Fastlegereformen var snikprivatisering

Fastlegereformen handlet ikke bare om at alle skulle få sin faste lege. Uten noen form for debatt sørget reformen samtidig for en snikprivatisering av leger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det mener helseeksperter drøyt to år etter at fastlegeordningen ble innført 1. juni 2001 av daværende helseminister Tore Tønne (Ap).

Formålet med reformen – ble vi fortalt – var å bedre kvaliteten i allmennlegetjenesten ved at alle skulle kunne få en allmennlege å forholde seg til. Kontinuiteten i lege-pasientforholdet skulle bli bedre.

I dag har da også 98 prosent av befolkningen ifølge Rikstrygdeverket plass på liste hos en fastlege. Men samtidig har reformen overlatt legene til markedets ubønnhørlige krefter.

– Reformen ble solgt som en fastlegeordning, mens privatiseringen av leger ble lurt inn bakveien uten debatt, sier Olaug Lian, forfatter av «Når helse blir en vare».

– Det var det ultimate privatiseringsgrep. Legenes offentlige ansvar i lokalsamfunnet er svekket, sier Elisabeth Swensen, kommunelege og spesialist i allmennmedisin.

– Fastleger som mangler pasienter behandler dem mer enn nødvendig for å få mer inntekter, sier Hilde Lurås, forsker ved Universitetet i Oslo.

– Kvinner med diffuse muskelsmerter er taperne, sier Rannveig Dahle, forsker ved NOVA.

Private næringsdrivende

Fastlegeordningen medførte ikke bare at allmennleger fikk ansvar for en bestemt pasientliste. Avlønningsordningen ble også endret.

30 prosent av inntekten til en gjennomsnittslege skal nå komme fra et per capita tilskudd utbetalt per pasient på lista. 70 prosent av inntekten skal utbetales som stykkpris avhengig av det antallet tjenester legen yter.

Stykkprisen finansieres dels av egenbetaling (egenandel) som du og jeg som pasient betaler, og dels fra trygderefusjoner.

Stykkpriser var også en del av inntektsgrunnlaget til de fleste allmennlegene før fastlegeordningen ble etablert. Men da hadde legene også inntekt fra kommunale driftstilskudd som ikke var basert på antall pasienter og utførte tjenester.

I tillegg var en del allmennleger kommunalt ansatte med fast lønn.

– Lurt inn bakveien

Det store skifte etter reformen er altså at mange allmennleger gjennom fastlegeordningen fullstendig har blitt private næringsdrivende.

Olaug Lian, forsker ved Universitetet i Tromsø og forfatter av boka «Når helse blir en vare», mener at navnet på reformen har lurt folk til å tro at dette bare dreier seg om at folk skal få en fast lege.

– Fastlegereformen innebar nemlig også at mange av de allmennlegene som før var kommunalt ansatte eller hadde kommunale driftstilskudd, ble selvstendige næringsdrivende. Denne privatiseringen ble lurt inn bakveien uten debatt. Nå må legene tjene penger gjennom antall pasienter de har på lista si og refusjon fra trygdekontoret gjennom stykkprisordningen for å betale husleie, utstyr og sekretær. Dette kan føre til medikalisering av pasienter, det vil si at legene trekker folk oftere enn nødvendig inn til behandling for å få inntekter, påpeker Lian, som for tiden evaluerer fastlegeordningen basert på en undersøkelse av pasienterfaringene.

– Kommunen taper på meg

Kommunelege i Seljord og spesialist i allmennmedisin, Elisabeth Swensen, mener også at fastlegereformen var et gigantisk privatiseringsprosjekt.

– Det var det ultimate privatiseringsgrep, sier Swensen, som selv har fått føle denne ukjente siden av reformen på kroppen.

– Det har blitt fortiet, men noen av oss jobber faktisk fremdeles som kommuneleger med fast lønn. Men staten gir ikke lenger kommunene faste tilskudd til leger. Etter reformen får kommunene i stedet tilskudd fra staten beregnet ut i fra hvor mange pasienter vi har og hvor mye vi behandler dem, forteller Swensen.

– Hvis jeg driver slik jeg har gjort hele mitt liv – langsomt, med god tid til pasientene og ordner ting selv – da taper kommunen på meg. Der jeg før sendte en resept til en pasient ut ifra en telefonsamtale, burde jeg nå heller innkalle pasienten til full konsultasjon, slik at kommunen får mer penger fra staten, utdyper hun.

– Geografi viktig

Swensen tror ikke at folk flest har skjønt hva som skjer, og ser ikke for seg hvilke tunge aktører som ønsker å diskutere denne privatiseringen. Legeforeningen er tause, for legene har jevnt over fått mye bedre inntekter etter reformen.

Problemet er etter hennes mening at legens ansvar for lokalsamfunnet ved innføringen av fastlegeordningen er erstattet med ansvaret kun for de pasientene som til enhver tid står på legens liste.

– Et slående fellestrekk ved fastlegeordningen og helseforetaksreformen med sin vekt på fritt sykehusvalg er at geografi ikke lenger er en eksplisitt premiss. Norge er et land der geografisk tilhørighet har vært en sentral dimensjon ved folks identitet. I det postmoderne Norge kan det se ut til at sentrale helseplanleggere tror at dette er endret. Geografiske hensyn veier ikke like tungt for den departementale utrederen på vei til Brussel for å delta på et dagsmøte, som for fiskeren i Hasvik, sier kommunelegen, som også er prosjektleder for distriktsmedisinsk fagutvikling ved Universitetet i Tromsø.

– Ikke fordi de er sykere

Forsker ved Senter for helseadministrasjon på Universitetet i Oslo, Hilde Lurås, er en av forskerne som evaluerer fastlegeordningen på oppdrag fra Norges forskningsråd.

– Etter at fastlegeordningen ble innført ser man at refusjonene over trygdebudsjettet har økt. Dette kan blant annet skyldes at mange leger mangler pasienter for å oppnå sin ønskede listelengde. Mye tyder på at pasientene på disse legenes lister får flere legetjenester enn andre – ikke fordi de er sykere, men fordi legen har god tid. På denne måten fører stykkprisordningen til at kostnadene går opp i været, sier Lurås.

Hun viser til Trygdeetaten som slår fast at nærmere 75 prosent av norske allmennleger opplever mangel på pasienter ett år etter innføring av fastlegeordningen.

At kostnadene for staten har økt, viser Rikstrygdeverkets Basisrapport 2002: Fra juli 2001 til juli 2002 førte fastlegeordningen til en økning av refusjonsutgiftene på 539 millioner kroner, eller 39,6 prosent.

– Kvinner er tapere

Før sommeren gjennomførte forskerne Rannveig Dahle og May-Len Skilbrei en undersøkelse basert på intervjuer og gruppesamtaler blant 32 pasienter med et stort legebehov.

– Myndighetene ville med fastlegereformen få bukt med «legeshoppingen». Men hvem er det som er legeshoppere. Jo, det er kvinner med diffuse muskelsmerter som ofte ikke blir trodd av leger, og som derfor har behov for å bytte leger. Fastlegeordningen fungerer nå som en kontroll på denne svake pasientgruppen, det er de som er taperne, sier Dahle, som er forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Jo mer hun ser på ordningen, desto mer kritisk blir hun.

– Man ville også bort fra misbruket av spesialisttjenester. Jeg har selv grønn stær og må etter den nye ordningen gå til min fastlege for å få henvisning hver gang jeg skal til spesialisten. Dette blir overforbruk av allmennlegene i stedet, sier Dahle, som i likhet med de andre ekspertene Ny Tid har snakket med mener at reformen har ført til privatisering av legetjenesten, og at leger har blitt mer markedsorienterte.

---
DEL

Legg igjen et svar