om at vi kunne løse en av verdenshistoriens mest intrikate politiske knuter. Hva gikk det av oss?

Robert Fisk nærmest fnyser i sin beskrivelse av Oslo-prosessen, som fra et norsk ståsted er overraskende knapp. Han avfeier det hele som et mislykket sololøp av en egenrådig Yassir Arafat. I stedet for å gå den tunge veien som forhandlerne fra Vestbredden og Gaza var i gang med, grov reven Arafat et hull som sikret ham – og PLO i eksil – fortsatt politisk lederskap. Paradoksalt nok skjedde dette på bekostning av de små framskrittene palestinske forhandlere tross alt hadde oppnådd under de offisielle amerikanskledete forhandlingene.

Arafat ville nemlig aldri ha kommet så langt som til plenen foran Det hvite hus dersom han ikke var kraftig svekket, blant annet på grunn av sin ulykksalige allianse med Saddam Hussein under den første Golf-krigen. Bare en svak og kompromissvennlig Arafat var en interessant samtalepartner for Israel, og det faktum at de mer kravstore gruppene Hamas og Islamsk Jihad styrket seg, var en av årsakene til at Israel kunne gi PLO konsesjoner. Ved å forhandle med PLO kunne Israel skyve administrasjonen av de okkuperte områdene fra seg, samtidig som de relativt uforstyrret kunne fortsette å bygge bosettinger og etablere andre «fakta på bakken». Til tross for verdenspressens euforiske utblåsninger høsten 1993 ble det sørgelig snart klart at en avtale som verken omhandlet de palestinske flyktningene fra 1948 eller Jerusalems skjebne ikke var noe palestinerne kunne leve med. Likevel ble kritikere av Oslo-avtalen(e) fordømt som fredsmotstandere i mange år.

Norge og freden

I sin bok gir ikke Robert Fisk mye for at «en håndfull norske politikere, mange uten praktisk erfaring fra regionen» skulle begå underet med å skape fred i Midtøsten. Ettertiden må sies å ha gitt ham rett, men fra et norsk ståsted gjør ikke det de norske aktørenes valg og bedømmelser mindre interessante. Heller ikke i lys av Fisks tids- og områdemessige langt bredere lerret.

Odd Karsten Tveits bok bygger ikke minst på norske UD-kilder. Likevel er den befriende lite navlebeskuende. Det norske politiske spillet blir satt inn i en større, internasjonal sammenheng, og gjennom Tveits briller får vi innsyn i hvilke hendelser og vurderinger som gjorde at det overhode ble en norsk bak-kanal. Det var nemlig ingen selvfølge. Helt fram til 1992, da de svenske sosialdemokratene tapte valget og Sveriges utenriksminister Sten Andersson gikk av, var det Sverige som var den førende skandinaviske aktøren. Det er en av mange kjensgjerninger nordmenn har hatt lett for å glemme i rusen over å være verdens beste fredsmeklernasjon.

B-film i virkeligheten

Tveit viser oss et sterkt Israel-vennlig Norge, som på 1980-tallet langsomt endrer oppfatning, ikke minst på grunn av norske FN-soldater i Libanon, diplomatiske ildsjeler som Hans Wilhelm Longva og erfaringene til norske hjelpearbeidere under israelsk beleiring.

Litt B-filmaktig møter vi også Norge som arena for både israelske og palestinske etterretningstjenester. Vi får repetert norsk etterretnings blinde tiltro til Mossad, ikke minst da israelske etterretningsoffiserer fikk slippe til som forhørsledere i intervjuer med palestinske flyktninger på 1980-tallet. Og vi får ny kunnskap om hvordan palestinsk etterretning seriøst vurderte et attentat mot Mossad-agent Sylvia Raphael i Norge, hun som blant annet hadde ansvaret for at den norsk-marokkanske kelneren Ahmed Bouchikhi måtte bøte med livet ved en misforståelse. I tillegg har vå fått en vaskekte norsk agent å forholde oss til, nemlig Palestina-aktivist Kari Lindstad som lot seg verve av Mossad, muligens som dobbeltagent.

Mildere lys

Tveit er ikke ukritisk til Oslo-avtalens betydning for palestinerne, og kynismen blant israelske politiske ledere, både på høyre- og venstresiden, kommer klart til uttrykk: Israels sikkerhet går foran alt, og bare Israel skal ha rett til å definere hva Israel skal gjøre. Under ligger blant annet angsten for å bli en minoritet, samtidig som Israel oppfatter seg selv som noe helt unikt, annerledes og bedre enn naboene i regionen. Samlet sett er det derfor Yassir Arafat som framstår som den store kompromissvennen, nesten fra begynnelsen av.

I Tveits versjon framstår Arafat i et noe mildere lys enn hos Fisk. Tveit lar oss komme tettere på PLO-formannens prioriteringer og vurderinger slik han selv framstilte dem, både overfor Tveit selv og andre nordmenn som kjente ham. Arafat hadde åpenbart et personlig ønske om å holde liv i en norsk bak-kanal, noe de norske aktørene ikke overraskende satte pris på. Men Arafat og palestinerne er ikke 100 prosent sammenfallende, selv om det i den perioden Tveit beskriver var viktig å få anerkjent PLO som noe mer enn en terroristorganisasjon. Tveits bok berører selvfølgelig dette, men kanskje ville det vært interessant å gå enda dypere inn i de ulike politiske vurderingene på palestinsk side, både innenfor og utenfor PLO?

Nøktern kraft

Tveits fortellerstemme er tilbaketrukket og beskrivende. Framstillingen er strengt kronologisk og kan i blant bli litt leksikalsk og oppramsende. Særlig forhandlingsreferatene, der det også vrimler av navn, kan bli mye time for time, dag for dag. Helheten er likevel spennende. Tveits største fortjeneste er at han setter de norske vurderingene inn i et samtidig perspektiv der ikke bare diplomatiet har en stemme, men der vi også får vite hva som skjer på gaten og i flyktningleirene i Libanon.

Grufulle hendelser som Israels invasjon i Sør-Libanon og den israelsk-kontrollerte nedslaktningen av palestinske flyktninger i Sabra og Shatila-leiren er nøkternt skildret og interessant nok er det nettopp nøkternheten i språket som gjør at handlingenes bestialitet etser seg fast for leserens indre blikk.

I scenene der Tveit enten rekonstruerer opplevelsene til norske hjelpearbeidere i Saida eller beskriver sine egne møter med hauger av opphovnede lik etter massakren i Sabra og Shatila er han bedre enn Fisk. Fisk er en uttrettelig gravejournalist og en begavet og emosjonell forteller, men iblant skygger han for dem han vil forsvare fordi han ikke alltid er like god til å skille hva som er virkelig viktig for leseren å vite. Uten at jeg har telt linjer, virker det som han bruker like mye plass på å beskrive en krangel med redaktøren i The Times (der Fisk jobbet før han skiftet til The Independent), som på selve Oslo-prosessen.

Klok, men skremt

På et nivå kunne jeg ønsket meg en Tveit som våget å fortelle enda mer og en Fisk som iblant påla seg selv litt mer selvsensur. På et annet nivå er det bare pirk. Begge bøkene er godt skrevet og én ting er i alle fall sikkert: Det er lite som overgår virkeligheten i dramatikk, pasjon, absurditeter og regelrett gru.

Det viktigste med bøker er dessuten at vi blir klokere av å lese dem, og det blir vi her. Og skremt. Ikke minst Fisks bok dokumenterer med all tydelighet at kimen til ondskap finnes hos alle, ikke minst hos dem som selv er blitt utsatt for grusomme overgrep. Vi skaper våre fiender i vårt bilde, uavhengig av religion, kultur og geografisk plassering. Makt er derimot ikke alle forunt.

Robert Fisk

«The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East»

Alfred A. Knopf 2005

Odd Karstein Tveit

«Krig og diplomati. Oslo – Jerusalem 1978-96»

Aschehoug 2005

---
DEL

Legg igjen et svar