Fascismens anatomi

Hvorfor vokste fascismen seg sterk i noen stater, mens den råtnet på rot i andre? Robert O. Paxton gir intet mindre enn hele svaret.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det fins et bilde av fascismen som alle gjenkjenner: en forførende folketaler, en ekstatisk masse av mennesker, disiplinerte rekker av marsjerende ungdommer, brunskjorter som banker opp en demonisert fiende, blitz-invasjoner i grålysningen, uniformskledde soldater som marsjerer gjennom beleirede byer.

Det er et bilde, og som visuell presentasjon er det helt korrekt. Men det er også overfladisk. For hva er egentlig fascisme? Og hva var grunnen til at den slo rot i visse nasjoner men ikke i andre?

Robert O. Paxton, denne omstridte og stridbare eksperten på fascisme, har gitt oss enda et svar. I boka The Anatomy of Fascism stiller han til skue både fascismens innhold og form, men også de prosessene og bristene i moderne samfunn som lot den ta rot og vokse, inntil den en dag erobret selve statsmakten.

Paxton er mer opptatt av hva fascismen gjorde enn av hva den sa. Han deler sin bok inn i fire for å tydeliggjøre at fascismen oppførte seg ulikt på ulike stadier.

I første del handler det om hvordan fascistiske bevegelser ble skapt i en rekke land i Europa. I annen del ser vi hvordan fascismen festet grepet i noen land mens den kollapset i andre. I tredje del er fokus satt på hvordan fascismen fikk statsmakt i land som Italia og Tyskland. I fjerde del avdekkes hvordan fascismen utøvde denne statsmakten.

Og som en rød tråd gjennom det hele går premisset om at fascismen verken er monolittisk eller statisk.

Anti-liberal kritikk

Fascismen i Europa vokste ikke fram i et vakuum. Til grunn lå både generelle og nasjonsspesifikke forutsetninger. Av første kategori nevner Paxton framveksten av massedemokratiet og trusselen fra en ekspanderende, sosialistisk venstreside. Men i motsetning til andre forfattere som har analysert samspillet mellom kommunismen og fascismen, som for eksempel franske Francois Furet, mener ikke Paxton at sosialistene, og de stadig sterkere kravene om arbeidermakt, bærer det historiske ansvaret for fascismens vekst og utbredelse.

Istedet retter han skytset mot de gamle konservative, liberale og intellektuelle elitene, som alle bidro til å rede grunnen for fascismen. De intellektuelle gjorde det på tre måter: ved å diskredittere de liberale regimene, ved å skape alternative poler for misnøye utenfor venstresiden, og ved å rettferdiggjøre fascistisk vold. De konservative på sin side bidro ved å gjennomgå en kulturell og politisk metamorfose som gjorde dem villige til å samarbeide med – eller i det minste prøve å kooptere – fascistene.

Den anti-liberale kritikken var felles for de fleste statene i Europa, skriver Robert O. Paxton. Denne kritikken var nødvendig for fascismens kapring av statsmakten, men ikke tilstrekkelig. Andre strukturelle svakheter måtte også ligge i bunn. Og den aller viktigste av disse, var den liberale statens manglende evne til å håndtere kriser.

Ved inngangen til første verdenskrig var de viktigste statene i Europa styrt av liberale regimer, eller på vei mot slike. Det var et styre som garanterte individuelle og politiske friheter, og som ga borgerne anledning til å influere på regjeringens sammensetning.

Liberale regjeringer gikk hånd i hånd med økonomisk liberalisme. Økonomiske transaksjoner var overlatt til markedet, mens staten begrenset seg til å intervenere på områder som ikke kunne kontrolleres av individuelle aktører, så som lov og orden, og krig og diplomati.

Under krigen opphørte de liberale regimene å eksistere, siden krig bare kan drives gjennom statlig koordinering og regulering. Derimot ble det tatt for gitt, i hvert fall av liberalerne selv, at demokratiet, liberalismen, friheten og de individuelle rettighetene skulle gjenerobre sine tidligere posisjoner i det øyeblikk krigen opphørte. Det gjorde de også mange steder. Men krigen hadde skapt fysiske ødeleggelser og mentale spenninger som i bunn og grunn bare kunne håndteres av en dominerende og altomfattende stat. Liberalismen klarte ikke å takle krisene, og resultatet ble totalitære eller autoritære stater over store deler av Europa.

Fire utfordringer møtte de liberale statene som gjenoppsto etter krigen. Og det var graden av suksess i håndteringen av disse som avgjorde om den liberale staten overlevde eller brøt sammen i etterkrigsårene.

Det første var evnen til å håndtere masse-demokratiet. De statene som ikke klarte å kontrollere og ansvarliggjøre den folkelige politiske deltakelsen, skapte et vakuum som fascistene bare var altfor begeistret over å fylle.

Det andre var å håndtere overgangen til industrisamfunn og modernitet. Mange stater i Europa hadde vært igjennom denne prosessen allerede, men noen hang etter. Paxton skriver seg inn i en tradisjon som mener sein modernisering forsterket krisene i den liberale staten. Den bratte kurven for industrialisering i et land som Tyskland skapte sosiale tumulter som krevde sterkere grad av sosial kontroll, noe fascistene kunne tilby.

Det tredje spenningselementet for liberale stater var sosial heterogenitet. I Tyskland – ifølge Sonderweg-teorien – hadde preindustrielle samfunnsklasser overlevd inn i moderniseringen. Denne gamle overklassen var et hinder for fredelige kompromisser med det nye industrielle borgerskapet og arbeiderklassen. Den var også i økende grad villig til å spille på fascistisk vold for å bevare sine gamle privilegier.

Den fjerde utfordringen handlet om en invasjon av fremmede kulturer, og den fremmedfølelsen og hatet dette skapte. Den tradisjonelle intellektuelle og kulturelle orden gikk under. Fascismen ga tilhengerne av en gammel kulturell kanon de propaganda-våpnene de søkte.

For Paxton var det ikke krisen i den liberale staten i seg selv som ga opphav til fascismen, men krisen i den svake og feilslåtte staten. Dette faktum blir også en forklaring på det motsatte. De statene som unngikk fascismen var stater hvor den liberale regjeringen klarte å håndtere krisene. Det gjaldt for eksempel Frankrike, som i bunn og grunn var det landet som hadde bidratt sterkest til det ideologiske og intellektuelle rammeverket rundt fascismen.

De konservatives rolle

Krisen i feilslåtte liberale stater var én viktig forutsetning for fascismen. Men Paxton trekker analysen videre, og peker på at andre elementer også måtte være på plass. I mange stater nådde fascismen bare trinn én, eller i beste fall trinn to. Med andre ord; den ble skapt og festet røtter. Men den fikk aldri makt i staten, og utøvde derfor heller aldri makt.

Så hvorfor ble den statsbærende i land som Italia og Tyskland?

Av to grunner, skriver Paxton. Det ene var den konservative elitens vilje til å samarbeide med fascistene for å bevare privilegier og møte «den røde fare» – noe som skapte en politisk åpning for Hitler og Mussolini. Det andre var fleksibiliteten til det tyske og italienske fascistpartiet, og viljen til å endre form og tone ned innhold slik at de skulle passe inn i den politiske åpningen som var skapt.

Dette er en helt sentralt tese i Paxtons bok. Det hadde ikke blitt noen fascistisk maktovertakelse uten en konservativ vilje til samarbeid. Og Hitler og Mussolini var aldri blitt statsmenn uten den pragmatiske viljen og evnen til å tilpasse partiene sine ideologisk og politisk til det «hullet» de konservative hadde skapt for dem. Igjen fungerer dette også som en omvendt forklaring for Paxton. De fascistpartiene som ikke lyktes, var de som valgte ideologisk renhet framfor pragmatisk samarbeid. Noe som blant annet ble fascismens bane i Storbritannia.

De konservative samarbeidet med fascistene på flere måter. For det første var de direkte medskyldige i det voldelige oppgjøret med hele venstresiden, noe som i Tyskland manifesterte seg ved kansler Franz von Papens opphevelse av forbudet mot SA-aktivitet i 1932. (Seinere, fra sin maktposisjon, skulle Hitler selv ta et oppgjør med Ernst Röhms gruppe, under De Lange Knivers Natt i 1934).

Dernest ga de fascismen legitimitet, som da den italienske statsministeren Giovanni Giolitti innlemmet Mussolinis gruppe i sin valgkoalisjon i 1921.

For det tredje ga tysk Big Business støtte til fascistene; nølende før maktovertakelsen, riktignok, men massiv etterpå.

Og sist men ikke minst bidro de konservative ved å hamre ut en maktdelingsmekanisme med fascistene der målet var å hindre en sosialistisk overtakelse av landet.

Dette skapte enorme spenninger internt i fascistpartiene. Men både Hitler og Mussolini løste konflikten ved å renske partiene for militante elementer. Det gjorde dem klare for makt, sammen med en konservativ elite – i første omgang – som hadde forkastet alle andre opsjoner: samarbeid med den moderate venstresiden; en autoritær stat basert på konge eller president som styrte gjennom unntakstilstand og dekreter.

I bunnen lå at fascismen hadde noe å tilby de konservative. De kunne tilby lojalitet fra folkemassene i en situasjon hvor den gamle eliten var i ferd med å råke opp for politiske ressurser. De kunne tilby ungdommelig energi til et aldrende og skrøpelig regime. De kunne tilby den delen av arbeiderklassen som ikke hadde falt for kommunismen, men søkte frelsen gjennom nasjonen. De kunne tilby lov og orden i gatene (!) – noe de konservative ikke selv hadde oppnådd.

I den grad fascistene kom til makten, skjedde det ikke via kupp eller valg, men via et samarbeid med de konservative, skriver Paxton. Og det skjedde i de landene der ydmykende krigsnederlag og forsøk på bolsjevisering hadde skapt undergangsfølelser og frykt i den gamle eliten.

En avgrensning

Paxton bruker store deler av sin bok til å definere og avgrense fascismen. For ham inneholder fascismen elementer som skiller den skarpt fra tradisjonelle, autoritære regimer.

Fascismen er en permanent revolusjon som mobiliserer massene nedenfra, i motsetning til autoritære regimer som styrer ovenfra. Den har en karismatisk leder som søker å samle, foredle og vekke samfunnet til dåd. Fascismen vil redde nasjonen fra en overfladisk og borgerlig materialisme, og fra det liberale demokratiets korrumperende kaos. Den vil erstatte revolusjonen mot den private eiendomsretten med en revolusjon av verdier, og redde samfunnet fra undergang og dekadens. Sentralt står brutal vold mot indre og ytre fiender, renhet i blod og kultur, og en jernhard vilje til opprustning og ekspansjonistisk krig.

Dette er kriteriene, og de passer i bunn og grunn bare på Italia og Tyskland. På den måten blir Franco-regimet ikke fascistisk, men et autoritært styre som hvilte på overklassens tre pillarer; kirke, monarki og hær, mens de fascistiske falangistene tvert imot ble knust og kooptert.

Men fascismen er ikke bare en historisk erfaring. Paxton utforsker også mulighetene for nye kataklysmer. Det han leter etter, er det han mener vi alle må lete etter: øyeblikket hvor politiske eliter overlater til stormtroppene å eliminere den indre fienden. Dette er for Paxton det avgjørende kriteriet. Fascismen som mulig statsmakt krever samarbeid med elitene. Så lenge disse båndene ikke blir knyttet, er man rimelig trygge. I det øyeblikket de knyttes, bør vi alle mobilisere.

---
DEL

Legg igjen et svar