Bestill sommerutgaven her

Fascinerende fascisme og forførende førere

NEOFASCISME / Har mange fremdeles fascistiske lengsler i dag, eller kan man alltid skylde på forførende ledere? Et nærmere dykk ned i den 100 år gamle italienske fascismen og dens etterkommere sier noe om hvilke farer vi nå sannsynligvis står overfor.

[Obs. Denne finnes også på engelsk]

Giacomo Matteotti

Hovedgaten her i Siracusa by på Sicilia er Corso Giacomo Matteotti, oppkalt etter politikeren som på 20-tallet åpent kritiserte Benito Mussolini og fascistene internt i det italienske parlamentet. Sosialisten og partilederen stilte seg kritisk til fascismens fremvekst, vold, valgfusk og korrupsjon. I 1924 utga han en bok som senere skulle få den engelske tittelen Fascist Exposed: A Year of Fascist Domination. Han ble deretter dratt inn i en bil av noen av Mussolinis håndlangere, som rett og slett stakk ham i hjel. Senere ble liket funnet et par mil utenfor Roma. Drapsmennene kom blant annet fra fascistenes hemmelige politi. Matteottis kolleger, antifascistene, prøvde etter hvert å få arrestert Mussolini, som måtte ha stått bak – men lyktes ikke, da Mussolini talte vel for seg og hadde støtte fra kongen og elitene. Dette var et tidsskille, der politikere nå ble drept for sine meninger – fascismen hadde satt seg.

I Italia har nå Giorgia Meloni blitt statsminister. Hun har tidligere uttalt beundring for Mussolini. Beveger Italia seg mot ekstremhøyre med neofascistiske trekk? Meloni ble valgt nøyaktig 100 år etter Mussolinis berømte marsj mot Roma i oktober 1922 – som vel var da fascismen for alvor ble etablert i Europa.

Mer krig?

Vår tid minner om oppløpet til hva som historisk skjedde tidligere før annen verdenskrig. Både Putin og Zelenskyj mønstrer forførende til mer krigføring fra hvert sitt land. Og politikere som Biden, Stoltenberg, von der Leuven og hjemlige Huitfeldt heier og nører oppunder en krig der alle ender som tapere. Hvilken propaganda er vi ikke utsatt for? Og faren er der for at dette eskalerer med atomvåpen med katastrofale følger for hele Europa. Var virkelig Krim og Donbass så viktig for ukrainerne og verden – eller er det andre krefter i spill?

38 år gamle Mussolini til makten i 1922 fordi andre ville ha ham der.

For å illustrere krigens miljø og atmosfære er vårt faste bilag ORIENTERING (i avisens midte) denne gang kalt «Evig krig». Du finner temaer som militærnekting; fredsarbeid; feminister mot Putins krigføring; hvem som må ha sprengt gassledningene i Nordsjøen; boken Krig i dag; de mange misbrukerne av folkeretten; og de intellektuelles rolle i Ukraina og Belarus. Men se også på side 60–63 om Sovjetunionen, eller hvilken servil rolle Norge og media spilte i møte med Hitler og Vietnamkrigen. Legg også merke til filmene som er anmeldt i vedlagte Modern Times Review, og den norske festivalen Movies on War, samt Sergei Loznitsas nye arkivbaserte dokumentar The Natural History of Destruction som tar for seg den massive bombingen av britiske og tyske byer under annen verdenskrig – og stiller det betimelige spørsmålet om hvorvidt det er moralsk akseptabelt å drepe sivilbefolkninger som et middel i krig? Trenger jeg minne om dagens bombing av byene i Ukraina, Syria eller Gaza?

Mussolini ‘vokste’ på oppgavene

Men tilbake til hvordan krig bryter ut, til fascismen. Den italienske fascismen er godt beskrevet i den nye dokumentaren The March on Rome av Marc Cousins. Den begynner med at Donald Trump blir spurt om han kjenner seg igjen i Mussolini. Filmen ender med å minne om dagens høyredreining med Italias Meloni, Ungarns Orbán og Tysklands fremmedfiendtlige parti AfD.

 

Interessant nok kom 38 år gamle Mussolini til makten i 1922 fordi andre ville ha ham der. Og ifølge Daniel Guérins bok Fascisme et grand capital. Italie-Allemagne (1936, utgitt under den engelske tittelen Fascism and Big Business i 1973) hadde han støtte i Banca Commerciale Italiana, som skjøv ham inn i maktens sirkler, hjulpet av magnatene i det italienske industriforbundet, landbruksforbundet og personligheter som senator Ettore Conti eller entreprenører som Antonio S. Benni og Adriano Olivetti. Alle støttet de fascismen og ga enorme pengesummer. Mussolini var således plutokratiets og handelsorganisasjonenes kandidat.

Mussolini ‘vokste’ på oppgavene. Han dro i gang den berømte «Marcia su Roma», marsjen med svartkledde fascister som dro fra Napoli for å ta over makten i Roma. Selv var han usikker på om de ville klare dette, derfor kom han faktisk etter i sovevogn fra Milano (med tanke på å flykte nordover om det gikk galt) – for så å vise seg marsjerende symbolsk frem for folket i Roma.

Mussolini var opptatt av estetikken. Store taler med folkeforsamlinger og prosesjoner var en del av pakken som skulle oppildne folk til deltagelse. Og folk var henrykt. Som det går frem av filmen, hadde Mussolini flere ganger lest Gustave Le Bons Psychologie des Foules (1895, utgitt på engelsk under tittelen The Psychology of the Masses året etter).

Opportunt allierte Mussolini seg også med kongen, kirken og kapitalen, gruppene han tidligere som republikaner, ukristelig og sosialist hadde kritisert. Han sørget også for egne arkiver med korrupsjonsdetaljer om andre fascistledere. Som tidligere lærer (han foretrakk å bli kalt ‘Il professore’ av sin kone Rachele) og journalist håndterte han både kunnskap og medier. Og estetisk gjaldt symbolikk med uniformer, arkitektur og kroppslig viljestyrke. Han fikk støtte av futuristene, slik deres grunnlegger Filippo Tommaso Marinetti forherliget krigen, en voldelig dynamikk som skulle virke rensende, der våpenteknologi og metall nærmest skulle smelte sammen med det moderne menneskets kropp.

Filmen viser også Mussolini som en retorisk mester: «Fascisme er en religiøs oppfatning. Om fascismen ikke var en tro, hvordan skulle dens tilhengere ellers hatt både stoisisme og mot?» Han appellerte til ‘ånden’ fremfor intellektet. De intellektuelle har alltid blitt foraktet av (neo)fascister–men også av folk flest.

 

Nå var det en stund siden Romerriket, men fascistenes drømte om å bli et nytt ‘herrefolk’. Med Marc Cousins gjennomgående kommentar i filmen hører og ser vi også hvordan ‘propagandafilmen’ A Noi (55 min., 1922) av regissør Umberto Paradisi, fremmet den filmede marsjen som et symbolsk vendepunkt (i likhet med Riefenstahls Viljens triumf, se senere).

Mussolini og Hitler

Først halvveis i Cousins The March on Rome vises arkivklipp der Hitler og Himmler kommer ned til Italia i 1938 for sammen med Mussolini å vise seg frem på balkonger, i middager med eliten, eller med inspiserende blikk under militærøvelser. Dokumentaren viser mange talende arkivklipp – også sammenstimlinger med italienske folkemasser som er ville av begeistring for hva som loves dem. Mussolini ser seg selv som usårlig blant folket, beskyttet av Gud.

 

 

I elendigheten

Er det mulig å forstå hva som får folk flest til å hylle ledere som leder dem ut i voldelige blodbad – og en voksende morderisk militærindustri?

Folkemassen I Italia.

Det begynner gjerne et annet sted. På 1920-tallet led Italia blant annet av høy inflasjon. Folk havnet i fattigdom. Mussolini erklærte seg derfor som ‘deflasjonist’, og i 1924 ‘trykket’ han nærmest opp statlige penger, ifølge Guerens bok, til både industri og banker som hadde feilet – han fikk eksempelvis Banco di Roma, Banco di Napoli og Banco di Sicilia på bena igjen. Mussolinis stat fortsatte med ‘subsidier’ utover det harde 30-tallet – og eide etter hvert i realiteten via aksjer tre fjerdedeler av den italienske økonomien.

Som Mussolini ifølge Guérin skrev i 1921, antok han at italienerne i de kommende tiårene ville «føle behovet for en diktator. Vi venter på en frelser som vil lede oss ut av vår elendighet, men ingen vet hvor han kommer fra» [sitater oversatt her fra engelsk]. Guerin skrev også om Hitlers utsagn: «Vår oppgave er å gi diktatoren, når han dukker opp, et folk som er klar for ham.» Mens flere sto bak myten som bygget Mussolini, ble kulten rundt Hitler i Tyskland fremmet av Goebbels som sa: «Troen på føreren er omkranset, kan man si, av en mystisk og gåtefull mystisisme!» – Ja, hvilket propagandaapparat har ikke i dag en Putin, Stoltenberg, Biden eller Zelenskyj – med medier som er langt mer effektive enn folkeforsamlingenes taler.

For Mussolini varte galskapen frem til 1945, da han ble drept av partisanene. Vi ser ham der i filmen liggende på torget midt i en folkeforsamling som gladelig sparker på liket av ham og elskerinnen.

«Det gale opphører ikke å være galt selv om flertallet stiller seg bak det».

Men fascismen ble likevel ikke ‘rundet av’ med aksemaktenes fall. Til tross for at Mussolini hadde argumentert for at deres fascisme ikke var noen eksportvare, fulgte det på med eller allerede eksisterte lignende diktaturer i Europa – som i Tyrkia, Polen, Portugal og Spania. Tendensen i dag er også flere og flere autoritære statsledelser.

Riefenstahl og Hitler

Og Tyskland? I den nye boken Tekster om film med essays av Susan Sontag (Existenz Forlag, oversatt av Agnete Øye), kan vi i kapittelet «Fascinerende fascisme» lese hvordan filmskaperen Leni Riefenstahl iscenesatte massene under Hitler.

Sontag omtaler det monumentale og massenes lydighet til ‘føreren’ som et fellestrekk for både kommunistisk og fascistisk kunst. For «alle totalitære regimer er kunstens funksjon å ‘udødeliggjøre’ regimets ledere og doktriner», hevder hun. Og som Goebbels sa i 1933, følte lederne seg som kunstnere, der kunstnerens oppgave var «å danne, gi form, å fjerne det syke og skape rom for det friske».

Men vi skal ikke glemme, som Sontag påpeker, at nasjonalsosialisme og fascisme står for holdninger som lever videre i dag, som «idealet om livet som kunst; dyrking av skjønnhet; fetisjeringen av tapperhet; flukten fra fremmedgjøring inn i ekstatiske fellesskapsfølelser; forakten for intellektet […]». Dette er (fascistiske) lengsler mange kjenner igjen. Og mange ønsker seg en guru, eller henrykkende ‘show’.

Riefenstahl ville forføre. Som gjengitt i Tekster om film var hun «ikke interessert i det som er rent realistisk, hentet rett fra virkeligheten, det alminnelige, hverdags-lige». Nei, det gjorde heller ikke Mussolini og Hitler. Undertrykkelsen blir bevisst estetisert og iscenesatt. Massene gir uttrykk for ekstase, «lederen gir massene orgasme», som Sontag skriver.

Riefenstahl var med på å planlegge Hitlers store partikongress i 1934, der hun gjorde opptak til Viljens triumf [se artikkelens hovedbilde] av massemønstringen som hyllet ‘føreren’. Hun hadde fra Hitler ubegrenset tilgang til ressurser for filmen. Denne historiske begivenheten tjente som settet til en film som deretter skulle fremstå som en autentisk dokumentar. Partikongressen «hylles som et frelsende høydepunkt i Tysklands historie», som Sontag skriver. Målet var rett og slett forførende propaganda for senere med militærmakt å skape det tredje rike. Også Mussolini hadde som kjent ekspansjonsplaner …

De fremmede

Berlusconi, Salvini, Meloni

Hva så med Giorgia Meloni her i Italia: Hvilke neo-fascistiske trekk kan man finne blant trekløveret Meloni, Berlusconi og Salvini i dag? Som kjent er Melonis slagord «Gud, familien, fedrelandet» – i likhet med Mussolinis. Hennes fremadstormende parti Fratelli d’Italia ble etablert i 2012 – navnet er hentet fra Italias nasjonalsang. En sang som synger om å våkne, samle landet – Italia kaller, vær rede til å dø! Meloni etterlyser også flere (hvite) fødsler, slik Mussolini gjorde. Men dette gjelder ikke i dag migrantene – Berlusconi foreslo tidligere nærmest å ‘rense’ landet for innvandrere.

Roberto Saviano

Nå har Meloni saksøkt den berømte journalisten Robert Saviano for ærekrenkelse, da han på tv sto frem og forklarte hvilken inhuman flyktningpolitikk Meloni og Salvini fører overfor NGOer og skip som forsøker å hjelpe flyktninger – foranlediget av den lille 6-åringen Joseph som døde da leger ikke kunne komme til. Rettssaken kan sende Saviano i fengsel i opptil tre år.

Mussolini erklærte åpent at hans regime var totalitært – vil ledertrioen i Italia kunne si at de ikke har slike trekk?

Gud: Meloni er ikke alene om å peke mot himmelen når man undertrykker andre. Familien: Folk lar seg noe egoistisk forføre der de frykter at de fremmede tar jobbene deres. Og fedrelandet: Med globaliseringens stadige nye flyktige identiteter søker mange trygghet i tradisjonens ‘faste’ verdier – med ønske om én leder eller fører.

Melonis slagord er «Gud, familien, fedrelandet»

Styresettet til de mer eller mindre fascistiske lederne man da velger, kan ifølge Timothy Snyder ha følgende kjennetegn: ettpartistyre, førerkult, mediekontroll, kult rundt imperiet, konspirasjonsteorier, tilintetgjøringskrig og folkemord.

Nasjonalismen

Vil dette nå komme tilbake for alvor i Europa? Vil flere enn den tidligere skuespilleren Zelenskyj kaste seg ut i kampen for ‘friheten’ mot den onde russeren? Hvor ble det av alle syndene Ukraina sto for, som korrupsjon, utbredt vold og brudd på menneskerettighetene? En stat som nylig forbød russisk som språk og en tredjedel av parlamentets russiskvennlige partier – i et land der 17 prosent som har russisk som morsmål? Er dette neofascistisk, eller er det en kopi av dagens russiske totalitarisme – som vi også forakter?

Mens folk fryktsomt bevilger penger til mer våpen og lar bombene overta for enhver form for kommunikasjon, kan jeg minne om hva Lev Tolstoj en gang skrev:’ «Det gale opphører ikke å være galt selv om flertallet stiller seg bak det».

Trioen Meloni, Salvini og Berlusconi i Roma vil nok bli enda et sterkt forbilde for nasjonalismen, en endimensjonalitet der stadige nye murer skal bygges. Her i NY TID deler vi neppe massemedienes eller majoritetens holdninger for tiden. Som Gandhi en gang skrev: «I samvittighetsspørsmål har ikke flertallets lov noen plass.»

Avatar photo
Truls Liehttp:/www.moderntimes.review/truls-lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.

Relaterte artikler