Globaliseringen har etterlatt seg en bittersøt smak. Det smakte søtt da tusenårsmålet om å halvere ekstrem fattigdom ble nådd hele fem år før målsatt. Dessverre fulgte en meget bitter ettersmak da skyggen av ekstrem ulikhet ble kastet over oss.
I etterkant av Oxfams rapport «An Economy for the 99%» har en frase spredd seg som ild i tørt gress: «Verdens åtte rikeste menn eier like mye som den fattigste halvparten i verden.» Selv om tallenes tyngde kan diskuteres, som blant annet Anders Hofseth gjorde i NRKBeta (9.2.2017), understreker rapporten like fullt den groteskt skjeve fordelingen som finnes i verden. Ulikhet er et faktum, både mellom land og innad i land.
Det store spørsmålet blir da: Hvordan kan den ekstreme fattigdommen være halvert, samtidig som gapet mellom fattig og rik fortsatt eksisterer i beste velgående? For å finne svaret på dette må vi først forstå hva «fattigdom» egentlig er.
Hva er fattigdom? Ideologiske synspunkter bestemmer utfallet av det internasjonale utviklingssystemet. Ideologier danner rammeverket for mål, meninger, forventninger og motivasjoner til å endre et samfunn. Med andre ord er utviklingssystemet en samling av tro og ideer – en måte å tenke om verden på. Men mennesker trenger å kunne forholde seg til verden: å søke orden i kaos, konkretisere det abstrakte og ordlegge det usagte. Med bedre diskurser kan vi dermed forstå verden bedre.
Anlegger man et historisk blikk på globaliseringen, kan man tydelig se at utviklingsagendaen har endret seg på linje med den dominante diskursen. Skreller vi alle lag av løken, sitter vi tilbake med definisjoner og måleenheter, som igjen legitimerer utviklingspolitikk og hvem som drar nytte av den.
