Publisert: 16.03.2017
Globaliseringen har etterlatt seg en bittersøt smak. Det smakte søtt da tusenårsmålet om å halvere ekstrem fattigdom ble nådd hele fem år før målsatt. Dessverre fulgte en meget bitter ettersmak da skyggen av ekstrem ulikhet ble kastet over oss.
I etterkant av Oxfams rapport «An Economy for the 99%» har en frase spredd seg som ild i tørt gress: «Verdens åtte rikeste menn eier like mye som den fattigste halvparten i verden.» Selv om tallenes tyngde kan diskuteres, som blant annet Anders Hofseth gjorde i NRKBeta (9.2.2017), understreker rapporten like fullt den groteskt skjeve fordelingen som finnes i verden. Ulikhet er et faktum, både mellom land og innad i land.
Det store spørsmålet blir da: Hvordan kan den ekstreme fattigdommen være halvert, samtidig som gapet mellom fattig og rik fortsatt eksisterer i beste velgående? For å finne svaret på dette må vi først forstå hva «fattigdom» egentlig er.
Hva er fattigdom? Ideologiske synspunkter bestemmer utfallet av det internasjonale utviklingssystemet. Ideologier danner rammeverket for mål, meninger, forventninger og motivasjoner til å endre et samfunn. Med andre ord er utviklingssystemet en samling av tro og ideer – en måte å tenke om verden på. Men mennesker trenger å kunne forholde seg til verden: å søke orden i kaos, konkretisere det abstrakte og ordlegge det usagte. Med bedre diskurser kan vi dermed forstå verden bedre.
Anlegger man et historisk blikk på globaliseringen, kan man tydelig se at utviklingsagendaen har endret seg på linje med den dominante diskursen. Skreller vi alle lag av løken, sitter vi tilbake med definisjoner og måleenheter, som igjen legitimerer utviklingspolitikk og hvem som drar nytte av den.
En sprekk i samfunnet. Her er noen eksempler: Diskursen om sosial evolusjonisme og skillet mellom de barbariske «underutviklede» samfunnene og de siviliserte «utviklede» samfunnene, legitimerte vestlig intervensjon. Dette har også vært kjent som the white man’s burden. Diskursen om utvikling som synonymt med «økonomisk vekst» har ført til måleenheter som bruttonasjonalprodukt (BNP) – der distribuering av rikdom og goder ble skjult i blindfeltet. Med kritikken til det rene økonomiske synspunktet fulgte et større fokus på grunnleggende «menneskelige behov», og Human Development Index (HDI) ble introdusert.
Nyliberalismen er særlig interessant: Med sitt fokus på radikale reformer, fri handel, åpent marked, konkurranse, deregulering og restrukturering har nyliberalismen spilt en viktig rolle i utviklingspolitikkens diskurs. Globaliseringen av liberal finans, privatiseringer, økende usynliggjøring av nasjonale grenser og tingliggjøring av naturressurser la makten i hendene på en håndfull mennesker. Allerede ressurssterke mennesker ble belønnet og verdsatt, mens folk med dårligere forutsetninger ble betraktet som late. Ideologien er totalignorant for en kontekst av utdannelsessystemer, boligmarkeder og skjevfordeling av jordens ressurser. Dette skapte en sprekk i samfunnet, som senere har vokst seg til en ekstrem ulikhet.
Et produkt av diskurser. Forestillingen om «fattigdom» er rett og slett et produkt av diskurser, og ordets betydning har endret seg deretter. Utviklingsdiskursen – uansett hvilken form den har tatt gjennom årene – kommer med sitt sett av makt og misbruk. Derfor er det viktig å være bevisst på hvordan vi måler og definerer både fattigdom og utvikling.
God livskvalitet bør være en rett forunt alle mennesker. Hva dette innebærer, varierer imidlertid både fra land til land og person til person. Allikevel fordrer det at hvert individ har et noenlunde likt utgangspunkt for å kunne oppnå dette. Så lenge skjevfordelingen av jordens ressurser forblir slik den er i dag, er det vanskelig å utfordre makten av eksisterende diskurser.
Heldigvis, kan man si, har både «ulikhet» og «livskvalitet» relativt nylig entret scenen til utviklingens arena. Forhåpentligvis vil dette innebære flere stemmer i fremtidens diskursspråk.
